Uten pinsen – ingen kirke

Første pinsedag kom Jesus igjen. Ikke som kjøtt og blod, men som nærvær i form av Den hellige ånd. Hegertun forteller at dette nærværet var og er forutsetningen for Guds kirkes utbredelse på jorden.

– Hva ville kirken vært uten pinse? Den ville ikke vært kirke i det hele tatt. Det nye testamentet forteller at Jesu venner befant seg bak lukkede dører. De var fylt av frykt og redsel. Det fremstår et helt annet bilde av dem etter erfaringen de gjorde på pinsedag, sier han.

Preses i Bispemøtet i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, er enig.

– Uten pinsen ville kirken blitt en liten sekt og krympet. Det viktigste med pinsen er at kirken fremdeles består. Troen på Kristus i verden forsvinner ikke, men vokser faktisk, sier hun.

Undervurdert høytid

Pinsen sitter gjerne ikke like langt fremme i folk flest sin bevissthet som de andre store kristne høytidene.

– For meg er pinsen sentral. Det er noe mye mer enn noe fluffy som karismatiske manifestasjoner, gaver, tungetaler og profetier. Det er én dimensjon i dette, men viktigere er det at Jesus kom tilbake i et globalt format, som Den hellige ånd, sier Hegertun.

Han synes det er beklagelig at pinsen som høytid ikke har den samme status som for eksempel jul og påske.

– Jeg kan ikke sette disse høytidene opp mot hverandre, men jeg vil hevde at pinsen på mange måter er like viktig som påsken. Hvis påsken er kirkens kjøl, så er pinsen vinden i seilene som gir den framdrift, sier han.

Kirkens og misjonens fødselsdag

Haugland Byfuglien synes også at pinsen er noe neglisjert som høytid.

– Pinsen er den høytiden som feires minst, er mest ukjent for folk flest og samler færrest, forteller hun.

Pinsen regnes ofte som kirkens fødselsdag.

– Beretningen om pinsen i Det nye testamentet står som et grensepunkt for disiplene og den første kirken. Men pinsen kan like gjerne kalles misjonens fødselsdag da disiplene fikk nådegaven å kunne forkynne til folk med ulike språk og ulik tilhørighet, sier Haugland Byfuglien.

Gave, nærvær og mot

Hegertun bruker gjerne tre stikkord når han snakker om Den hellige ånd: Gave, nærvær og mot.

– Ifølge Det gamle testamentet skulle folket nyskapes ved at de fikk et nytt hjerte og en ny ånd. Oppgaven for den troende er å se livet og troen som en gave. Frelsen er noe vi en gang for alle har mottatt og noe som vi hver time av dagen fremdeles mottar, sier han.

Nærværet som pinsen og Den hellige ånd gir kan vi ifølge professoren ha forskjellig tilnærming til.

– Fordi det kom en pinsedag, er Guds frelsende nærvær kommet til oss gjennom kirkens sakramentale og diakonale liv i verden, og gjennom de gaver og frukter som Ånden gir for å bygge kirken, sier han.

Når Bibelen gir formaninger om at vi skal være brennende i Ånden eller la oss bli oppfylt av Ånden, så handler det ifølge Hegertun mye om mot.

– Det handler om det relativt dynamiske språket som urkirken og oldkirken var kjent for. Det handler om mot til å reise seg som kirke i omgivelser tettpakket av andre guder og dekadent livsstil: Mot til å være kirke, kort og godt, sier han.

Ned på jorda

For mange kristne kan Den hellige ånd fort bli noe svevende og lite håndfast. Det ønsker Hegertun å gjøre noe med.

– Jeg vil omskrive begrepet Den hellige ånd, som fort drar i retning av noe svevende som ikke er konkret og fysisk, til at det nettopp er noe av det mest fysiske i den kristne tro. Den hellige ånd er i praksis den dynamiske og levende kirke overalt i verden, sier han.

Som pinsevenn er Hegertun også opptatt av at vi ikke snevrer inn betydningen av pinsen til et bestemt kirkesamfunn.

– Fortellingen om pinse må ut av de rammene mange folk har, for eksempel knyttet til et bestemt kirkesamfunn. Dette skjer heldigvis i dag. En kristendomsform som snakker mer om kristen erfaring har en forunderlig sterk vekst verden over på tvers av kirkesamfunn, sier han.

Kirkehistorikere sier, ifølge professoren, at veksten som har vært de siste hundre årene i denne form for kristendomsutøvelse kanskje er et av de største kirkehistoriske mirakler som har skjedd gjennom hele kirkens historie.

– Det gleder meg at mange teologer nå har fått et felles språk rundt det som har med pinse å gjøre. Pinsekristendom er en kristendomsform som drar Gud og Jesus inn i vår egen hverdag og lar den bety en forskjell, sier Hegertun.

Å forstå hele gudsbildet

Ifølge Hegertun kommer man ikke utenom Den hellige ånd om man skal forstå hele gudsbildet i den kristne troen.

– Den hellige ånd er en sentral del av den kristne gudsforståelsen og det rike kristne gudsbildet som Bibelen og særlig Det nye testamentet tegner. Ånden opererer ikke på egen hånd som en egen gud, den er Jesu Kristi nærvær iblant oss, sier han.

Professoren sier det er ved hjelp av Den hellige ånd kirken har forsøkt å beskrive Jesus Kristus.

–Den hellige ånd er ikke den som kaster lys på seg selv, men kaster alltid lys på bildet av Jesus Kristus, som er det viktigste. Det er viktig at man hele tiden tenker på Den hellige ånd sammen med resten av det kristne gudsbildet, med Jesus og Gud. Det er Ånden som aktualiserer og lar oss forstå hvem Gud og Jesus er.