Trodde kirken var for alle. Det var før han fikk en datter med Downs syndrom

Den tidligere spesialpresten fra Gressvik i Østfold har nylig gitt ut bok hvor han tar for seg kirkens møte med utviklingshemmede.

Han legger ikke skjul på at innholdet i boken er farget av det å være far til en datter med Downs syndrom, og at utgivelsen aldri hadde blitt til uten henne.

– Det er vår datter Torunn som har åpnet opp en kirkevirkelighet jeg ikke trodde fantes. Uten hennes hjelp er jeg overbevist om at jeg fremdeles ville ha vært i mitt gamle og trygge virkelighetsbilde av kirken, sier Torgauten.

Kritisk til kirken

Den pensjonerte presten har jobbet mye med inkludering av utviklingshemmede i sin yrkeskarriere. I nesten 20 år var han nemlig ansatt som spesialprest i Den norske kirke med hovedansvar for denne gruppen.

I den nye boken har han et kritisk blikk på kirkens rolle og måten den møter utviklingshemmede på. Samtidig er han fullt klar over faren er stor for å møte seg selv i døren.

– Jeg har jo selv jobbet som prest i mange år, og slik sett har jeg jo vært en del av kirkens måte å tenke på rundt tematikken, sier Torgauten til Dagen.

Hans egne erfaringer og opplevelser har fått ham til å ta et oppgjør med kirkens manglende evne og vilje til å gi utviklingshemmede den plassen de skal ha i fellesskapet.

Torgauten vil blant annet bort fra praksisen med spesialgudstjenester som ofte blir hovedregelen for denne gruppen.

Kirkens B-lag

– Det må en helt annen bevissthet og forståelse til om at kirken er fellesskap for og med alle, sier han.

I boken peker den tidligere presten på at han som far og medkristen ikke kan godta at mennesker med utviklingshemming blir satt på sidelinjen eller på det han kaller kirkens B-lag.

– En kirke som ikke gir min datter samme muligheter i troen, troens liv og troens fellesskap som jeg får, mener jeg har feilet med sin praksis. En slik kirke kan ikke tale sant om evangeliet, skriver Torgauten.

Han understreker at problemet ikke er de tilrettelagte fellesskapene, men at kirken synes det er «greit slik».

– Det at det utvikles fellesskapsgrupper ut fra interesser og behov, er helt på sin plass og nødvendig, men det må alltid være som et supplement til menighetens ordinære gudstjenester og samlinger.

Behandles ulikt

Kirkerådets leder Harald Hegstad erkjenner at ord og praksis i kirken ikke alltid samsvarer i møte med utviklingshemmede.

I en anbefaling av boken, som ligger på kirkerådets ressurssider, peker Hegstad på at utgivelsen er viktig og utfordrer kirken på helt sentrale punkt.

«Dersom kirken skal være hel, må den også favne mennesker med utviklingshemming, ikke bare gjennom spesialiserte tilbud, men som en del av sine ordinære gudstjenester og fellesskap», fremholder han.

Luthersk lære

Torgauten tar i boka utgangspunkt i den lutherske lære, og viser hvordan den lutherske kirkeforståelse legger grunnlaget for en kirke for, av og med alle.

Han håper og tror at teologiske utdanningsinstitusjoner i framtiden i større grad vil løfte fram tematikken i sin undervisning.

– Jeg tenker det trengs mer kunnskap blant både diakoner og prester på dette feltet.

– Men har ikke den vanlige kirkegjenger også et ansvar for å bidra til at utviklingshemmede blir en del av kirken behandler dem med likeverdighet?

– Jo, helt klart, men kirkens ledere og utdanningsinstitusjonene må gå foran. De må vise vei, slik at lokalkirken kan utvikle en praksis som viser at det er samsvar mellom fine ord og måten denne gruppen møtes på i den praktiske virkeligheten, sier forfatteren til Dagen.

– Gjerdene må ned

Forbundsleder Tom Tvedt i Norsk Forbund for Utviklingshemmede (NFU) er også viet et kort avsnitt i utgivelsen til Torgauten.

Han skriver at mange har sovet i timen når det gjelder utviklingshemmedes mulighet til å leve et fullverdig liv i lokalkirkens fellesskap. Tvedt mener gjerdene og stengslene fortsatt ikke er revet ned.

«Gjerdene må ned og ny praksis må skapes. Det er tid for handling og for samhandling på alle plan, for å skape en kirke hvor også mennesker med utviklingshemming har en likeverdig plass», fastslår Tvedt.

Han peker på at der det ikke er vilje til å rive ned gjerdene, må dette meldes som et varsel eller avvik til staten, som er oppdragsgiveren.

«Dette fordi både Den norske kirke og øvrige tros- og livssynssamfunn har fått midler for nettopp å gjøre religionsfriheten reell for alle sine medlemmer», skriver han.