Til fronten med ullsokker og bibler

Kontrastene kunne knapt vært større. Utenfor Den russisk-ortodokse kirkes majestetiske Sofia-katedral i Kiev kneiser julegranen, dekorert med lys, røde kuler og pepperkakefigurer. På plassen foran katedralen er et svært julemarked under opprigging. I den travle julestria er det få tegn til at landet er i krig.

I militærforlegningene langs fronten er det derimot få tegn til jul. Her lever soldatene i et hav av gjørme.

Langs en 500 kilometer lang frontlinje i øst har russiskstøttede opprørere og ukrainske styrker gravd seg ned. Selv om det er inngått våpenhvile, er det trefninger hver eneste dag. Ferske tall fra FN viser at konflikten har kostet flere menneskeliv enn noen av partene har villet innrømme. Minst 9.100 er døde, over 20.700 er skadet.

Les: Her ber ukrainske kristne for fred

En hær av frivillige

Det var et svært svekket ukrainsk forsvar som mobiliserte da opprørerne slo til i fjor vår. Soldater ble sendt til fronten uten nok mat, hjelmer og skuddsikre vester. Sivilbefolkningen måtte trå til og fylle bensin på militære kjøretøy som sto i kø ved bensinstasjonene og ikke kunne betale.

En hær av frivillige har mobilisert for å hjelpe soldatene. Blant dem er også de ukrainske kirkene og det nasjonale bibelselskapet.

Bibelselskapets folk kom midt i skuddlinjen da de skulle besøke militærforleninger med bibler og humanitær hjelp like før jul i fjor.

– En skremmende opplevelse, sier bibelmisjonsleder Bernt Greger Olsen, om hendelsen da prosjektilene suste over hodet hans.

Da samme bibelaksjon ble gjentatt i år, er alt tilsynelatende rolig. Ferden går fra byen Slavjansk i Donetsk fylke. Byen ble okkupert av opprørere i april i fjor, men ble befridd av den ukrainske hæren fire måneder senere etter harde kamper.

Fremdeles er sporene fra disse kampene godt synlige i det vi kjører ut av byen. På en høyde ligger et utbombet sykehus. Langs veien står ruinene av bolighus uten tak og vinduer.

Vill ferd

Ved en militær kontrollpost tar vi av inn i skogen. Den asfalterte veien er smal og hullete. Så tar asfalten slutt, mens bilsporene fortsetter ut i en åker. Sjåføren tar fart og kjører med stor besluttsomhet ut i de dype hjulsporene. Bilen skjener og spinner, men kommer seg fram. Jeg klamrer meg fast så godt jeg kan, men blir likevel slengt som en tøydokke rundt i baksetet. Hodet smeller opp i taket før jeg rekker å ta meg for.

Den ville ferden stopper i utkanten av et skogholt. Ut av skogen kommer soldater med automatvåpen over skulderen og gir seg til å bære inn kassene med humanitær hjelp og bibler. Vi andre styltrer oss etter og har vår fulle hyre med å holde balansen på det sleipe underlaget.

For ånd, sjel og legeme

Inne i leiren står allerede et førtitalls soldater på rekke under trekronene. Andrej Borilo tar ordet. Han er diakon i en stor, evangelisk kirke i Slavjansk, men gjør også tjeneste i fengsler og som militærprest. Nå sier han at Guds ord er den beste gaven han kan komme med, fordi dette er en bok som gir håp.

– Essensen i Bibelen er at Gud gav sin sønn for at vi skal ha evig liv. Snart skal vi feire jul. Vi skal feire at Frelsen kom til jorda for å være i blant oss, sier han og gjenforteller juleevangeliet. Slik forsøker han å bringe lys i de mistrøstige omgivelsene.

Diakonen oppfordrer soldatene til å åpne biblene når de har en stund for seg selv.

– Jeg vet at mange har funnet trøst i å lese evangeliene. Kanskje kan dere finne svar på noen av spørsmålene som dere kjemper med, sier han.

Andrej Borilo understreker at de ikke bare kommer med ord, men også med et konkret tilbud om hjelp.

– Hvis noen av familiene deres trenger hjelp til noe, må dere si fra, så skal vi gjøre alt vi kan for å hjelpe dem, sier han.

En annen diakon fra kirken avslutter stunden med bønn. Stille tar soldatene av luene og bøyer hodet. Når diakonen sier «amen», korser de seg.

Barnebibler

Så åpnes bibelkassene. Soldatene skritter gjennom gjørma med overraskende besluttsomhet. De stiller seg på ny rekke for å motta barnebibler som de kan sende hjem som julegave, vanntette militær-nytestamenter med kamuflasjeomslag til seg selv – og sårt tiltrengte ullsokker.

– Bibelselskapet samarbeider med lokale menigheter slik at bibler og humanitærhjelp kan leveres ut samtidig. Det er viktig at hele mennesket ivaretas, forteller Bernt Greger Olsen.

Han er overbevist om at biblene blir satt pris på. Dét viser den store etterspørselen. 95.000 nytestamenter er delt ut til de militære.

– Voluntører som har bidratt med førstehjelp og evakuering etter militære trefninger, forteller at døde soldater er funnet med militærbibler på innerlomma, sier han.

Diakon og militærprest Andrej Borilo opplever å bli tatt godt i mot når han besøker soldater.

– Det viktigste jeg gjør, er å lytte når de forteller om det de har på hjertet. Senere, når vi har fått kontakt, kan jeg fortelle om Jesus. Som oftest er de interessert i å høre. Spørsmålet om forholdet til Gud blir plutselig aktuelt når de er så tett på liv og død som her.

Les også: Ber for – ikke mot Russland

Forsvarer freden

Vi får strenge beskjeder om hva som kan skrives og hva som kan tas bilde av. En hyggelig, men ordknapp ansvarlig befal som kaller seg «Terreh», svarer på spørsmål. Det er ikke mye han kan si.

– Holde fred, sier han med et lite smil, når jeg spør hva oppdraget går ut på.

– Vi har ordre om å forsvare plassen her. Det finnes mange grupper som oss langs linjen. Det er taktisk viktig at vi er her.

«Terreh» forteller at det ikke har vært trefninger i det siste.

– Akkurat nå er det ikke direkte kamper. Vi er flyttet vekk fra frontlinjen. Men alle som er her har vært i kamp. De har lang kamperfaring.

– Hvordan oppleves det å leve slik? sier jeg med et nikk mot gjørma som omgir oss.

«Terreh» drar på skuldrene.

– I begynnelsen opplevdes det litt vilt. Nå er vi vant til det, sier han.

Så blir vi invitert inn i forlegningen for å se hvordan de bor. Bare taket er synlig utenfra. En trapp fører ned til et rom under jorden, der alt inventar ser ut til å være laget av trevirke hentet direkte fra skogen: De kraftige, runde tømmerstokkene i taket, de røffe køysengene og bordet av grovhøvlede planker. Oppe under taket henger en enkel lyspære. I et hjørne står et lite fjernsyn. Her bor de, i måned etter måned, mens de venter på freden.