Trenger flere kandidater for å styrke kirkedemokratiet

Et jevnt sig av folk var på vei inn dørene til Oseana kunst- og kultursenter i Os utenfor Bergen for å stemme da Dagen møtte opp 9. september i fjor.

Kommunevalg og kirkevalg foregikk i samme bygg, og selv om valgfunksjonær Gerhard Hansen hadde en travel formiddag med å instruere kirkevelgere, var det hakket mer hektisk i siderommet der det politiske slaget foregikk.

Da Den norske kirke og staten skulle skille lag, var en viktig premiss at det skulle gjennomføres en demokratireform i kirken. Det bakenforliggende resonnementet var at dersom myndighetene skulle overføre makt til de kirkelige organer, så måtte de ha et sterkere demokratisk grunnlag.

Sentrale tema i demokratireformen var etablering av reelle valgmuligheter, mer direkte valg, kirkevalg samtidig med offentlige valg og forsøk med ulike ordninger for valg til bispedømmeråd og Kirkemøtet.

Eldre kandidater

I sommer ble rapporten om kirkevalget i 2019 lagt frem, nettopp med fokus på demokrati. Den viser at:

• der valglokalet er i samme bygg eller rom som det politiske valget, øker valgoppslutningen med fem prosentpoeng i snitt.

• gjennomsnittsalderen for kandidater som står på liste til menighetsrådsvalg har steget jevnt siden 2009 (51 år), og er nå på 55 år.

• andel kandidater under 30 år er på 4,4 prosent i 2019 mot 5,1 ved de tre foregående valg. Målsettingen er minst 20 prosent representanter under 30 år.

• andel menn på listene har vært på rundt 41 prosent siden 2009. Det er på nivå med det som er ønskelig, ifølge rapporten.

• oppslutningen ved både valg til menighetsråd og bispedømmeråd har falt med rundt fire prosent siden 2015 da samkjønnet vigsel engasjerte mange.

• det har vært en relativt dramatisk nedgang i andelen sokn hvor det ble stilt lister med flere kandidater enn nødvendig, særlig i de største soknene. I 2019 hadde bare 28 prosent av soknene flere kandidater enn det som skulle velges.

Tre kriterier for demokrati

Det er Institutt for Kirke-, religions- og livssynsforskning (KIFO) som står bak forskningen. Undersøkelsen tok utgangspunkt i Robert Dahls og den amerikanske filosofiprofessor Carl Cohens demokratikriterier. Sistnevnte er opptatt av bredde, dybde og rekkevidde.

I praksis betyr det at kirkevalget har demokratisk bredde hvis mange nok deltar. Det har demokratisk dybde hvis de som deltar forstår hva valget handler om og er tilstrekkelig involvert.

Det har demokratisk rekkevidde hvis de som deltar har tilstrekkelig påvirkningskraft gjennom det de har myndighet til å treffe beslutninger om.

Valgene før 2019

De tre kirkevalgene før 2019 viser at valgdeltagelsen har økt sammenlignet med valgene før demokratireformen (før 2009).

Andelen som stemte for første gang ved kirkevalg har også økt. I 2011 var den på én av fire, sammenlignet med én av tre i 2015.

Det er ikke bare gudstjenestemenigheten og de menighetsaktive som deltar. Velgergruppen inkluderer også de mer sporadiske kirkegjengerne. Særlig var dette fremtredende under valget i 2015 der likekjønnet vigsel ble en viktig sak gjennom at Åpen folkekirke lanserte en alternativ liste i ni av 11 bispedømmer.

Før 2015 ble det klaget over mangel på reelle valgmuligheter. Kun nominasjonskomiteens liste stod på valg, og da uten å presentere hva kandidatene stod for, noe som svekket muligheten for opplyst deltagelse.

Listene i 2015 var vanskelige å sammenligne: Mens Åpen folkekirkes kandidater var enige om sentrale spørsmål, bestod nominasjonskomiteens liste av kandidater med ulike meninger.

Valget i 2019

Noe nytt ble skapt da velgerne kunne velge blant tre lister: Nominasjonskomiteen, Åpen folkekirke og Bønnelista. Sistnevnte stilte i alle bispedømmer bortsett fra Oslo og Sør-Hålogaland.

Nytt av 2019 var også at valg av leke medlemmer til bispedømmerådet kun bestod av direkte valgte medlemmer. Slik var det ikke i 2015. Da kunne menighetsrådene stemme frem tre eller fire av de sju kandidatene til bispedømmerådet. Fremdeles blir for øvrig biskop og to medlemmer blant kirkens ansatte blir valgt indirekte.

I 2019 stilte Kirkerådet for første gang økonomiske midler til rådighet for alle nomineringsgrupper. Alle kandidatene på de tre listene ble presentert med CV og bilde på kirkens offisielle nettside.

Bruker kirken på ulike måter

Det eksisterer omfattende dokumentasjon siden 1987 på at medlemmene bruker Den norske kirke på ulike måter. 7,7 prosent går i kirken hver måned eller oftere. 59 prosent sier de går sjeldnere enn en gang i året (KIFO, 2019).

De som oppsøker kirken ofte, gjør dette primært i forbindelse med søndagsgudstjenester. De som har sjelden kontakt med kirken, kommer i forbindelse med jul, dåp, konfirmasjon, vigsel og begravelse.

Ifølge rapporten finnes det mange eksempler som viser at endringer som truer den brede folkekirkelighetens kontakt med kirken har fungert politisk mobiliserende, slik likekjønnet vigsel gjorde. Det samme skjer lokalt etter kirkebranner.

Rapporten drøftet hvorvidt nominasjonskomiteens liste bør fjernes fordi den er et hinder for demokratisering og gjennomsiktighet i kirkepolitikken. Samtidig er det vanskelig å se for seg all den tid det ikke kan garanteres at det stilles to eller flere konkurrerende lister ved fremtidige listevalg.

Velgerundersøkelse

KIFOs velgerundersøkelse for 2019 viser at en av fire velgere ikke regnet seg som kristne, at to av tre har universitets- eller høyskoleutdanning og at bare 14 prosent stemte KrF. 4 av 5 som stemte ved kirkevalget i fjor høst, sier det er viktig at kirkevalg foregår samtidig med politiske valg.

Ifølge undersøkelsen er 35 prosent av velgerne til Nominasjonskomiteens liste og Bønnelista svært opptatt av kirkelig engasjement, mens bare 9 prosent av velgerne til Åpen folkekirke sier det samme.

Nominasjonskomiteens velgere har mest kontakt med kirken gjennom kirkelige aktiviteter, slik det også var ved forrige valg. De går til gudstjeneste i snitt rundt 11 ganger i året. For Bønnelistas velgere er tallet åtte ganger og for Åpen folkekirke fem ganger.