Trygler om sikkerhet for egne liv

Lørdag marsjerer hundretusenvis av ungdommer mot våpenlovgivningen i USA. Denne gangen handler det ikke studieplasser, stipend eller deltidsjobber, men om ungdommenes egne liv.

I et politisk spill hvor pengene rår har sterke samvittighetsappeller som «March For Our Lives» tidligere vist seg å komme til kort.

Ungdommene kjemper mot makthavere som ikke evnet å skjerpe våpenlovgivingen etter massakren på de 20 seks- og syvåringene, og de seks ansatte på Sandy Hook i 2012. Heller ikke etter at skytemassakren i Las Vegas krevde 58 ofre, førte debatten til nevneverdige våpentiltak.

Våpenrettighetenes kulturelle betydning i innlands-USA forblir uforståelig for alle oss som ikke er født og oppvokst der. Denne velgergruppen har gjennom en pengesterk våpenlobby amputert enhver debatt om bakgrunnssjekk og forbud mot militærrifler til privat bruk.

Siden Dunblane-massakren i Storbritannia og Port Arthur-massakren i Australia i 1996 førte til totaloverhaling av de to landenes våpenlovgining, har skyteepisoder knapt forekommet. I USA blir forslag om våpenreform møtt med konspirasjoner om maktkupp og innskrenkning av grunnlovsfestede rettigheter.

Dessuten er det amerikanske, politiske systemet designet for å ri av sterke, men kortvarige, politiske stormer. Valg til Representantenes hus og Senatet er fordelt jevnt utover to - og seksårsperioder.

For å få politisk flertall for våpenreformer må ungdommene derfor belage seg på en mangeårig politisk kamp.

Her ligger selve kjernen i utfordringen. For min generasjon, som er vant til å få umiddelbar tilfredsstillelse, blir politisk endring først og fremst en enorm tålmodighetsprøve.

Men det blir for lett å avskrive ungdommene i «March For Our Lives». De har forstått at politikk ikke er et tilskuerspill, og drivkraften bak bevegelsen er at ungdommenes egne liv denne gangen ligger i den politiske premiepotten.