Tøffe kår for flyktninger i Israel

(Denne saken er over fem år gammel)

– Dersom jeg reiser tilbake til Eritrea, blir jeg i beste fall satt rett i fengsel. I verste fall blir jeg en av de mange eritreerne som bare forsvinner, og som etter en tid blir funnet døde. Lov og rett har ingen plass i hjemlandet mitt, sier Teklit Michael.

Dagen møter 29-åringen på kontoret til Hotline for Refugees and Migrants – en israelsk organisasjon som bistår flyktninger og immigranter fra afrikanske land.

Det er tolv år siden han rømte fra Eritrea til Sudan, etter å ha ytret seg kritisk til regimet i hjemlandet. Deretter gikk ferden til Egypt, før han for ti år siden fikk hjelp til å ta seg over grensen til Israel.

– Jeg hadde i utgangspunktet ingen planer om å ende opp her, men jeg fikk høre at Israel i motsetning til andre land i Afrika og Midtøsten er et rettssamfunn, sier han.

I Israel var han heldig som fikk tildelt arbeidsvisum, og han har de siste årene jobbet i bygningsindustrien, i renholdsbransjen og på restauranter. I tillegg har han på fritiden deltatt i sosialt arbeid blant eritreiske flyktinger i Israel.

– Jeg er en ortodoks kristen, og sammen med noen andre har jeg også startet en eritreisk-ortodoks menighet i Tel Aviv, opplyser han.

Insentiver

Det befinner seg nå 35.000 immigranter fra Eritrea og Sudan i Israel. De fleste kom til landet mellom 2006 og 2012, men først i 2013, etter at grensegjerdet mot Egypt var fullført, var Israel villig til å behandle individuelle asylsøknader. Teklit Michael var blant de første som søkte, men over fire år senere venter han fortsatt på svar.

I likhet med Teklit hevder de fleste asylsøkerne fra Eritrea at de har flyktet fra krig og forfølgelse, men ifølge israelske myndigheter handler det nesten utelukkende om ulovlige arbeidsinnvandrere. Både i uttalelser fra myndighetene og i en rekke medier omtales de som «illegale infiltratører».

Ved nyttårstider lanserte Israel insentiver som skal få disse til å forlate Israel. Dersom de frivillig reiser til hjemlandet, eller til Rwanda eller Uganda, som Israel har inngått avtaler med, vil de få utbetalt 3.500 dollar og flybilletten dekket.

Samtidig ble enslige immigranter advart om at de etter mars kan bli fengslet dersom de fortsatt befinner seg i landet.

I likhet med 80 prosent av immigrantene er Teklit singel, men han har ingen planer om å reise til Rwanda eller Uganda.

– Vi vet lite om hva som venter oss der, men en del informasjon er blitt spredd fra eritreere som allerede er reist dit. Stikk i strid med løfter fra israelske myndigheter er disse blitt fratatt israelske reisedokumenter, noen er arrestert, mens andre straks etter ankomst ble kontaktet av menneskehandlere. Det er i tillegg en helt annen kultur der, vi kjenner ikke språket og vi har liten sjanse til å få jobb eller bosted, sier han.

– Vil du vurdere å gå i skjul etter mars?

– Nei, jeg lever et helt åpent liv her, og jeg går heller i fengsel enn å reise til Afrika, sier han.

– Jeg ber ikke om israelsk statsborgerskap, men om å få bo her inntil det igjen er trygt å reise til hjemlandet mitt. Jeg har alltid jobbet og aldri vært en byrde for det israelske samfunnet, sier han.

Utrygge israelere

Sør-øst i Tel Aviv, i arbeiderbydelen Hatikvah – Håpet – møter Dagen israelere som i beste fall mener Teklit Michael er et unntak fra regelen. Deres erfaringer med innvandrerne fra Afrika er utelukkende negative.

Sophie Menashe tar imot oss på taket av bygården hvor hun har bodd mesteparten av livet, siden hun emigrerte til Israel fra India i 1948. Noen hundre meter lenger nord kneiser moderne høyhus, mens husene i de andre himmelretningene er langt mer beskjedne.

Trappeoppgangen i Sophies bygård gir assosiasjoner til slummen. Store flak av murpussen har falt ned og dekker nå gulvene sammen med mengder av sigarettstumper og søppel.

– Dette har aldri vært en rik bydel. Det har vært mye kriminalitet her, men hvem hadde trodd at det skulle bli slik det er nå, sier hun.

Av husets 24 leiligheter er det nå bare tre som er bebodd av israelere. Resten er fylt opp med afrikanske menn, og Sophie føler seg ikke trygg. Hun forskanser seg i leiligheten sin mesteparten av tiden.

– Flere ganger har noen av dem forsøkt å bryte seg inn, men så langt har de ikke klart det. Politiet har gitt meg en alarm, og denne trykker jeg på straks de prøver seg. Da er politimenn på pletten etter kort tid, sier hun.

Tidligere gikk hun ofte tur til stranden eller til andre deler av byen. Nå går hun aldri ut på egenhånd. Selv på dagtid ber hun om å bli bevoktet av politi eller vektere dersom hun skal på butikken eller til legen.

– Da vi emigrerte til Israel gledet vi oss over at vi skulle komme til et land der jødene kunne være trygge. Hvem skulle trodd at det skulle ende som dette. En venninne av meg ble nylig brutalt ranet, mens en annen kvinne i nabolaget ble drept, sier hun.

Støtter Netanyahu

I Hatikvah møter vi også Shlomo Maslawi. Han er bystyremedlem i Tel Aviv og har i en årrekke vært bydelsleder. Han bekrefter at det de siste årene har vært en enorm økning i ran, innbrudd, vold og voldtekter i det sørlige Tel Aviv, hvor flertallet av innvandrerne fra Afrika har bosatt seg på et lite område.

– Jeg støtter fullt ut Netanyahu-regjeringens beslutning. Kanskje kan vi endelig bli fri fra alt dette, sier han.

Mange på venstresiden viser til at bydelen alltid har hatt problemer og at afrikanerne ikke kan lastes for dette. Det er ikke Maslawi enig i.

– For noen år siden ble det investert millioner av shekel i det sørlige Tel Aviv, og mange studenter og akademikere flyttet hit. Nå er den gode utviklingen reversert. De ressurssterke rømmer området, mens de svake og fattige blir tilbake, sier han.

Han viser oss rundt i bydelen sin og lar oss få møte næringsdrivende som er i ferd med å gi opp.

Yakov Omrad har i 40 år drevet et trykkeri sammen med to av brødrene sine. For få år siden hadde de 14 ansatte som jobbet i to skift. Nå er bare to av arbeiderne tilbake.

– De fleste kundene våre har forduftet. Folk tør ikke lenger oppsøke oss. Før hadde vi også åpent på kveldstid, men nå er det lovløst her etter mørkets frembrudd og i helgene, sier han og viser frem en hammer han alltid har med seg for å kunne forsvare seg.

Antastet

Filippinske Cristina Billar har bodd området i en årrekke. Hun var tidligere gift med en israeler og har etter en skilsmisse fortsatt å bo i området.

– Siden jeg jobber hele uken, har jeg bare tid til å vaske klær om fredagene. Dette er en av de verste dagene her, og flere ganger har afrikanere antastet meg og befølt meg mens jeg har hengt klær opp til tørk, sier hun.

Hun vet om flere andre filippinske kvinner som er blitt ranet på lønningsdagen.

– De færreste av oss har bankkonto i Israel. Vi får derfor lønnen utbetalt kontant, og dette kjenner afrikanerne til, sier hun.

Mistet jobb og leilighet

Arabiske Muhammad Ali (59) er selv gift med en filippinsk kvinne. Han bekrefter at asiater ofte er blant ofrene.

– Konen min er blitt angrepet to ganger og tør ikke lenger gå ut alene, selv på dagtid. Hver morgen følger jeg henne til bussen når hun skal på jobb, sier han.

For noen år siden var han ansatt i bedriften til en venn, men fikk plutselig vite at han hadde fått sparken. Han tjente omkring 13.000 kroner i måneden, men en sudaner var villig til å jobbe for halve betalingen.

– Samtidig mistet vi den lille toromsleigheten vi leide. Vi betalte rundt 1.500 shekel i måneden, men 20 immigranter oppsøkte eieren og sa at de ville betale 200 shekel hver for å bo der, altså 4.000 shekel tilsammen.

Det tilsvarer over 9.000 kroner, noe ekteparet ikke hadde råd til.

De siste årene har han drevet en kiosk som selger t-skjorter og suvenirer, men det er lenge siden han har solgt noe.

– Det verste er likevel å være vitne til det omfattende salget av narkotika til barn og unge, som afrikanere og beduiner fra Negev samarbeider om, sier han.

Forsvarer vedtak

Knessetrepresentant Anat Berko (Likud), forsvarer overfor Dagen regjeringens forsøk på å bli kvitt de afrikanske immigrantene.

– Allerede har 4.000 eritreere vendt tilbake til hjemlandet, og det har ikke vært noen rapporter om at de har lidt noen overlast. Dersom bare noen av dem hadde blitt fengslet, ville FN og en hel del andre organisasjoner gitt lyd fra seg, sier Berko.

Hun understreker at Israel er på størrelse med den amerikanske delstaten New Jersey, og at landet ikke har ressurser til å løse alle verdens problemer.

Knessetrepresentant Michal Rozin (Meretz) er enig i at noe må gjøres i det sørlige Tel Aviv, men avviser at deportasjon av immigranter er eneste løsning.

– Jeg har hatt kontakt med kibbutzbevegelsen og byggenæringen, og til sammen har disse sagt at de kan ansette 15.000 av immigrantene dersom disse er villige til å flytte på seg. Jeg har lagt frem denne planen i Knesset, men det har vært null respons fra regjeringen, sier hun til Dagen.

Rozin viser til at vestlige land gir flytningstatus til mellom 70 og 90 prosent av eritreiske asylsøkere, og at det derfor er spesielt at Israel kollektivt behandler dem som illegale arbeidsinnvandrere uten å gå inn i enkeltsaker.