Tegner askekors i pannen på pinsevenner

Men i år blir askekorset tegnet i pinsepanner, og innledningen til kirkens faste markeres med kveldsmesse der nattverden deles ut. I den 40 dager lange fasten blir tirsdagens ledermøter byttet ut med kveldsmesser, der tilbedelse og stillhet er i høysetet. I tiden frem mot påsken vil de dessuten følge kirkeårets tekster, som er tilrettelagt som en grundig forberedelse til påskens store drama.

– Påskehøytiden er på mange måter blitt en slags skiferie, og konferansene er blitt høytidene i året. Det er bra med konferanser, men vi kjenner vel på et savn etter det høytidene står for, sier teolog og United-medlem Silje Bjørndal. Hun er en del av lederskapet i menigheten og gir pastor Svartdahl æren for å ha tatt menigheten i retning av kirkeår og gamle trospraksiser.

En lengsel

Christoffer Svartdahl presiserer at for menigheten, som ble etablert i 2013, er både fastetid og askekors mer et uttrykk for en lengsel enn en erfaring. Han tror det kan bli en motvekt til et travelt menighetsliv.

– Ofte ender vi der at vi skal gjøre alt hele tiden. Alt er like viktig, alltid. Da blir det fort våre personlige interesser og preferanser, eller vår egen selvdisiplin, som preger prioriteringene. I fastetiden er menigheten på en kollektiv reiser hvor vi rydder bort noen av de tingene som begynner å få litt for stor plass i livene våre og gir rom for den åndelige tørsten og undringen.

I stedet for ledermøter blir det i fastetiden kveldsmesser i United Oslo.

Et verktøy

Svartdahl skjønner det dersom spørsmålet om snikkatolisering kan dukke opp for en del.

– Pinsebevegelsen har bøyd kne, løftet hender og spikret lapper opp på kors helt siden Barratt. Vi kommer fra en tradisjon som elsker sånne ting. For oss blir dette først og fremst et verktøy som vi gjenoppdager. Dette rammeverket treffer oss på et vis.

Søndagsgudstjenesten vil bli preget av litt mer enkelhet, kortere prekener og mer rom for refleksjon og betjening. Men helt frikoblet fra feriejaget er ikke menigheten. Oppstandelsesfesten må fortsatt vente til 2. påskedag, slik at medlemmene kan få kommet seg ned fra fjellet.

– Men på langfredag skal vi ha en langfredagsmesse. Det gleder jeg meg til, det blir helt fantastisk, sier pastoren.

Vi er støv

United Oslo er ikke den eneste sammenhengen der askekorset har fått sin renessanse. Sverre Langeland, sokneprest i Sandviken menighet i Bergen, er blant dem som har tatt opp igjen skikken de siste fire, fem årene. En gruppe på 20-30 mennesker samles til gudstjeneste på askeonsdag med allment skriftemål, nattverd, forkynnelse og tegning av askekors i pannen.

– Å godta askekorset er et tegn på at vi vil ta opp korset vårt og følge Jesus. Vi blir minnet om at vi mennesker er støv, og at vi må vende om og tro evangeliet.

Den norske kirke har ikke ordninger for tegning av askekors, men det som ellers skjer i gudstjenesten utføres etter godkjent liturgi.

Synlig uttrykk

Når han kommer hjem på en slik askeonsdag, synes han det er spesielt å se sitt speilbilde med korsmerket i pannen.

– Det er et synlig uttrykk på at jeg er et menneske av støv, og at Jesusmerket er satt på meg. Det er korsets merke, som forteller om mitt nederlag. Det sier at jeg er avhengig av Guds nåde, og at det å gjøre bot er en del av det å være kristen.

Selv sier Langeland at han ikke er den store atleten når det kommer til å avstå fra mat lenge om gangen. Men på langfredag faster han alltid helt fra mat.

– Da blir nattverden på påskenatt det første man spiser etter ­fasten. Det blir en helt spesiell opplevelse, forteller han.