Teologi og liv

Han kunne sin teologi, bedre enn de aller fleste, men var ikke tilfreds med å la den forbli på skrivebordet eller blant de innvidde. Med Skjeveslands bortgang har Den norske kirke og norsk kristenhet for øvrig mistet en av dem som aller tydeligst kombinerte solid fagteologisk kompetanse med sjelesørgerisk og varm kristen veiledning.

Olav Skjevesland ble født i 1942. Mest kjent er han nok for årene som biskop i Agder og Telemark fra 1999 til 2012, og som preses i Bispemøtet fra 2006-2010. Skjevesland var den siste som i hele sin tjenestetid kombinerte preses-vervet med å være operativ biskop i et av Den norske kirkes elleve bispedømmer.

I løpet av yrkeslivet før han ble biskop gjorde Skjevesland prestetjeneste flere steder, og han ledet det praktisk-teologiske seminar ved MF. Der ble han professor i praktisk teologi i 1994.

Den som snakket med Olav Skjevesland merket fort at her stod man overfor et kunnskapsrikt og vennlig menneske. Han var oppriktig glad i teologien, og ville gjerne formidle teologisk innsikt som et avgjørende bidrag til å forstå selve tilværelsen. Kombinasjonen av innsikt og vennlighet gjør det lettere å forfekte tydelige meninger.

I boken «Tro og tradisjon i ny tid» fra 2003 skriver han i forordet at «I de følgende sidene har jeg unngått å være meningsfeig, håper jeg.»

Både ønsket om ikke å legge lokk på sine egne oppfatninger, og erkjennelsen av at selvinnsikten alltid er begrenset, er talende for en kirkeleder som var i stand til å formulere seg innholdsmettet og konsist. (I den samme boken takker han for øvrig Øivind Benestad for med flid å ha renskrevet manus. Nå er Benestad som kjent utmeldt av Den norske kirke).

I desember 2011 trykket vi et større intervju med Skjevesland, som da var på tampen av sin bispegjerning. Her uttrykte han sin bekymring over at manglende bibelkunnskap ville føre til åndelige mangelsykdommer og svekket åndelig dømmekraft hos kristenfolket.

«Veldig mange både kirke- og bedehusgjengere har ofte overraskende lite kunnskap om kristen tro», sa biskopen. Den ransakende beskrivelsen skulle mane til ettertanke også i dag.

«Mitt engasjement er å la bibeltekstene tale og foldes ut, slik at innholdet kommer til orde. Med dagens vekt på det musikalske, på trøkk og på regi, blir kanskje selve utfoldelsen av Guds ord verdsatt lavere», fortsatte han. Skjevesland minnet om hvordan man tidligere kunne ha kveldsmøter både på søndager og andre ukedager. Dermed fantes det flere arenaer for forkynnelse.

Det han beskrev da var også en tid hvor samarbeidet mellom bedehus og kirke mange steder var tettere enn det er i dag. Men det er ingen grunn til at verken bedehus eller frikirke skulle gi Den norske kirke skylden for at det er mindre forkynnelse nå enn før. Hyppigheten av samlinger utenom søndag formiddag har gått kraftig ned også i disse sammenhengene.

Skjeveslands tjenestetid sammenfalt med mange av de krevende debattene om kirkens samlivsteologi. Det var ikke tvil om hvilken side Skjevesland selv befant seg på, men han bidro samtidig til å innsette Helga Haugland Byfuglien som sin etterfølger som preses.

Slik viste han vei for dem som ønsket å ivareta sitt eget teologiske standpunkt, men som samtidig ville samarbeide med de kreftene som ønsket velkommen den endringen Kirkemøtet senere har vedtatt.

Skjeveslands siste bidrag til teologisk bevisstgjøring og åndelig liv var bokserien hvor han gikk gjennom de tekstrekkene Den norske kirke har operert med siden 2011. De fem bøkene er et konkret og verdifullt hjelpemiddel for forkynnere, det har jeg selv fått erfare. Skjevesland både tenker og skriver godt.

Og i forordet til den siste av disse bøkene, som kom i 2013, skriver han om sitt eget siktemål: «Så er mitt håp og min bønn at disse bøkene kan bidra til å åpne opp for den uendelige rikdommen som ligger i Den hellige skrift. Både som bibellesere og predikanter holder vi fast på Mesterens sterke løfte om at den gode jord som tar imot ordet, bærer rik frukt i tro og handling.»

Kjærligheten til Guds ord er et avgjørende kjennetegn for en kirke i vekst. Når denne kjærligheten avtar, får det konsekvenser.

I boken «Tro og tradisjon i ny tid» har Skjevesland forresten også med en god utfordring til oss i pressen:

«Vårt politiske miljø er lite. Vårt kirkemiljø er enda mindre. Jeg etterlyser større kreativitet når det gjelder å spore opp personer som har viktige perspektiver å sette på aktuelle saker.Det er ønskelig med journalister som har bedre sporsans til å snuse opp referansepersoner med fornyende synspunkter, slik at vi får en mer bredspektret kirkedebatt i mediene.»

Den får vi ta med oss.

Biskop Olav Skjevesland er dødOlav Skjevesland