Tenker på Holocaust hver dag

Den 27. januar pleier en gruppe mennesker å samles på Akershuskaia i Oslo. Denne datoen ble dødsleiren Auschwitz-Birkenau frigitt av sovjetiske styrker i 1945, og vi minnes de seks millioner menneskene som ble drept under Holocaust, deriblant over 700 jøder fra Norge.

I år er Akershuskaia nesten tom, minnemarkeringen foregår digitalt på grunn av smittesituasjonen i Oslo.

Filmregissør og forfatter Nina Grünfeld sier Auschwitz alltid har hatt en sterk betydning i hennes liv.

– Leiren har fått mer og mer betydning etter hvert som jeg har blitt eldre. Alle de norske jødene som ble deportert ble sendt dit, og de fleste ble drept der. Jeg har en farmor som var der, selv om hun ikke var der da leiren ble befridd, sier hun og legger til:

– Auschwitz-Birkenau har etter hvert fått en slags ikonisk betydning, som leiren over alle leire, sier hun.

I Norge har Den internasjonale Holocaustdagen blitt markert siden 2002.

Klarte å flykte

Grünfeld er datter av psykiater Berthold Grünfeld. Under krigen var han et av barna ved det jødiske barnehjemmet i Oslo. De klarte å flykte til Sverige bare timer før politiet kom for å arrestere dem, og unnslapp deportasjonen med skipet «Donau».

– Jeg husker ikke når jeg ble kjent med historien om Auschwitz, det føles ut som jeg alltid har kjent den, sier hun.

Gjennom livet har Grünfeld skrevet bøker og laget filmer om sin jødiske historie, blant annet en bok om sin farmor Frida. Hun sier Holocaust er noe hun tenker mye på i hverdagen.

– Jeg tror sjelden det går en dag uten at Holocaust som fenomen på en eller annen måte er i hodet og tankene mine. Det er et slags alltids tilstedeværende historisk faktum som er en del av mitt liv og min eksistens, sier hun.

54-åringen tror det handler om en grunnleggende, emosjonell skrekkopplevelse som kan utarte seg på forskjellig vis.

– Det er ikke til å forstå og samtidig så er det så konkret - at det har skjedd. Jeg tror det handler om at man er vokst opp med en erfaring i familien om at det har skjedd en katastrofe, en tsunami. Når en har opplevd en stor katastrofe, selv om jeg ikke opplevde det personlig, setter det varig spor som gir en opplevelse av at noe er utrygt, forklarer hun.

– Påvirket meg

Grünfeld mener det å markere dager som 27. januar og deportasjonen av jødene 26. november er riktig og bra.

– Vi lever i en moderne tid hvor barn blir fostret opp med mer empati og sympati for alle grupper som er utsatt og dårlig behandlet. Vi lager minnemarkeringer og minnesmerker. Det peker på et demokratisk samfunn i god utvikling hvor vi anerkjenner historiske hendelser i håp om å lære noe av det, sier hun.

– Hvordan har din familiehistorie formet deg som person?

– Det har påvirket og formet meg veldig mye og preget mange av de valgene jeg har tatt personlig og profesjonelt, sier Grünfeld.

Hun har aldri møtt sin farmor Frida. Hun ble drept i konsentrasjonsleiren Ravensbrück i krigens aller siste fase, men Grünfeld har brukt de siste årene på å sette sammen historien om farmorens liv.

– Jeg har laget tre filmer om mitt jødiske opphav basert på faren min. Da vi jobbet med den første filmen fant vi mye informasjon om hans mor i arkiver i Slovakia. Ting vi overhodet ikke visste noe om, sier hun.

– Aldri vil bli husket

Sporene ble liggende i mange år, men i 2018 begynte Grünfeld å skrive historien. Farmoren Frida var prostituert i mange år og sto lavest på rangstigen i samfunnet.

– Det som overrasket meg mest var at selv en fattig, prostituert, jødiske kvinne som går til grunne i Holocaust er det mulig å gjenskape livet til, bare man leter i arkivene, sier hun.

Yad Vashem, Israels offisielle minnesmerke og museum for de jøder som ble drept under Holocaust, har klart å samle inn informasjon om rundt halvparten av dem som ble drept under Holocaust, forteller Grünfeld.

– Det er fortsatt ganske mange millioner som aldri vil bli husket eller nevnt. Det finnes beretninger om rike og berømte som ble drept, men vi får sjelden høre om de som var på bunnen av samfunnet. Jeg har funnet stolthet i å rekonstruere livet til et menneske som sannsynligvis stort sett ble møtt med avstand og forakt, sier hun.

En forpliktelse

Blant dem som skal holde appell under markeringen er Statsminister Erna Solberg (H) og forstander i Det Mosaiske Trossamfund, Ervin Kohn.

Kohn sier holocaustdagen minnes på veldig forskjellige måter rundt om kring i verden, og at dagen er viktig å markere.

– Det er viktig fordi verden påtok seg en forpliktelse etter Holocaust da de sa «Never Again». Den forpliktelsen må man fylle med noe. Det å markere holocaustdagen er en måte å oppfylle forpliktelsen på, sier Kohn.

– Opplever du at minnemarkeringene fungerer og gjør at folk lærer av det som skjedde?

– Ja. Det vi gjør i Oslo er veldig bra, men det er ikke nok. Det kan ikke forbli det eneste man gjør, sier han, og fortsetter:

– Markeringen på Akershuskaia gir mulighet og talerstol til for eksempel statsministeren så man kan si viktige og riktige ting. Men for å forebygge at Holocaust skjer igjen må vi også sørge for å årlig bli revaksinert mot viruset som heter antisemittisme, sier Kohn.

Han forklarer at denne vaksinen har to virkestoffer, kunnskap og holdninger.

– Markeringen den 27. januar bidrar til virkestoffet kunnskap og gir anledning til lærdom og undervisning. Det andre virkestoffet, holdninger, er et arbeid våre ledere først og fremst må gjøre, med statsministeren i spissen. Ser man antisemittisme stikke hodet sitt frem i hverdagen må man si i fra der og da og slå det ned.

– Gjør de det da?

– Nei, det gjør de ikke. Det forutsetter at man ser det, og antisemittisme er ikke alltid like lett å gjenkjenne, sier Kohn.

Den norske legen i Auschwitz

Jødisk familie ble frastjålet 53.000 kroner

Derfor ble Dagen så opptatt av Israel