Tre som har satt spor

Når jeg ser tilbake på 2019 er det svært mange bøker jeg kunne ha lyst til å framheve som gode og vesentlige, både litterært og med tanke på innhold og tematikk. Jeg får bøkene oversendt fra Dagen, som oftest uten å ha valgt dem selv, og slik kan jeg få mange positive overraskelser, for det er mye verdifull litteratur som blir gitt ut hvert år. Når jeg her begrenser meg til å nevne tre av bøkene jeg har meldt i løpet av året, er det uttrykk for et utvalg mer enn en rangering.

Ole Christian Kvarme

Tidligere biskop Kvarme ga mot slutten av 2018 ut boka «Forunderlig barmhjertig – Meditative vandringer i nådens landskap». Den gjorde et dypt inntrykk på meg da jeg leste og meldte den i januar i år. Jeg kjenner meg fortsatt igjen i det jeg skrev den gang:

Boka er stillferdig, lavmælt og vakker, - men også provoserende. Tidligere biskop Kvarme er på sitt beste når han får øse av sine store teologiske og lingvistiske kunnskaper og legge ut de bibelske tekstene i Det gamle og Det nye testamentet. Han har vært misjonær i Israel og er hjemmekjent både i hebraisk og gresk språk, samtidig som han står i en rik teologisk tradisjon fra oldkirka via Luther til vår egen tid.

Han er trygg nok teologisk til å kunne rose den romersk-katolske kirke og pave Frans for en fornyet innsikt i Guds store barmhjertighet, og han skriver med entusiasme og respekt om sin dialog med en rekke muslimske lærde. Jeg er imponert over at en som er så kunnskapsrik og erfaren som biskop emeritus Ole Christian Kvarme, og som har møtt så mye uforstand og motstand blant sine egne i Den norske kirke, kan skrive så stillferdig og raust som han gjør i denne boka. Når den likevel er provoserende, er det fordi han kommer med ny innsikt i det bibelske materialet som røsker i mange av mine tilvante fordommer. Jeg følger ham ikke i alt, men jeg leste boka med stor glede og interesse.

Ola Didrik Saugstad

Boka «Kampen om oksygenet» er rystende lesning. Den er en selvbiografi, men fri for alt selvskryt og koketteri som slike bøker ofte blir preget av. Saugstads bok er opptatt av sak, mer enn person. Han vil være kjent for mange for sitt engasjement for å finne løsningen på mysteriet krybbedød. Eller som talsmann for de ME-sykes rettigheter. Men først og fremst har han vært engasjert som barnelege og forsker for å berge livet til de minste små, de som ved prematur fødsel eller av andre grunner ikke kan puste selv på grunn av manglende lungekapasitet.

De trenger pustehjelp og hjelp til å styrke lungene så de ikke kollapser, såkalt «resuscitering». Det har vært allment antatt i 200 år at disse barna trenger tilførsel av rent oksygen, en «sannhet» som Saugstad gjennom hele sin karriere fra tidlig på 1970-tallet har utfordret og kjempet mot, i avhandlinger, tidsskriftartikler og som taler på medisinske kongresser. Det disse barna trenger, hevder Saugstad, er ikke rent oksygen, som selv i ganske små doser og over kort tid kan være meget skadelig for de små, men tilførsel av vanlig luft og hjelp til styrking av lungefunksjonen. Derfor tittelen «Kampen om oksygenet». Ei sterk og viktig bok.

Levi Henriksen

Novellesamlingen «Så langt hjemmefra, så nær der jeg bor» er et litterært kunstverk til glede og ettertanke. Novellene handler om mer eller mindre funksjonelle menn og deres forhold til familien, og alt er skildret på en respektfull og lun måte. Det gledet meg å lese en norsk forfatter som skildrer religiøse miljøer med innsikt og forståelse. De fleste novellene er bygd opp på en slik måte at leseren ikke forstår plottet eller hensikten før de er lest til endes.

Noen ganger overraskes man og tenker «var det slik det skulle gå?» Andre ganger kommer konklusjonen som en åpenbaring som har ligget klart i dagen hele veien, nesten som i en god kriminalnovelle. Levi Henriksen kan kunsten å antyde det skjulte og uttrykke det uutsigelige. Her er nok sagt, og ikke mer enn nødvendig. Det er stor fortellerkunst.