Tone vurderte å melde seg ut av kirken – da tok presten kontakt

Da Runar Liodden fikk jobb som kapellan i Åmot kirke for rundt 20 år siden, var han og Kari Elise sikre på en ting: De skulle etablere husgrupper.

Ekteparet anslår at rundt 100 personer har deltatt i smågrupper i løpet av disse årene - ofte hjemme hos dem.

Noen av dem har kommet til tro. Andre bekjenner ikke troen selv, men terskelen for å sende en melding til ekteparet når livet butter imot, er lav.

– Når vi får slike meldinger, er vi ikke redde for å sende dem et bibelvers eller en sangstrofe. Det koster lite fordi vi allerede har en relasjon, og vi vet at de er åpne for å ta imot, sier de.

Nære og gode samtaler

Dagen har tatt turen til Åmot, rundt 20 minutters biltur fra Hokksund. Her har Kari Elise og Runar kjøpt presteboligen.

På fremsiden av huset er det grå asfalt og et byggefelt tett på. På baksiden åpenbarer det seg en stor naturtomt med utsikt mot Drammenselva.

Kari Elise byr på varm suppe som serveres i spisestuen.

Ekteparet opplever at det å snakke om tro gir et godt grunnlag for nære og gode samtaler.

– Vi kommer hverandre mye nærmere når vi våger å dele personlige ting, sier Runar.

Husgruppe er et konsept som er vel kjent i Frikirke-Norge og er et supplement til det store fellesskapet. Her møtes man jevnlig og blir godt kjent. Det gjør det også lettere å snakke ærlig om livet og troen.

Det har kostet

– Hvordan kommer dere i kontakt med folk som er interessert i å være med i en husgruppe?

– Det kan skje i forbindelse med samtaler knyttet til prestetjenesten, men det kan også være foreldre fra fotballagene til barna. Mange av dem vi har spurt, er ikke kirkegjengere.

Runar legger ikke skjul på at det flere ganger har kostet å ta kontakt med folk for å spørre om de vil bli med i en gruppe der man snakker om tro og liv.

– Hvordan formulerer man hva en sånn gruppe er før de får tid til å svare at «nei, dette er ikke noe for meg,» spør han.

To av tre

Han anslår at to av tre som har blitt spurt, har takket ja. De fleste som takket nei opplevde det likevel positivt å bli spurt.

Kari Elise konstaterer at det er et stort behov for bibelgrupper og husfellesskap.

– En sunn menighet bør være åpne for å invitere inn nye folk, sier hun.

Begge er overbevist om at det er enklere for folk å si ja når de blir invitert hjem, i stedet for i en kirke.

Hadde ikke nært forhold til kirken

Suppen er fortært, og Tone Ellefsrud har tatt turen innom for å snakke om hvordan det er å være med i husgruppe.

Hun har bakgrunn fra humanitært arbeid i Afrika og kjente til Runar via Åmot kirke. Hun hadde flere ganger blitt invitert til å fortelle konfirmantene som sitt engasjement for fattige. Hun har alltid likt sangen og musikken i kirken, men har ikke hatt et nært forhold til det som forkynnes der.

– Jeg kommer fra en familie som gikk i kirken når vi måtte, sier hun.

Nå har hun vært med i en av gruppene til presteparet siden hun kom hjem fra Afrika for snart seks år siden.

– Jeg fikk en mail fra Runar der han inviterte meg til å bli med i et husfellesskap. Det takket jeg ja til, forteller hun.

Ellefsrud har bodd totalt 20 år i Afrika. I 16 av disse årene drev hun et humanitært arbeid i Tanzania. Der opplevde hun at kirken hadde stor innflytelse på folks liv.

Flere ganger kom hun i konflikt med ledelsen fordi de var uenige i måten arbeidet skulle drives på. Den pågående konflikten førte også til at hun vurderte medlemskapet sitt i Den norske kirke. Men et møte med Runar gjorde at hun endret mening.

– Han er en varm person og prater sånn at jeg forstår. Møtet med ham ga meg håp om at kirken kan være noe helt annet enn det jeg erfarte i Afrika, sier hun.

Da hun ble med i gruppen i 2017, opplevde hun å bli møtt med ro, kjærlighet og forståelse.

– Å være med her, har gitt meg mye. Her kan jeg spørre om hva som helst. Etter hvert begynte jeg også å gå på Treffpunkt i Åmot kirke. Det er en sterk fred der.

Et forbilde

For Runar har Ellefsrud blitt et forbilde.

– Det du har gjort i Afrika har betydd enormt mye for mange mennesker. For meg er det så stort at jeg nesten blir litt rørt av å tenke på det. Det inspirerer meg til å tenke: Hvordan kan jeg bety noe for mine medmennesker?

Runar medgir at han var veldig spent da han inviterte henne til å bli med i gruppen, men han ønsket så inderlig at hun skulle få en positiv opplevelse av et kristent fellesskap.

– Dessuten er Tone en tydelig person som våger å stå for noe. Du bidrar til en god dynamikk i gruppen, sier han henvendt til henne.

Ellefsrud forteller at hun ikke trengte noen betenkningstid da hun fikk mailen fra presten. Hun beskriver seg selv som søkende, men var samtidig fristet til å «kaste Gud på søpla».

Tryggere i troen

– Hva er det som gjør at du hele tiden har hatt en tro, selv om du ikke vokste opp i en kristen familie?

– Jeg vet ikke. Jeg har jo likt å gå i kirken på grunn av sangen og musikken, og jeg kjenner kristne som jeg er veldig glad i. De virker så rolige og harmoniske. Selv har jeg alltid vært en propell bestandig. Kanskje var det et behov for å finne ro.

Ellefsrud forteller at hun kjenner seg mye tryggere i troen nå. Hun ber mer, og hun leser i Bibelen. I tillegg har hun noen bibelkort som Kari Elise har laget.

– Jeg leser et sånt kort hver morgen, sammen med en kopp kaffe. Jeg innbiller meg at det gjør noe med dagen min videre, sier hun.

Kan si «hva som helst»

Tiden går fort rundt spisebordet til Kari Elise og Runar.

Det ringer på døren nede. Det er peruanske Dora Gonzales Kjøll som har vært med i gruppen de siste årene. Da hun og ektemannen flyttet til hans hjemkommune, var det viktig for henne å komme i kontakt med andre kristne.

– I starten slet vi mye med å bli kjent med folk. Det var Anders, mannen min, som sa at vi burde prate med Runar, forteller hun.

Vi har satt oss inn i spisestuen, og Kari Elise går til og fra og serverer kaffe.

I husgruppen opplever Dora at hun kan si «hva som helst», og at hun ikke trenger å være redd for hva de andre skal tenke.

Har prøvd å få barn

Hun og ektemannen har vært åpne med at de har prøvd å få barn i fem år. Nå er Dora gravid, og gleden i gruppen er stor.

– Jeg kan nesten ikke tro det er sant. Det har vært utrolig fint å være en del av dette fellesskapet. De har stått sammen med oss når vi har hatt det vanskelig, forteller hun.

Dora forteller at «alle» tror på Gud i Sør-Amerika. Runar kommenterer at det er en herlig kulturforskjell mellom Norge og Peru.

– Du snakker så åpent og fritt om troen din og hva Gud betyr for deg. Det er veldig utypisk norsk, sier han til henne.

Aha-opplevelser

Som prest har Runar fått noen aha-opplevelser underveis i samtaler med mennesker som ikke tror. Han husker godt da en av gruppene de ledet skulle snakke om begrepet «nåde».

– Det viste seg at alle forbandt noe negativt med ordet, og at forestillingen var tett knyttet til begrepet «nåde deg hvis du...» forteller Runar.

Presteparet har ulik bakgrunn. Hun har vært kristen hele livet og har aldri strevd med tvil. Han, derimot, er en grubler og ble kristen i konfirmanttiden.

– Det er en god dynamikk at du og jeg har ulik bakgrunn. Slik får vi vist noe av bredden ved det å være kristen, sier han henvendt til Kari Elise.

Samtalehefte

Ekteparet er aktuelle med en samtalebok om den kristne tro. Boken har fått tittelen «Relasjoner» og er delt inn i ti kapitler.

Kari Elise forteller at bakgrunnen for at de gikk i gang med boken, var at de ikke fant et opplegg som fungerte godt nok for gruppene de har ledet. Derfor har de laget den boken de savnet selv. Håpet er at den kan også kan bli en ressurs for par og familier med tenåringsbarn.

– Et stort pluss med boken er at den ikke krever noen spesielle forberedelser. Den kan tas i bruk slik den er, opplyser hun.

– Det flotteste med hele prestetjenesten

Runar legger til at husgruppene og samtalene med ikke-kristne har vært det flotteste med hele prestetjenesten.

– Jeg bare elsker de kveldene der vi kan sitte og snakke om de tingene jeg synes er aller viktigst og å høre hva de andre tenker, sier han.

Hver samling avsluttes med at en i gruppen trekker et kort med et bibelvers.

En gang de snakket sammen om livet etter døden, var det en som ga tydelig uttrykk for at det trodde han ikke på. Så trakk han et kort med følgende tekst fra Johannesevangeliet 11,25: «Jeg er oppstandelsen og livet. Den som tror på meg, skal leve om han enn dør.»

– Kanskje jeg må revurdere det jeg sa, kom det fra vedkommende.