Utfordrer til mot i møte med muslimer

På bloggen han la ut fredag spør han om der i det hele tatt fins noen som tilhører den brede folkekirken som våger å snakke om det vi kan kalle for «misjon» blant «norske muslimer». «Hvor knytter vi, for eksempel, kontakt med dem og skaper gode relasjoner, og hvordan forteller vi om Jesus, den korsfestede og oppstandne?»

Tekstgjennomgåelser

Skeie skriver tekstgjennomgåelser for kirkeåret, og prøver å finne rom for å lukke motivet inn, som han sier, men han opplever det vanskelig.

– Det har jo ingen hensikt å stå på en prekestol og forkynne for noen som ikke er i kirken. Derfor kommer spørsmålet om misjon opp. Kirken har en sendelse. Vi er sendt ut, det er det som er kjernen. Hvordan skal vi så forstå det å være sendt ut til muslimene blant oss? De får ikke trosopplæringskurs, og vi møter dem ikke ved døpefonten. De er i landet vårt, og er elsket av Gud. Men vi når dem ikke med våre ord i kirkens vanlige omgivelser.

Skeie penser tankene inn på kulturen vi lever i, og som er preget av en postmoderne dialogtanke og et toleranseideal der det religiøse trer fram som noe allment.

– Alle har sin egen tro og mening, og vi tillater hverandre å ha det. Vi skal være åpne og lyttende. Det er tidens ånd, som jeg også er en del av. Men forkynnelsens oppgave er ikke bare å skape en generell relasjon til kirken ved at vi snakker hyggelig om menneskets religiøse evne. Kirkens oppgave er å forkynne korset, og her har det skjedd en endring i hvordan det forkynnes. Her tenker jeg vi må spørre om vi er mer opptatt av å skape sympati for kirken, for eksempel ved å begrunne den som en nyttig kulturell og sosial institusjon, enn å forkynne selve evangeliet.

Mangler strategier

Skeie opplever at kirken har utviklet strategier for dialog, men at den ikke har utviklet evangeliske forkynnelsesstrategier.

Han skriver om dette i bloggen sin: «Jeg tror at de fleste av oss handler ut fra mentale modeller som ikke innebærer at vi har et misjonsoppdrag her i vårt eget land. Våre mentale modeller gir oss en plattform for det gode naboskap og den gode dialog. Men vi mangler strategi eller arbeidsmåte som uttrykker vår forpliktelse til å fortelle muslimer i Norge om Jesus Kristus som Verdens Frelser».

Skeie erkjenner at han aldri noensinne i sine prekener har hatt det med som et moment å forkynne Kristus for muslimer i Norge, og han har heller aldri hørt andre løfte det fram fra en prekestol.

«Denne tausheten er ganske påtagelig. Og den synes å ha rammet de fleste av oss», skriver han.

– Har du venner som er muslimer?

– Nei, ikke som personlige venner. Jeg fører nok tilfeldige samtaler med muslimer, også om religion og tro, men ikke i kvalifisert forstand. Jeg har skrevet KRL-bøker og har arbeidet med ­islam som religion, og har kanskje noe mer kunnskap om islam enn ­alminnelige kirkegjengere. Det er en hjelp i samtalen, men heller ikke mer.

– Kommer du til å til å forkynne om dette, tror du?

– Akkurat nå reiser jeg bare spørsmålet. Jeg tenker mye på hvordan vi kan presentere korsets anstøt inn i vår samtid, og er litt redd for at vi velger den enkle løsningen. Vi gjør kirken til noe veldig snilt, der anstøtet i korset blir gjemt bort i dialogen. Jeg mener alle som forkynner bør gå i seg selv og spørre: Forkynner de frelsen i Jesu kors?

Ikke dialog

Shervin Ebrahimian leder et internasjonalt arbeid på Sørlandet og har besøkt en rekke norske menigheter for å snakke om hvordan vi kan nå muslimer med evangeliet om Jesus. Han deler ikke Skeies oppfatning av at kirken ikke forkynner for muslimer.

– Mitt inntrykk er at det har kommet på dagsorden i flere menigheter de siste årene, sier han.

Ebrahimian tror ikke dialog er veien å gå for å nå muslimer.

– Det skaper tvert i mot enda mer hardhet, for muslimene vil hele tiden prøve å forsvare sin religion. Men når vi forkynner om Jesus, og deler evangeliet, lytter de.

Han forteller at mange muslimer har lest om Jesus i Koranen, og at de er nysgjerrige på hvem han er.

– Vi skal huske på at mange bærer på en tomhet, og opplever at de kommer til kort når det gjelder å prøve å holde lover, bud og regler.

Ebrahimian tror på å møte muslimer med kjærlighet, og sier at vi må skille mellom det politiske og det som er vårt mandat som kristne.

– Hva vil Gud for oss og menighetene våre? Vil han at vi skal hate muslimer, eller skal vi vise dem Guds herlighet og prøve å nå dem?