Teser og påstander mot kristenheten i Norge 2017
Natt til onsdag teipet ukjente kristen-aktivister teser på dørene til en rekke kristne menigheter, utdanningsinstitusjoner og redaksjoner, deriblant Dagens kontor i Bergen. Her kan du lese alle tesene, som er skrevet av en gruppe som kaller seg Reforma Sjon.
Publisert
Sist oppdatert
- Kirken har i alt for stor grad sluttet å være tydelig om hva som er rett og galt – hva som hører til kristen lære.
- Dette synes å være et produkt av at kirken har latt seg i all for stor grad styre av mennesker og samfunn, fremfor Guds Ord.
- På grunn av dette har lov og evangelium i alt for mange sammenhenger blitt byttet ut med hva som klør i øret.
- Det finnes lite forkynnelse om hva kjærlighet i bibelsk forstand faktisk er. Vi har enten latt begrepet bli styrt av hva samfunnet mener, eller redusert det til noe relativt som kan variere fra person til person. Her er det kirkens annsvar å formidle hva sann kristen kjærlighet er (1.Kor. 13).
- Et resultat av dette er at kirketukt tilnærmet ikke blir praktisert, og er i veldig mange sammenhenger et ikke-tema. Det har blitt et ord som for mange bringer vonde assosiasjoner. Kirker velger å overse læren som Paulus gir oss på kirketukt.
- På grunn av at forkynnelsen har blitt noe som skal «klø oss i øret» i mange sammenhenger, har det blitt slutt på å forkynne hele Guds forråd.
- I noen sammenhenger fokuseres det på det ene og i andre på noe annet, men en balanse og sunn forkynning om det hele blir ikke praktisert. For eksempel kunne «årets kirketekster» blitt brukt på en god måte til å forkynne og lære om hele Guds forråd til menigheten, men blir ofte brukt på en veldig snever måte.
- Tematisk forkynnelse ender ofte opp med å neglisjere viktige bibelpassasjer fordi de er ubehagelig å snakke om.
- I mange kirker er det svært dårlig balanse i forkynnelsen. Den karismatiske bevegelsen er alt for opptatt av erfaring, fremfor villighet til å prøve disse på Guds Ord, og for den slags skyld finne ut om hva slags bakgrunn de ulike fenomener har.
- “Det er Gud til det motsatte er bevist” er ikke en bibelsk tilnærming til overnaturlige opplevelser.
- Mange fenomener/manifestasjoner som man finner i dagens karismatiske kirker har sin bakgrunn i andre religioner, og selv om man prøver å overbevise om at disse manifestasjonene har kristen bakgrunn, så beviser fruktene og fokuset at det ikke har noe med den sanne og sunne lære å gjøre.
- Få, om ingen kirkeledere i Norge tar oppgjør eller advarer tydelig nok mot mye av det som skjer i den karismatiske bevegelsen, selv om mange teologisk sett er uenige. Men hvis ikke dette blir advart mot, hvordan kan da folk la være å gå i disse fellene? Det er mange som har stygge sår etter å ha vært i disse bevegelsene, og enda flere som er drevet vill fra en sunn kristen tro.
- I tilfeller hvor et kirkesamfunn anklager et annet for å drive med vranglære har vi et stort problem for enheten av kristne i landet, og alle parter må være seriøs med å komme til bunns i hvorfor disse anklagene blir gjort.
- På den andre siden har DNK, og sammenhenger som tradisjonelt har hatt nær tilknytning til DNK, i alt for liten grad forkynt sunt om Den Hellige Ånds hele og fulle gjerning. Dette er noe av grunnen for at det i dag er mange fra disse sammenhengene (da særlig fra bedehusene) som flykter til karismatiske sammenhenger som praktiserer karismatikk på ikke bare en usunn måte, men også ukristelig måte.
- Det skal sies at noen få har prøvd å ta «lavmælte» oppgjør med den karismatiske bevegelsens usunnheter. Dog, når dette har blitt gjort, så har ikke bevegelsen eller menneskene som er i denne bevegelsen blitt tatt tilstrekkelig på alvor i forhold til erfaringer mennesker her har gjort seg, men avfeid med noen bibelfraser uten at verken mennesker blir tatt på alvor eller at alvoret i usunnhetene blir snakket om– at dette faktisk handler om liv og død i et evig perspektiv.
- Det er som at vi har mistet troen på at Guds Ord alene – med forkynnelse av hele Ordets fylde, Jesu verk på korset og oppstandelsen, om Den Hellige Guds dom og samtidig barmhjertighet, om apostlenes liv og brevenes forkynnelse om lov og evangelium, er nok til at mennesker kan få tiltro til Gud. I stedet for nære, varme, kristne fellesskap, hvor mennesker blir møtt med Guds Ord og med omsorg, er det som at vi alltid må finne på nye «opplegg» for å dra mennesker til kirkene våre.
- I mange kristne sammenhenger blir det forkynt at det er vi som velger Gud, og at det er vi i vår egen kraft som velger å bli kristne, uten å legge frem at det er Guds verk, ikke vårt.
- Vi lager opplegg for barn, ungdom, unge voksne, familier eller gamle, men menigheten i sin helhet blir sjeldnere og sjeldnere samlet – dette gjelder både større eller mindre sammenhenger. Vi skaper et større skille mellom generasjonene, noe som med stor sannsynlighet vil føre til rotløshet blant de unge, og inngroddhet blant de eldre.
- Menigheter har gitt opp bønn, og felles bønn i menigheter er dødt, uansett hvilke sammenhenger det er i. Her burde særlig menighetens ledere legge til rette for dette.
- Vi har søndagsskoler og ungdomsklubber, men lite opplæring for hvordan foreldrene skal oppdra sine barn Gudfryktig. Dette blir skjøvet over på kirkene rundt om.
- Dessuten ser det ut til at der man er opptatt av å arrangere opplegg hvor man kan samle flere, har man lite fokus på hva det vil si å tro, hva det er å være frelst og hva slags betydning det skal ha for livet. Det ser ut til at kirkeledere rundt om er opptatt av å lage «spiselige opplegg» hvor man samler folk, fremfor å legge til rette for en arena hvor folk kan få høre Guds Ord i sannhet så de kan få sjansen til omvendelse og frelse.
- Her er lyd og lys og at man bruker musikk til å manipulere følelser hos folk også en del av det hele. Er det slike ting som skal lede mennesker til frelse? Hvis et budskap trenger at det blir spilt musikk i bakgrunnen for å være gripende er det på tide å ransake fundamentet for budskapet.
- Det skal sies at på mange møter eller gudstjenester i ulike sammenhenger blir det sagt noe om synd, men i noen tilfeller er det slik at verken de som går fast i menigheten eller folk som er «kirkefremmede» sitter igjen med en god forståelse på hva synd er. I sanger blir ordet nevnt som en frase, men forståelsen av Guds nådesverk blir ikke i tilstrekkelig grad lagt ut i veldig mange sammenhenger.
- Dette gjør at tydelighet med barmhjertighet er noe som mangler dagens kristen-Norge.
- I vår forkynnelse blir det også hoppet over vanskelige skriftsteder. Mange mennesker trenger veiledning og fred innenfor disse temaene og det å unngå dem er verken sunt eller hjelpsomt. Hele Guds Ord trenger å bli forkynt!
- Det å rekruttere nye mennesker inn tjeneste for evangeliets skyld blir mer smiger enn fokus på ydmyk tjeneste som et lem på legemet i takknemlighet til Gud for å stå i tjeneste for Han. Ulike lederstillinger med forskjellig viktighetsgrad hvor vi får høre om hvor viktige vi er og hvor fokuset på individets posisjon, er blitt viktigere enn bønn om å bli utrustet for å stå i tjeneste for Gud. Det jaktes ofte på å bli ledere og å finne tjenester, men mindre på å elske og tjene hverandre der vi er.
- Lovsang er noe som har blitt vedtatt i mange menighetssammenhenger, men få har kunnskap om hva Bibelen sier om sann lovsang og tilbedelse.
- Lovsang har blitt en måte å smugle inn dårlig teologi på i mange sammenhenger. Teologien til de ulike ministriene som står bak lovsangen er hva som blir smuglet inn, uten at den i særlig grad blir prøvd på Guds Ord. Her er vi for lite kritiske til innholdet i sangene, men mer opptatt av at det skal høres bra ut.
- Det finnes gode kristne bøker og forkynnere, men i mange kristne sammenhenger belager vi oss i all for stor grad på bøker og forkynnere, og alt for lite på hva Guds Ord faktisk sier, og på å få en grunnleggende forståelse av det.
- Andaktsbøker, bøker med «kristent» innhold fra pastorer som tjener seg søkkrike på å skrive simple bøker med dårlig teologi og lignende, er noe det florerer av for mye av, da særlig i det lavkirkelige og i frimenigheter.
