Tro bak murene

– Niels er et eksempel på at vi ikke har kontroll på når Gud viser seg på en sånn måte at en forstår at dette er noe som gjelder meg og mitt liv, sier Rune Minde. Presten i Bergen fengsel har vært til stede under intervjuet som Dagen hadde med Niels Christian Jørgensen og gleder seg over den sterke historien.

Nå sitter han ved skrivebordet på kontoret sitt som har inngang fra kapellet i fengselet. På veggen er kors og ikoner. Et fat med frukt og kaker står på skrivebordet.

Glad

For Minde er det en stor oppmuntring at mennesker finner frem til trygghet i troen mens de er i fengsel.

– Å være med på slike prosesser er noe jeg vil bære med meg alltid.

Han har fått oppleve det noen ganger de siste årene og det har gjort dypt inntrykk på han hver gang.

Han blir glad når han blir møtt med tillit.

– At jeg får oppleve at mennesker vil åpne seg med livene sine og dele tanker om tro slutter ikke å fylle meg med ærbødighet, glede og en opplevelse av mening, sier han.

123 gudstjenester

Rune Minde har vært fengselsprest i 13 år. I fjor gjennomførte han og prestekollega, Stein Rune Ottesen, 103 gudstjenester i Bergen fengsel og 20 i nabofengselet Bjørgvin som de også betjener. Kapellet i Bergen fengsel rommer 25 til 30 personer og kan være nokså fullt når de avdelingsvise gudstjenestene gjennomføres.

– Det har skjedd at vi ikke har fått plass til alle og har måttet si til folk at de må vente til neste gang, sier Minde. Han sier at kirkesøkningen er god, men presiserer at det kan gå litt opp og ned.

I de frie avdelingene som har mange tilbud kan det være færre som møter opp.

– Da kan det være under ti personer til stede.

Hver fjortende dag er det fast tilbud om gudstjeneste på alle de fem avdelingene i fengselet. Det er alltid kirkekaffe med kake og de innsatte får mulighet til samtale etterpå.

Frelsesarmeen har faste tilbud for flere avdelinger og tre ganger i halvåret gjennomfører en pinsemenighet evangelisk møte i gudstjenestetiden med fengselsprestene som tilretteleggere.

Pilegrimstur

Tilrettelegging av aktiviteter er en stor del av arbeidet til fengselsprestene, forklarer Minde.

– Det er mye som må skje planmessig i fengslet og det tar tid å organisere aktiviteter. Vi lager lister over hvem som skal være med på for eksempel katolsk messe. I fjor var det 13 slike messer.

Innimellom ønsker de innsatte å ha bibelgrupper eller samlinger for bibellesning og bønn. Dersom noen ønsker å komme i kontakt med et bestemt trossamfunn prøver prestene å hjelpe.

Forøvrig har de frihet til å legge til rette for ting som de selv måtte brenne for. Rune Minde er glad i naturen og i uteliv, og siden 2009 har han gjennomført ulike typer pilegrimsvandringer eller det han kaller «uker med pilegrimsopplegg».

De 12 siste årene har han tatt med seg fem innsatte og to betjenter til Fokstugu gård ved Dovre. I en uke har de gjort dugnad på gården og vært sammen med et ektepar som brenner for de innsatte.

– De har bygd et lite kapell som de kaller «Guds hus». Der avslutter vi dagen med en enkel liturgi hvor vi har andakt, tenner lys i globen og plasserer stein på et lite alter som en symbolhandling på at vi legger av oss noe som tynger, forklarer Minde.

– Det har vært enkle, rørende samlinger hvor vi har kjent på en god stillhet innenfor den store rammen som naturen og opplegget ellers gir.

Gruppesamtaler og små pilegrimsvandringer i naturen er også del av pakken.

Harde hjerter

Fengselspresten opplever at det er mye mer tro og religiøsitet i fengselet enn folk aner.

– En kan tenke at det er et veldig hardt klima og harde hjerter på innsiden av muren, mens jeg opplever at det er lettere å få kontakt med det varme, såre og myke i mennesket her. Får en kontakt med det dype i mennesket, så får en kontakt med det religiøse, sier Minde.

Fengselspresten er opptatt av å vise respekt overfor de innsatte og nærme seg enkeltmenneskene med åpenhet og reell interesse.

– Min erfaring er at reservasjonen for å komme inn på dype ting som har med religion og tro å gjøre ofte kan ligge mer hos meg enn hos den som jeg er i samtale med.

Frihet

Initiativet til samtalene ligger enten hos prestene eller hos de innsatte.

– Terskelen som er ute i det åpne samfunnet for å prate med en prest er på mange måter borte på innsiden, sier Minde.

Praten kan handle om dagligdagse ting eller bevege seg i dypere spor.

– Vi driver ikke terapi og følger ikke et program. Det er frihet på prestekontoret. Noe kan ha med taushetsplikten vår å gjøre. Dessuten blir ingen ting skrevet ned eller rapportert. Jeg tror de fleste som kommer hit opplever at dette er en plass de kan være et menneske som blir lyttet til, og slike steder har de ikke så mange av. Det er et stort privilegium å være prest for mennesker som vil åpne opp noen dører i livet.