Tror serien kan motvirke fremmedgjøring
Team- og produksjonsleder i Damaris Norge mener NRK har lykkes med å synliggjøre at vi alle har en tro, enten det er snakk om å tro på en spesifikk religion eller på det gode i mennesket.
Margunn Serigstad Dahle, som også er førstelektor ved NLA Høgskolen, har sett Selmas møter med barn fra ulike livssyn og hun liker det hun ser.
– Det er viktig at en sånn serie synliggjør både religiøse og sekulære livssyn. Det er i pakt med idealet om et livssynsåpent samfunn. Og det er også viktig at NRK løfter fram betydningen av trosfrihet, sier hun.
Annonse
Religionsdialog
Dahle beskriver serien som tidvis religionsdialog mellom barn. Ikke minst skjer det i episoden der jødiske Filip møter muslimske Zakarias.
– Det er med på å skape forståelse og respekt og kan motvirke følelsen av fremmedgjøring hos den enkelte som ser på. Når barn som selv har en religiøs tro, møter barn på skjermen som også tror, gir den en opplevelse av identifikasjon. Den er sterkest om barnet på skjermen har samme tro som en selv, men bare det å møte noen som er religiøse, gjør det mer legitimt å være religiøst troende.
Etter å ha sett serien mener hun det er nærliggende å tenke at jakten på den perfekte tro blir jakten på den perfekte, personlige livstolkningen. Det synes hun er et tankekors.
Hun berømmer programleder Selma Ibrahim Karlsens for hvordan hun møter barna og at hun våger å være ærlig med sine spørsmål. Etter hvert møte har hun en kort refleksjon der hun deler sine tanker.
Hva som er rett for meg
Hun trekker fram programlederens tale til vennene sine mot slutten av serien. Der konkluderer hun med at det ikke fins noen perfekt tro, men at hun er i en prosess der hun ønsker å finne den som passer best for henne.
– Etter å ha sett serien spør jeg meg selv: Hvordan blir tro egentlig forstått? Den umiddelbare tolkningen og forståelsen hos de som ser, er jo at tro er knyttet til noe religiøst. Det underbygges av vekten på de store religionene og utvaglet som er gjort. Men midt i dette sier Selma at selv om en ikke er religiøs, så kan en tro på å være et godt menneske, slik Theodor sier i serien.
Annonse
Den sekulære, norske stemmen
Som ansatt i Damaris er Dahle opptatt av «den underliggende stemmen» i filmer og serier. Og like under overflaten i NRKs nye serie, hører hun «den sekulære, norske stemmen».
– Sunna, som representerer den kristne tro, gjør det på en nydelig måte, og det er flott å høre at hun kan snakke med moren om ting hun lurer på. Det er likevel interessant at NRK har valgt en etnisk minoritet til å representere majoritetsreligionen i Norge. Så har vi Theodor, som kanskje er den mest typiske norske ungdommen. Han tror på spøkelser, men har ellers ingen tro. Han sier samtidig at han tenker logisk.
Glimt av mangfoldet
– Har tenker du at NRK har lykkes med i denne serien?
– De har jo lykkes med å gi et glimt av dagens mangfold både livssynsmessig og kulturet, og de lykkes med å synliggjøre at alle tror på noe. De får fram at vi lever i et livssynsåpent samfunn og at kunnskap bidrar til en bedre forståelse av mennesker som har en annen tro.
Dahle mener at serien lett kan tolkes dit hen at det ikke fins et livssyn som kan sies å være sant.
– Her er fokus på hva jeg kan plukke fra hvert enkelt livssyn. Alt dette blir så en del av min subjektive livstolkning.
Annonse
– Hva skulle du ønske var annerledes?
– Jeg skulle ønske at det var satt av mer plass til å møte unge kristne, for å gi et mer sakssvarende bilde av dagens livssynsmangfold. Jeg tror også det kunne vært naturlig å ha med en ung representant for Human-Etisk Forbund i serien. Så her ligger det mye godt stoff til en mulig ny sesong.
