Teologi i knehøyde

Det står to freds­lil­jeri re­sep­sjo­nen til Prio, In­sti­tutt for freds­forsk­ning. De ser ut til å tri­ves der, blant tegl­steins­mu­rer og rap­por­ter om kri­gen i Libya, bøker om Midt­østen og in­ter­na­sjo­na­le ma­ga­si­ner med ka­ta­stro­fer på for­si­den. Rik­tig fine og grøn­ne er de i far­gen.

Det hen­ger et ma­le­ri med røde bloms­ter på veg­gen på kon­to­ret til Hen­rik Syse. Det hen­ger i litt dun­kelt lys. Men det er ikke noen grunn til å mis­tri­ves. Det å dele kon­tor med Syse må da være tri­ve­lig, så blid og imøte­kom­men­de som han er.

Han sit­ter i sto­len sin, drik­ker te. Han er litt tynn i håret, har cord­fløy­els­bla­zer med skinn­lap­per på al­bu­ene. Og en svær dyk­ker­klok­ke på armen. En fors­ker med en tvist, kan man kan­skje si.

Syse for­står ikke hvor­for han skal in­ter­vjues, men som gam­mel jour­na­list følte han at han måtte si ja. Spørs­må­let er om ikke det er etik­ken og neste­kjær­lig­he­ten som slo inn, i stør­re grad enn en kol­le­gi­al med­fø­lel­se.

Det er uan­sett mye å snak­ke med Syse om.

- Du sier i et in­ter­vju med Dags­avi­sen at du liker å snak­ke om de or­dent­li­ge ting, Syse?

- Jeg håper jo det. Har jeg sagt det? Du ver­den! Jeg må si meg enig med meg selv.

- Hva er de or­dent­li­ge ting?

Fi­lo­so­fen kom­mer på banen.

- Jeg får svare med Aris­to­te­les - det hand­ler om det gode liv. Ikke nød­ven­dig­vis da et ny­tel­ses­rikt liv, men hvor­dan men­nes­ker kan opp­le­ve at livet har me­ning, at de blir sett, at livet er godt å leve, at man er i en sam­men­heng.

- Blir ikke dette sett på som litt kje­de­lig eller, «usexy»?

- Både ja og nei. Det fin­nes fora hvor dette opp­fat­tes som helt uin­ter­es­sant. Det er ikke spis­set nok eller spen­nen­de nok.

Syse for­tel­ler at han for tiden job­ber femti pro­sent som fore­drags­hol­der og møte­le­der. Der møter han helt andre behov. Der er «de or­dent­li­ge tin­ge­ne» alt annet enn kje­de­lig.

- Enten det er en kon­fe­ran­se om store kom­pli­ser­te øko­no­mis­ke pro­ble­mer eller ut­ford­rin­ger i hver­da­gen, opp­le­ver jeg at folk ser den dype og nære sam­ta­len som noe av det vik­tigs­te og mor­soms­te. Det kas­ter lys over alle de andre em­ne­ne, det blir noe over­ord­net. Så kan man etter­på gå over på «sty­rings­verk­tøy for kva­li­tets­eva­lu­e­ring», sier han og leg­ger til at han har stor re­spekt for de by­rå­kra­tis­ke struk­tu­rer og pro­ses­ser.

- Men de må ha et for­mål.

Han ten­ker litt.

- Det er rart at dette blir stemp­let som noe «usexy». Det er ikke noe pro­blem å gjøre dette til det mot­sat­te, men da ikke i be­tyd­nin­gen for­enk­let eller tab­lo­id, umid­del­bar lykke. Ofte vil en sam­ta­le om de «or­dent­li­ge tin­ge­ne» være uten re­sul­tat. Men man kan ha blitt ledet mot noe, noe som man til­trek­kes av, smi­ler han.

Nok om sexy pro­blem­stil­lin­ger. Det får være gren­ser.La oss hel­ler få en mer over­ord­net sam­funns­ana­ly­se. Syse sit­ter i Pres­sens Fag­li­ge ut­valg, han fors­ker på etikk og be­drifts­struk­tu­rer. Han er til­hen­ger av de skik­ke­li­ge sam­ta­ler og de lange lin­jer. «Ta oss med bak det tab­lo­i­de, Syse, bak rans­bøl­ge­ne og flått­an­grep. Hva ser du for tren­der i Norge?» Som man roper i sko­gen får man svar. Fors­ke­ren har, tro det eller ei, ikke noe en­ty­dig svar.

- Jeg synes det er vri­ent å trek­ke kon­klu­sjo­ner for det er så mange tren­der sam­ti­dig. Vi ser et sam­funn som pre­ges av sta­dig kor­te­re mel­din­ger og mer spis­se­de bud­skap. Men også et sam­funn hvor vi tar på alvor øns­ket om etikk og livs­me­ning.

Syse ser det samme i sko­len. Han føl­ger sine fire barn tett. Noen gan­ger føler han nes­ten behov for å si at de bør jobbe mind­re.

- Sko­len har vel­dig mange flin­ke læ­re­re og mange flin­ke ele­ver. Vel­dig se­riø­se ele­ver. Den ung­dom­men som alle kla­ger på, vel, la meg si det sånn, den ung­dom­men har ikke jeg møtt.

Han lurer på om ikke sko­len og noen av lære­pla­ne­ne er blitt for om­fat­ten­de, for mas­si­ve. Kan­skje man skul­le kut­tet?

- I ste­det for å lese 40 bøker kunne man lest ti av de aller vik­tigs­te og dvelt ved dem.

Han ser det samme i pres­sen. To tren­der som job­ber side om side.

- Hva sav­ner du i norsk pres­se?

Han ten­ker. Han liker egent­lig mye av det som skjer. Han vil hel­ler svare på hva han kunne tenkt seg mind­re av.

- Det vel­di­ge per­son­fo­ku­set og også på selv­hjelp- og for­bru­ker­tips i dags­pres­sen. Jeg mener ikke at alt slikt skal bort, men når det får så mye plass, sen­der det gale sig­na­ler om hva som er vik­tig i et sam­funn.

Det er ikke bare etikk Syse har ar­bei­det med i 20 år. Han har også vært søn­dags­skole­læ­rer i Fa­ger­borg me­nig­het i like mange år. Han og kona Hanna meld­te seg til tje­nes­te og har siden de blitt der. Som fi­lo­sof synes han også det er vik­tig å se teo­lo­gi­en «fra kne­høy­de», som han sier. Ak­ku­rat nå er det julen som skal for­be­re­des. Da er det jo fint med et bud­skap som ikke for­and­rer seg.

- Jeg må inn­røm­me at opp­leg­get lig­ner fra år til år. Og barna els­ker gjen­kjen­nel­se. Har vi noe vik­tig å for­mid­le, skal vi ikke endre det bare for end­rin­gens skyld.

I Fa­ger­borg blir det en del Maria i år. Syse skal snak­ke om at hun var et helt spe­si­elt men­nes­ke, men også et helt van­lig men­nes­ke. Men også i år går søn­dags­kole­læ­rer Syse til kamp mot «nusse­fi­se­rin­gen».

- His­to­ri­en om Josef og Maria var ikke bare nus­se­lig. De var redde, en fød­sel er dra­ma­tisk og det skjed­de under kum­mer­li­ge for­hold hvor det luk­tet vondt og var skit­tent. Jule­evan­ge­li­et kan ende opp som så par­fy­mert at vi mis­ter nær­he­ten. Når barna møter julen, vil jeg at de skal huske også det dra­ma­tis­ke i his­to­ri­en.

Det var ikke mye nus­se­lig ved opp­sla­ge­ne Syse fikk i Vårt Land for noen år siden. Noe dratt ut av sin sam­men­heng bar tit­te­len bud om at Syse ikke trod­de på Bi­be­len. Slikt søm­mer seg dog ikke for en søn­dags­skole­læ­rer? Han ler og for­kla­rer.

- Jeg var med i en sam­ta­le om at Bi­be­len er en vans­ke­lig bok. Den inne­hol­der også for­tel­lin­ger som åpen­bart er av my­to­lo­gisk ka­rak­ter, men som peker mot sann­he­ten, mot Gud. Og da sa jeg noe om at det ikke er Bi­be­len som sådan, altså selve det skrev­ne ordet, men det som ordet peker på som vi tror på. Opp­høy­er man or­de­ne i seg selv til selve sann­he­ten, blir det galt.

Saken ble godt lest og Syse fikk be­nyt­tet an­led­nin­gen til å ut­dy­pe. Slik sett pas­set de­bat­ten ham. Før møtet med Dagen har han vært innom dagen.no for å se hva som rører seg. Han fant ting av in­ter­es­se.

- Jeg leser om teo­lo­ger som snak­ker om Bi­be­lens «krys­tall­kla­re ord». Jeg har som tro­en­de stor re­spekt for det. Men jeg er redd for at vi litt for lett lager en boks som vi put­ter Gud inn i. Jeg har lært meg at teo­lo­gi ikke all­tid hand­ler om det krys­tall­kla­re, men om en Gud som åpen­ba­rer seg for oss.

Han skyn­der seg å legge til.

- Jeg er på ingen måte re­la­ti­vist. Kris­ten­dom­men har ty­de­li­ge ver­di­er og ret­nings­lin­jer. Men jeg vil nærme meg det med yd­myk­het.

- Men det fin­nes vel ab­so­lut­ter i Bi­be­len?

- Ab­so­lutt. Det er når de etis­ke ab­so­lut­te­ne tas inn i de tros­mes­si­ge ab­so­lut­te­ne at jeg blir red­de­re. Ofte re­du­se­res tro til etikk, kris­ten­dom­men re­du­se­res til å mene det og det. Det re­du­se­rer man en hel livs­an­sku­el­se til etikk og man tar bort kom­plek­si­te­ten. Det er vel­dig men­nes­ke­lig, det er dei­lig å ha sva­re­ne. Men det er for­fer­de­lig vans­ke­lig.

Te­kop­pen be­gyn­ner nok å nærme seg tom. Hen­rik Syse selv er ikke tom. Ter­me­ne mi­sjo­nær­barn og preste­barn er vel­kjent, ofte nevnt i samme om­gang som rot­løs­het og trøb­le­te barn­dom. Syse er po­li­ti­ker­barn, sønn av Jan P. Syse, po­li­ti­ker og stats­mi­nis­ter fra Høyre. Men det var iføl­ge Hen­rik selv ikke noe trøb­bel.

- Vi hadde det så fint! Vi bodde 17 mi­nut­ters gange unna Stor­tin­get, så jeg opp­lev­de aldri at far var fra­væ­ren­de, selv om han sik­kert var det. Fe­rier var skjer­met og han var hjem­me så mye som han kunne.

Selv valg­te han bort po­li­tik­ken, etter en kort kar­rie­re i fa­rens parti. Han opp­le­ver på mange måter at han dri­ver med litt po­li­tikk nå også, i hvert fall sam­funns­en­ga­sje­ment. Han har blitt spurt om å bekle po­li­tis­ke po­si­sjo­ner - han har kanskje endog fått den be­røm­te te­le­fo­nen. Men han vil ikke ut med hvil­ke po­si­sjo­ner det er snakk om eller når det var.

- De som tok job­ben skal ikke opp­le­ve at de er num­mer to eller tre.

- Var det kirke­gang i barn­dom­men din?

- For­eld­re­ne mine var be­viss­te i sitt for­hold til kir­ken, dåp, kon­fir­ma­sjon og slike ting, men hadde ikke et vel­dig ak­tivt for­hold til kir­ken i det dag­li­ge.

Selv fikk han en opp­våk­ning på Kris­te­lig Gym­na­si­um (KG) i ung­doms­ti­den. Han skjøn­te at troen var vik­tig for ham. For­eld­re­ne hadde spørs­mål, og det ble gode sam­ta­ler.

- Jeg skul­le gjer­ne sett at far hadde levd len­ger enn han gjor­de, så vi kunne snak­ket mer om troen. For det var noe han ble mer og mer opp­tatt av mot slut­ten.

Igjen ten­ker han litt. Barn­dom­men var helt topp, men..

- skul­le jeg ha hatt mer kirke­gang i min opp­vekst? Ja, kan­skje det. Nå for tiden synes jeg i hvert fall det er eks­tra fint når min mor blir med i kir­ken.