Tre generasjoner markerte nasjonaldagen: – Takk til Norge

24. august er Spikersuppa i Oslo sentrum dekorert i gult og blått.

Hundrevis av mennesker er pyntet med nasjonaldrakter, blomster og med det ukrainske flagget knyttet rundt halsen og malt på kinnet.

Men Khrystyna Zasiedko skulle helst markert nasjonaldagen til Ukraina et helt annet sted enn i den norske hovedstaden.

– Vi håper virkelig vi kan feire hjemme neste år, sier hun mens hun holder tårene tilbake.

Ved siden av henne sitter moren og på fanget hennes to og et halvt år gamle datter, Anastasiia.

Den ortodokse familien kom til Norge like etter at Putins Russland invaderte Ukraina 28. februar 2022.

– Vi er så takknemlige for å være i trygge Norge og at vi kan markere denne dagen sammen med norske og ukrainske venner, sier Khrystyna.

Andre år med «ukrainsk 17. mai»

Det er Norsk-ukrainsk venneforening som, sammen med blant andre Den norske kirke, arrangerer markering av nasjonaldagen i Oslo.

Samtidig avholdes en rekke lignende arrangementer i norske byer og kommuner.

I år som i fjor er målet å ramme inn dagen slik at den minner om Norges tradisjonelle 17. mai-feiring.

Det betyr appeller, barnetog, leker og underholdning. I tillegg til boller og is.

Jan Ottesen, talsperson for venneforeningen, sier til Dagen at å skape en «barnas dag» i ukrainske farger har en sterk signaleffekt.

Han har selv ukrainsk kone og familie både i Norge og Ukraina.

– Barna er fremtiden. At de får gå i tog og vifte med det ukrainske flagget, tror og håper vi at de kan ta med seg når de vokser opp, forteller Ottesen.

Vil kopiere tradisjonen

Khrystyna og familien var med på markeringen også i fjor. Da var datteren for liten til å gå i toget selv.

Nå gleder hun seg til å gå med de andre barna og vifte både med et norsk og ukrainsk flagg.

– Det var Anastasiias idé å ta med begge flaggene, sier tanten og smiler.

Khrystyna forteller at 24. august vanligvis er årets største dag i Ukraina. Nå er det vanskelig å si at de feirer dagen.

– Men det føles veldig fint å markere den sammen med så mange andre ukrainere i Norge. At det skjer på en måte som ligner på 17. mai er bare kjempefint. Jeg håper vi kan kopiere både barnetog og boller når vi får fred i Ukraina, sier hun.

Moren, som ble født i sovjetisk fangenskap i Sibir – av foreldre som var motstandsfolk – liker også den norske innpakningen.

– Det må gjerne bli en ukrainsk tradisjon også, sier hun.

Drømmer om barnetog i Kyiv

På scenen holdt et rekke norske politikere appeller til den gule og blå folkemengden.

Lykkønskninger, solidaritet og formaninger om økt, norsk støtte både økonomisk og militært var blant budskapene.

Utenriksminister Espen Barth Eide (Ap) understreket at Ukrainas kamp er «vår kamp».

– Frihet må man kjempe hardt for noen ganger. Nå er det Ukraina som gjør det. Men det må vi gjøre sammen, sa han fra scenen.

Den ferske, midlertidige lederen i KrF, Dag-Inge Ulstein, var også blant talerne. For ham var det viktig å vise solidaritet og si takk til det ukrainske folket.

– De står opp og fast for frihet og våre felles verdier. Det minste vi kan gjøre er å støtte dem i denne kampen, sier Ulstein til Dagen.

Å ramme inn nasjonaldagen med norske tradisjoner som barnetog kjenner firebarnsfaren ekstra på.

– Jeg ser sånn fram til den dagen jeg kan ta med mine barn og gå i tog i Kyivs gater med det ukrainske folk. Hårene reiser seg på armer og ryggen når jeg snakker om det, sier han.

Sterke følelser

Til tross for mye applaus ved talene, og en mektig fremføring av nasjonalsangen, var det noe helt annet som fikk fram de sterkeste følelsen hos de fremmøtte i Spikersuppa.

Soldater, som har fått mulighet til å komme til Norge på rehabilitering, ble ropt fram til scenen.

Noen satt i rullestol, noen manglet et bein, alle med vonde opplevelser fra fronten.

De ble hyllet en etter en, med blomster og en ny runde med felles nasjonalsang.

Hele sekvensen ble en sterk opplevelse for den ukrainske venninnegjengen som har bodd i Norge i flere år før krigen startet.

– Jeg har snart ikke flere tårer igjen, sier Karina Chevtchouk.

– Det er så mange følelser. Å se soldatene som har kjempet for landet vårt. Jeg får så vondt av å tenke på dem, sier Olga Vlasova.

– Men det finnes håp. Det er derfor vi er her i dag. Vi står sammen, sier Lidiia Dubinovska.

Tog, boller og leker

Barnetoget gikk fra Spikersuppa opp til Slottsplassen.

Et langt flagg ble båret i fronten av toget, med små barn springende under og mellom beina på bærerne.

Ved Slottet ble det på nytt sunget nasjonalsangen.

Mange ville ta bilder av seg selv og hverandre for å forevige øyeblikket.

Ropet «Slava Ukraini – Heroyam Slava!», som betyr «ære til Ukraina – ære til heltene», ble hørt gjennom hele dagen.

Khrystyna og familien smilte bredt i toget der Anastasiia gikk for første gang.

– Når jeg ser alle barna her blir jeg veldig glad. Det er så viktig at de får kjenne på det å være stolte og glade i landet sitt, sier hun.

Tilbake ved startpunktet fikk barna boller av representanter fra Den norske kirke.

– I Ukraina er det vanlig å gå i kirken på nasjonaldagen. Vi har også pleid å gjøre det. Derfor er det veldig fint at kirken er til stede her, sier Khrystyna mens Anastasiia gomler på en bolle.

Kirke for folket

Domprost i Oslo, Pål Kristian Balstad, var blant dem som sto klar med en kurv full av boller.

Han ser stor verdi i å være aktiv på en slik dag.

– Vi skal være en kirke for samfunnet vårt. Alle blir vi berørt av krigen, og jeg føler virkelig med alle kvinnene og barna her som har mennene sine igjen i Ukraina. Det gir veldig mening for meg å være her i dag og vise solidaritet, sier Balstad til Dagen.

Domprosten er imponert over hvordan ukrainerne ikke bare har kommet inn i de ulike kirkesamfunnene i Norge, men også preger dem.

– Vi har både frivillige og ansatte i Oslo som gjør et så viktig arbeid. Det gleder meg at vi kan stå sammen som kristne og jobbe med temaer som fred og forsoning – men også sammen be om fred i Ukraina, sier han.

Jan Ottesen fra Norsk ukrainsk venneforening er glad for samarbeidet med kirken.

– Den norske kirke har gjort en fantastisk jobb og er alltid en god støtte for oss. Dessuten betyr kirken mye for ukrainere og mange flyktninger har funnet seg til rette i norske kirkesamfunn. Den tryggheten de kjenner på der har betydd mye for dem og for meg personlig, sier Ottesen.

Takker Norge

For familien Zasiedko fortsetter livet i Norge og Strømmen utenfor Oslo, hvor de nå bor tre generasjoner under samme tak.

Khrystyna har lært seg godt norsk og skal snart begynne i ny jobb som barnehageassistent.

Familien er glade for livet de har i Norge.

– Jeg vil bare si takk til Norge. Vi føler virkelig oss trygge og støttet her. Bare det at vi kan være sammen og markere nasjonaldag med barna på denne måten er fantastisk, sier hun.

– Så ber og håper vi om at neste år så har vi vunnet krigen og at vi kan gå i tog og spise is i et fredelig Ukraina.