Tryggheten på innsiden av porten

Innenfor: I søndagens prekentekst forteller Jesus en lignelse som han etterpå må forklare for en forvirret gruppe disipler. «Jeg er porten», sier han og tegner et bilde av beskyttelse og omsorg overfor alle dem som søker tilflukt hos ham. Andre som har gitt lignende løfter er bare tyver og røvere, mens Jesus er kommet for at menneskene skal ha liv og overflod, forklarer han.

En gang utgjorde Stadsporten i Bergen et strengt innenfor og utenfor. De hvitkalkede veggene rammet inn steinhugde rustninger som talte et klart språk: Inn hit kommer du kun om byens portvoktere tillater det. En uoverkommelig jordvoll på hver side hindret forsøk på å omgå den monumentale Stadsporten, og den var den eneste veien inn til Bergen sørfra.

– Det er ingen selvfølge at Kirkerådet gjenspeiler den situasjonen som er i de enkelte bispedømmene. Jeg mener at en ren... Publisert av Dagen 13. april 2018

Urolige tider

– Den ble laget i en urolig tid og skulle sørge for innbyggernes sikkerhet, forklarer Bergens byantikvar, Johanne Gillow. Vi står midt i en by som med all tydelighet har forandret seg mye siden lensherren på Bergenhus, Oluf Parsberg la ned bygningens grunnstein i 1628. Nå ligger muren som en øy med en stri strøm av biler og busser på hver side. En automatisert bompengestasjon er det eneste som registrerer dem som forlater og ankommer byen. Tilsynelatende fredfylte bergensere rusler i den strålende vårsolen som varmer kalde brostein.

Men da Parsberg bestemte at byen trengte byporter het landet Danmark-Norge og tidene var langt fra så fredelige. Nede på kontinentet herjet Tredveårskrigen som var et blodig oppgjør mellom Habsburg-keiserens allianse og den franske kongemakten. Norge var så heldige å være under Danmark, men fjernt fra det danske kjerneområdet som ble sterkt utfordret under krigen som endte med freden i Westfalen i 1648.

Tredveårskrigen var preget av brutaliteten som særlig private hærer utviste, og som førte til at denne type hærer ble forbudt i Westfalfreden. For å tjene til livets opphold plyndret de landsbyer med en tidvis grusom fremferd. I Danmark og Sverige finnes det beretninger om såkalte snapphaner, geriljalignende krigere som for brutalt frem og som ble avrettet med en tilsvarende brutalitet dersom de ble fanget.

– Det var nok mer nærliggende farer enn tredveårskrigen som skapte behovet for en byport. Men det var nok en grunn til at lystgårdene rundt byen i liten grad hadde soveværelser, fordi folket ville tilbake til byen før natten kom.

Jørn Lemvik har sett baksiden av livet til internasjonale kirkeledere. «En pen dame på fanget. Litt penger i banken. Det...Publisert av Dagen 13. april 2018

Steinbygg

Stadsporten stod klar i 1645, bare kort tid før tredveårskrigen var slutt. Det betydde på ingen måte at porten var overflødig, for de urolige tidene fortsatte på kontinentet. Hundre år etterpå ble Stadsporten oppgradert med såpass maleriske effekter som vindebro, vollgrav, palisader og bestykning. Det skulle ikke være noen tvil om at den som forsøkte å trenge seg inn uten tillatelse ville møte kraftig motstand.

– Denne porten har nok talt sitt tydelige språk. Det var hit, men ikke lenger, sier Gillow og myser opp på veggene som blir irrhvite i det skarpe lyset.

Om vi stod foran Stadsporten på 1600-tallet ville den sett noe annerledes ut, siden den har blitt ombygget en del ganger. Men vi ville sett en steinbygning, og det i seg selv var spesielt. Tradisjonelt var det bare store offentlige bygg, kirker og spesielle gårder som ble bygget i stein, mens tre var det vanlige materialet.

– Det sier nok noe om betydningen av porten, sier Gillow. – Det var et forsvarsverk, men ble etter hvert også viktig som et sted for innkreving av skatt på varer som ble ført inn. Bergen hadde jo palisader rundt hele bykjernen, og porten var en del av dette. Først på 1850-tallet kom Nygårdsbroen og åpnet opp et alternativ om du skulle sørover.

Omsorg innenfor

Porten regulerte inn- og utfart fra byen, og det viser igjen i byggene som ligger på innsiden av porten. Inne i byen kunne en nemlig få omsorg om en var syk eller lå under for fattigdom. Flere diakonale tiltak, som ble båret enten av kirken eller private filantroper, ligger fortsatt langs Oscars gate som strekker seg fra porten og ned til Bergen sentrum. Det var viktig for disse omsorgsinstitusjonene å holde seg nær folkestrømmen, forteller Gillow, som forklarer at det har gått en hovedvei her også før Stadsporten kom til.

– Det er også grunnen til at St. Jørgen hospital samt Zander Kaas og DankertKrohn som ble kalt «de milde stiftelser» lå nær denne veien. Det var jo privatpersoner eller kirken som tok seg av stellet av enker, syke og fattige. Her kunne de få almisser fra folk som gikk forbi.

Ankerfester

Trafikken flyter jevnt forbi oss der vi står på den lille øya i veien som Stadsporten i dag ligger på. Har porten fortsatt en funksjon, annet enn å være et yndet mål for unge mennesker med spraybokser?

– Kulturminner som denne gir oss noen ankerfester. Når denne porten står her så forteller den for eksempel at «her var grensen», den sier noe om hvorfor en trengte en slik port og så videre. Mye av den faglige diskusjonen dreier seg nå om kulturminner har en opplevelsesverdi som gjør at de blir veldig sterke eksponenter for særpreg, sier Gillow.

Fredede bygninger har et sterkt vern i Norge. I den grad monumenter som Stadsporten utfordres så dreier det seg mer om at en bygger ned omgivelsene. Eller at partikler i luften tærer mer på dem enn før. Men om de politiske føringene ikke endres får den danske adelsmannen Henrik Thott sin bønn oppfylt, slik den er gjengitt på plaketten som han lot oppføre, antagelig rundt 1640:

«Gud Allermegtiste lade den sta udi Fred oc Runde indtil vor Herres Jesu Christi Dag. Amen.»