Tidligere pinsepastor: – Unnskyld, for at jeg behandlet deg som et frelsesobjekt
Da Mia Erlandsen sluttet som pastor i pinsemenigheten, følte hun på skam.
Publisert
Sist oppdatert
Mia Erlandsen (41) titter ut av vinduet i eneboligen utenfor Brussel i Belgia. Hun flyttet hit for snart to år siden for å jobbe som diakon i Sjømannskirken i Benelux-landene.
Etter mange år som leder i ulike pinsekarismatiske sammenhenger, innser hun hva hun har utsatt andre mennesker for.
Annonse
I en kronikk i Dagen tar hun et oppgjør med egen livsstil og sier unnskyld til de hun tenker kan ha blitt rammet.
«Gjennom årene har jeg møtt mange mennesker. Altfor få av dem så jeg for dem de var. Jeg så dem som frelsesobjekter eller som redskaper for Guds rike», skriver Erlandsen og legger til: «Unnskyld».
Så på livet fra utsiden
Til Dagen forteller Erlandsen at det var først da hun sluttet som pastor i en pinsemenighet i Nord-Norge, at alvoret gikk opp for henne.
Hun var 33 år gammel og hadde flyttet tilbake til i Vestfold, hvor hun vokste opp.
– For første gang siden barndommen hadde jeg ikke noe lederansvar som barnepastor, ungdomspastor eller pinsepastor. Jeg kunne se på livet mitt litt fra utsiden, forteller hun og fortsetter:
– Jeg kjente på hvordan jeg hadde behandlet mennesker som objekter, enten til å bli frelst eller til å bli redskaper. Jeg kjente på skam, på sorg og på tap, forteller Erlandsen.
Behandlet mennesker som brikker
Annonse
Hun forteller at relasjonene ble «instrumentelle».
– I forretningslivet er det ikke uvanlig å ta en hensikts-drevet kaffe. Men da vet begge om det. I menigheten snakker vi om at vi er en utvidet familie, så skillelinjene er mer uklare. Mange ganger har jeg tatt en kaffe med noen, fordi jeg trengte deres tjeneste i menigheten, ikke fordi jeg var interessert i dem som personer, sier 41-åringen.
– Jeg har behandlet mennesker som brikker for å få endene til å møtes i menigheten, forteller hun åpenhjertig.
Sang på kampanjer som 14-åring
Den tidligere pastoren vokste opp i det pinsekarismatiske landskapet i Norge.
Allerede da hun var 14 år debuterte hun som artist på et album og sang under Jesus Revolution sine kampanjer.
– Jeg ble kastet inn i noe som jeg ikke var moden nok til å forstå. Jeg så ikke rekkevidden av det, sier hun.
I årene som fulgte brukte hun mye tid, først for å få sine ikke-kristne kontakter til å bli kristne. Deretter for å få folk i menigheten til å bidra for at alt skulle gå rundt.
Annonse
– De følte at jeg skulle frelse dem
Erlandsen beskriver dette i kronikken:
«Bibelen var med på skolen allerede på småskolen. Ikke bare i sekken, men gjerne på pulten»
«En dag på slutten av barneskolen fikk jeg det direkte fortalt: Grunnen til at jentene jeg hadde lekt med oppigjennom barneskolen nå var mindre sammen med meg, var fordi de hele tiden følte at jeg skulle frelse dem.»
Da hun ble student, gikk mye av tiden til menighetsarbeid.
«Der så jeg mennesker som objekter på annet vis: De skulle være gode redskaper, eller frivillige medarbeidere som vi kalte dem. Nå handlet alt om å bygge menighet.»
Vond oppdagelse
I voksen alder har Erlandsen tatt en master i diakoni og funnet seg til rette i Den norske kirke.
Annonse
Oppgjøret hun har tatt med seg selv har vært smertefull.
– Det har vært vondt. Jeg har tenkt på andre, har de oppdaget det? Har de opplevd å være brikker fra å få endene til å møtes i en menighet? spør hun.
Samtidig opplever hun at prosessen har gjort henne godt.
– Jeg har lært mye om meg selv. Selv om prosessene jeg har gått igjennom har vært krevende, har det ført til noe godt. I dag kjenner jeg meg fri og hel, sier hun.
Reflekterer over trang kristendom
Det siste halvåret har Erlandsen gitt ut tre låter, «Nå», «Inderlig» og «Oss», som handler om livet før vendepunktet.
– Tekstene reflekterer veien jeg har gått, ut fra en kristendom jeg opplevde som trang og usunn.
Musikkutgivelsen er oppfyllelsen av en drøm.
Annonse
– Tidligere fikk jeg meg aldri til å prioritere det, fordi jeg var så engasjert i menigheten. Alt jeg gjorde måtte liksom handle om å vinne mennesker. Nå føler jeg frihet til å gjøre noe jeg synes er gøy.
Erlandsen har innsett at musikken også gir henne en mulighet til å formidle noe som er viktig for henne.
– Jeg har oppdaget at tematikken i tekstene mine har en mening, forteller hun.
