Tøffe tider

Les Tarjei Giljes intervju med Arnfinn Clementsen her: Oppgjør med utfrysing av Aril Edvardsen

På 70-tallet ble Aril Edvardsen og Sarons Dal mer og mer omstridt i pinsebevegelsen. Dette kom til å prege meg og min utvikling slik det gjorde med så mange andre. Ja, striden om Aril Edvardsen og Sarons Dal er et trist kapittel, ikke bare i pinsebevegelsens historie, men også i nyere norsk kirkehistorie. (...)

Heldigvis vet vi at Aril Edvardsen i de siste 20 årene av sitt liv igjen hadde en stor og åpen dør i den norske Pinsebevegelsen. Men på denne tiden gikk samtalene og diskusjonene ofte høylytt om Aril og Troens Bevis. Jeg husker en som sa ganske spøkefullt: «Der hvor to eller tre pinsevenner er til stede, der er Aril Edvardsen midt iblant dem». En festlig omskrivning av et kjent bibelord (Matt 18:20).

De årlige predikantkonferansene i pinsebevegelsens storstue, Filadelfia, Oslo, har gjennom årtier vært med og formet bevegelsen siden starten på begynnelsen av 1900-tallet. Jeg deltok for første gang i 1976. (...)

Striden i pinsebevegelsen tilspisset seg år for år. Aril Edvardsens virksomhet ble av mange sett på som konkurrerende. Aril startet egne stevner, eget forlag og eget misjonsarbeid – alt med basis i den lille pinsemenigheten Salem i Kvinesdal, som han tilhørte. Noen av hans metoder var også uortodokse og omstridte, og det ble mer og mer motstand fra konservativt hold i pinsebevegelsen. Blant annet bygget Edvardsen opp Innfødt Evangelist Misjon og satset på å støtte nasjonale pastorer og evangelister mer enn det tradisjonelle misjonsarbeidet.

Et klimaks kom på den årlige predikantkonferansen i 1977. Midt i konferansen ble den såkalte «hvitboken» mot Aril Edvardsen overraskende presentert. Bokens tittel var Pinsebevegelsens svar til Aril Edvardsen.

De fleste ante ikke at denne boken fantes, men den lå klar til konferansen, utgitt på eget forlag og forfattet av predikant Thoralf Gilbrant som var redaktør for Pinsebevegelsens blad, Korsets Seier. Boken avsluttes med et «hyrdebrev» i 53 punkter til landets pinsemenigheter signert av redaktør i Korsets Seier, Thoralf Gilbrant, forstander Morgan Kornmo og misjonssekretær Hans Svartdahl.

Disse tre hadde de mest sentrale verv i den løst organiserte Pinsebevegelsen bestående av frie og selvstendige menigheter. Da det ble klart i konferansen at flertallet av delegatene ikke var villige til å ta avstand fra Edvardsen og Sarons Dal, slik disse lederne ønsket, ble denne boken plutselig løftet fram i konferansen og solgt der. Det ble selvfølgelig sterke reaksjoner på at denne boken var utgitt i «pinsebevegelsens navn» og i tillegg presentert i konferansen uten at konferansen fikk ta stilling til om den ønsket dette.

Boken framstiller Aril Edvardsen som en vranglærer, og hans arbeid som en splittelsesvirksomhet som avvek fra sunn lære og praksis på en rekke områder. En del av innholdet bygde på løsrevne sitater fra Edvardsens prekener og artikler. Dette sjokkerte meg. Jeg glemmer ikke stemningen og kaoset som oppsto rundt denne situasjonen. Det gjorde også et sterkt inntrykk å se Aril Edvardsen stå der i køen for å kjøpe boken med alle disse anklagene mot ham, før verken han eller mange andre visste hva boken egentlig inneholdt.

I den videre debatten hardnet det til. Anklage sto mot anklage, og midt i dette står Aril Edvardsen rolig og fattet, men med rett rygg. Han ble blant annet beskyldt for ikke å tro fullt og helt på Bibelen. Jeg glemmer aldri Arils ord i det han løfter opp sin bibel foran flere hundre forstandere og predikanter i Filadelfia, Oslo: «Jeg har lest denne boken mer enn 40 ganger. Jeg elsker denne boken!» (...)

I avslutningen av «hvitboken» henvises det til at ca. 100 forstandere, predikanter og misjonærer i bevegelsen allerede hadde sluttet seg til «hyrdebrevet», men listen presenteres ikke i boken fordi en regnet med mye større tilslutning etter hvert. Her hadde det altså vært et grundig forarbeid. I tiden etter konferansen sluttet flere seg til, og navnelisten av predikanter og ledere ble lang. Jeg har ikke tatt vare på denne listen, og det er sikkert det beste. Det er ikke min hensikt å henge ut noen på grunn av dette. (...)

Det er selvfølgelig gledelig at det etter hvert kom til en forsoning mellom Aril Edvardsen og pinsebevegelsen. Torsdag 26. april 1990 melder avisen Vårt Land at «Broder Aril er tilgitt». Avisen henviser til at det har vært flere åpne samtaler mellom de mest involverte pinselederne i striden og Aril Edvardsen. Begge parter kommer med uttalelser som først gjengis i Korsets Seier og videre i avisene Dagen og Vårt Land. Avisen Vårt Land siterer fra Aril Edvardsens brev: «I den bedrøvelige striden som oppsto mellom Troens Bevis og pinsebevegelsen i Norge på 70-tallet, ble mange menigheter og pinsevenner såret. Jeg vil be alle pinsevenner om tilgivelse for hva jeg fra min side bidro med å skape strid og sår».

Det understrekes at det var Aril Edvardsen som året før strakte ut en hånd og tok initiativ til samtaler ved å ta kontakt med David Østby som da var hovedpastor i den ledende pinsemenigheten, Filadelfia, Oslo. «Vi finner det riktig å komme Aril Edvardsen i møte som en bror,» heter det i svaret fra Thoralf Gilbrant, Morgan Kornmo, Hans Svartdahl og flere ledere. «Vi setter strek over striden som har vært. Det oppleves som godt å få det vonde ut», uttalte forstander David Østby til Vårt Land. Dessverre er det lite som tyder på at de gamle pinselederne som hadde vært Arils største motstandere ba ham om tilgivelse for noe.

Det var nok enklere å legge saken bak seg enn å innrømme egne feil, og så møtes på plattformen som om ingenting hadde skjedd og som et uttrykk for at alt var i orden. Jeg husker i en personlig samtale med Aril, at jeg spurte ham hva pinselederne hadde bedt ham om tilgivelse for. Han svarte litt «sjenert» slik han ofte var på tomannshånd, at han trodde ikke pinselederne følte at de hadde noe å be ham om tilgivelse for, men han var glad han gjorde det han mente var rett. (...)

Ti år senere, på Skandinavisk Vekkelseskonferanse i OKS- hallen (Oslo Kristne Senter) i år 2000, sto mange predikanter fram sammen for å vise at gamle stridsøkser var begravd. Initiativtager var den erfarne pinsepastoren Johannes Engeli. Blant talerne var Thoralf Gilbrant, som var strategen i pinse- bevegelsens kamp mot Aril Edvardsen på 70-tallet. Samtidig hadde det på 80-tallet kommet mange nye menigheter, og den såkalte «trosbevegelsen» hadde gjort sitt inntok i Skandinavia. (...)

I forbindelse med denne konferansen var det også samtaler på hotellet mellom pinsebevegelsens ledere og Aril Edvardsen. Fortsatt tydet ingen ting på at «pinsebevegelsen» hadde noe å beklage offentlig verken i forhold til «hvitboken» eller andre uttalelser mot Aril Edvardsen. Likevel var denne konferansen uten tvil med på å bygge ned skillelinjer og skape større enhet og gjensidig forståelse i den pinsekarismatiske familien. (...)

I ettertid er det ikke vanskelig å se at det var en utfordring for Pinsebevegelsen med sin noe løse struktur av selvstendige menigheter, å takle et fremadstormende arbeid som Troens Bevis. Likevel er ikke det verken en tilstrekkelig forklaring eller unnskyldning for framgangsmåten som en del pinseledere brukte i denne striden. Etter min mening burde det vært mulig å finne bedre løsninger. Med klokskap og visdom fra begge sider kunne den fornyelsesbølgen som Sarons Dal representerte blitt et etterlengtet løft for pinsebevegelsen.

Samtidig var det sikkert nødvendig med avklaring på noen områder i forhold til Troens Bevis’ voksende virksomhet og pinsebevegelsens etablerte fellestiltak. Jeg har også forståelse for at de ledende innen bevegelsen følte et ansvar og et oppdrag om å ivareta pinsebevegelsens egenart, enhet og oppbygging. Dessverre ble resultatet mer uro og splid i stedet for enhet og framgang. (...)

I dag ser vi Aril Edvardsens ansikt blant profilene på Norwegians haleror sammen med kollega Ludvig Karlsen, som to av Norges mest kjente forkynnere.

En enkel mann fra Kvinesdal er ikke lenger iblant oss. En stor Gudsmann har reist hjem. Hele Norge reiste seg i respekt. Men noen virkelig unnskyldning eller oppreisning fra pinsebevegelsen fikk han etter min vurdering aldri. (...)

Utviklingen i Zion, Stavanger på 80-tallet skjedde parallelt med en spesiell tid i store deler av kristen-Norge. Den karismatiske vekkelsen hadde det siste tiåret fått innpass i alle kirkesamfunn, en del nye menigheter ble startet opp, og folk strømmet til stevner og konferanser. Forventningen til et åndelig gjennombrudd i landet økte, og mange nye kom også til tro i disse årene. (...)

I kjølvannet av den karismatiske vekkelsen gjorde «trosbevegelsen» sitt inntog i Norge og Skandinavia på 80-tallet. Som en naturlig følge av en større åpenhet for Den Hellige Ånds gjerning kom det nå et fokus på bibelundervisning. Med sin enkle undervisning om tro, helbredelse, åndelig autoritet, tjenestegavene og Åndens ledelse, ble trosbevegelsen «svaret» for mange predikanter og pastorer, særlig i pinsebevegelsen og i deler av frikirke-Norge. Selvfølgelig ble det også motstand mot denne bevegelsen.

I Norge var det allerede i siste del av syttitallet store fornyelseskonferanser, blant annet i Oppdal, i regi av Oppdal Kristne Senter. Denne forsamlingen i den flotte bygda med vakker natur og skisportsenter, var i flere år toneangivende i den «pinsekarismatiske» fornyelsen i Norge, og ble etter hvert en av de ledende menighetene i trosbevegelsen med sterke bånd til Livets Ord i Uppsala gjennom mange år. (...)

Trosbevegelsen brakte med seg ny frimodighet både i forkynnelse og praksis. Nye menigheter ble startet på siden av de etablerte, og dette ble ofte opplevd som en trussel. Innen pinsebevegelsen var innstillingen at det bare skulle være én pinsemenighet på hvert sted, og man skulle ikke starte nye menigheter uten velsignelse fra det etablerte.

Les Tarjei Giljes intervju med Arnfinn Clementsen her: Oppgjør med utfrysing av Aril Edvardsen

– Katastrofalt å holde Aril Edvardsen uteTøffe tider

Oppgjør med utfrysing av Aril EdvardsenTøffe tiderArnfinn Clementsen