Trump mot Marx i israelsk fotball

Stemningen pleier å være elektrisk når Beitar spiller hjemmekamper på Teddy stadion i Jerusalem. Særlig er trykket stort når arvefienden Hapoel Tel Aviv kommer på besøk.

Et par tusen entusiastiske tilreisende fra middelhavsbyen i vest pleier å ta plass i den sørlige svingen, men de overdøves av over 20.000 hjemmetilhengere på de øvrige tribunene. Kamprop veksles mellom langsidene og nå og da runger «død over araberne» over stadion. De antiarabiske slagordene kommer fra den østlige tribunen, hvor den beryktede supportergruppen La Familia holder til.

Om hapoelfansen ikke klarer å vinne kampen om lydnivået, tar de igjen visuelt. Bak dem reises store røde bannere med bilder av revolusjonsheltene Che Guevara og Karl Marx, mens mange av supporterne har med seg flagg og plakater med klubbens logo. Denne viser en hammer, en sigd og en mann som bokser.

Blant hjemmefansen dominerer gule flagg med Beitars emblem – en sjuarmet lysestake.

Ideologisk bakgrunn

De fleste steder i verden danner lokalpatriotisme bakteppet for de store derby-kampene, men det finnes også steder der ideologi, politikk og religion spiller en avgjørende rolle. Mest kjent er kanskje kampene mellom katolske Celtic og protestantiske Rangers i Glasgow, og i mindre målestokk katolske Hibernians og protestantiske Hearts i Edinburg.

Tyske St. Pauli og belgiske Standard Liege er eksempler på klubber der kjernefansen er sterkt antifascistiske, mens Roma-klubben Lazio og Real Madrid historisk hadde sterke bånd til henholdsvis Mussolini og Franko. Fremdeles regner deler av Lazio-fansen seg som fascister.

I Spania har klubbene Athletic Bilbao og FC Barcelona spilt en viktig rolle i selvstendighetskampene til henholdsvis Baskerland og Catalonia.

Motpoler

I Israel er det Hapoel Tel Aviv og Beitar Jerusalem som er som hund og katt.

Mens Hapoel-fansen lar seg inspirere av revolusjonære partier og helter på den politiske venstresiden, hører mange av Beitar-tilhengerne hjemme i den høyrenasjonalistiske leiren.

Hapoel profilerer seg som en antirasistisk klubb og ble den første israelske storklubben som signerte en arabisk spiller. Beitar har på sin side aldri hatt en arabisk spiller.

Det finnes også likheter. Begge lags tilhengere støtter for eksempel lagene i tykt og tynt. Da Hapoel for noen år siden hadde et opphold i den nest øverste divisjonen, fortsatte tilhengerne å reise i tusentall til bortekampene mot «bakgårdsklubber» ulike steder i Israel.

Begge klubbene har også en overvekt av tilhengere fra lavere middelklasse og arbeiderklassen. Mens Hapoels største tilhengerbase er i det sørlige Tel Aviv og i Jaffa, hvor jøder og arabere bor side ved side, er flertallet av de mest dedikerte Beitar-tilhengerne såkalte mizrahi-jøder – jøder med opprinnelse i Nord-Afrika og Midtøsten.

Signerte muslimer

Beitar-fansens motstand mot arabiske spillere forklares ofte med at mange av dem kommer fra familier som har levd en minoritetstilværelse i arabiske land.

Kort tid etter satte tilhengere fyr på klubbhuset og samtlige av klubbens mange pokaler og hedersbevisninger smeltet eller brant opp. Historiske dokumenter ble flammenes rov.

På Teddy stadion, som blir kalt for «Gehinom» (helvete) av klubbens tilhengere på grunn av den fiendtlige atmosfæren som de besøkende lagene og deres fans opplever, fikk hjemmelagets tsjetsjenere samme behandling.

Da Sadayev skårte sitt første mål for klubben, forlot hundrevis av fans stadion, og etterhvert holdt store deler av tilhengerne seg hjemme når kampene ble spilt.

Ideologisert

I Israel har de fleste fotballagene en ideologisk bakgrunn. På begynnelsen av 1900-tallet meldte mange lag seg inn i Maccabi-unionen, en internasjonal sionistisk idrettsbevegelse.

I 1926 ble den venstreorienterte idrettsbevegelsen Hapoel startet av den israelske landsorganisasjonen Histadrut, mens flere klubber meldte seg inn i den høyreorienterte Beitar-bevegelsen på 30-tallet.

De senere årene har flere macabbi-klubber droppet maccabi-navnet og heller profilert seg som samlende lokale klubber. I tråd med at den israelske velgermassen beveger seg mot høyre, befinner nå også flertallet av hapoel-klubbene og deres fans seg mer i sentrum enn på venstresiden av det politiske landskapet.

Mot rasisme

Beitar Jerusalem har på sin side gjort en stor innsats de senere årene for å få bukt med rasistiske holdninger blant tilhengerne. For dette fikk klubben en pris av president Reuven Rivlin i 2017.

Rivlin vokste opp som «blodfan» og var i yngre år også trener i klubben. For noen år siden brøt han imidlertid med Beitar på grunn av det han så som en negativ utvikling blant tilhengere og ledelse og «meldte overgang» til en klubb i lavere divisjoner.

Klubbens nåværende eier, Moshe Hogeg, har imidlertid vært klokkeklar på at han skal få bukt med problemet. Om han vil lykkes, gjenstår å se.

I sommer signerte kristne Ali Mohamed fra Niger for jerusalemklubben. Beitar har hatt mange kristne afrikanere på laget før, og dette har aldri vært et problem, men deler av fansen reagerte sterkt på det muslimsk-klingende navnet hans.

Flere tusen møtte frem på en trening, og det ble ropt «Ali er død» og «Mohamed er død». Deler av fansen krevde også at mannen fra Niger skiftet navn.

Moshe Hogeg reagerte sterkt og truet med å forlate klubben.

– Jeg kommer til å saksøke fans som ødelegger klubbens rykte eller truer Mohamed, sa han til israelske og internasjonale medier.

Han fikk straks svar på tiltale fra medlemmer av La Familia:

– Navnet Mohamed skal aldri runge utover Teddy stadion.

Israelsk fotballag vil hete «Trump»

Avlyser kamp i Israel

Nekter palestinere israelsk helsehjelp – får selv israelsk behandling