Utvider synet på ekteskapet

I dag lanseres boken «Det trofaste samlivet» av MF-professor Terje Hegertun. Boken er basert på et års forskningsarbeid. Den norske kirke har som kjent åpnet for vigsel av samkjønnede par. I frikirkeligheten og i de lavkirkelige organisasjonene har de aller fleste sammenhenger ikke åpnet for lignende endringer. Nå utfordrer Hegertun disse sammenhengene til å endre sitt ståsted.

Selv om han ikke har formelle verv i Pinsebevegelsen i dag, har Terje Hegertun lenge vært en sentral skikkelse i norsk frikirkelighet. Han vært pastor i pinsemenigheter i Mosjøen og Oslo og var redaktør i Korsets Seier gjennom mesteparten av 1990-tallet. På 2000-tallet har han hatt MF som arbeidsplass, og han ble professor i systematisk teologi i 2015.

Pride og Fri

Det teologiske hovedstandpunktet i boken går ut på å ville la et kristent ekteskapssyn også romme par av samme kjønn. Dermed blir disse knyttet til de samme rammene som heterofile ekteskap, og vurderingene av ekteskapene blir basert på idealer som trofasthet og selvoppofrelse i stedet for til kjønn. Han går i liten grad inn på forholdet til Pride-bevegelsen eller organisasjonen Fri, men nøyer seg med å presentere historier fra dem som definerer seg som homofile, og som ønsker å kunne inngå varige, forpliktende samliv med en av samme kjønn.

Foreldre som modeller

Hegertun tar utgangspunkt i smerten hos dem som er personlig berørt av tematikken, men også av smerten hos kristne mennesker som ønsker å være både åpne og ærlige, men som kjenner seg samvittighetsforpliktet til å stå ved den bibelforståelsen de har. Han forteller i boken at han har samtalt med homofile som opplever å befinne seg i en situasjon de ikke har valgt selv, og som har strevd med å finne ut av hva de skal gjøre.

– De sier at de har sine egne heterofile foreldre som modeller for drømmen om å leve et godt liv med den de elsker, og presenterer en relativt klassisk tilnærming til samlivet, sier Hegertun. Han har blant annet latt seg inspirere av noen ord hos profeten Mika i Den gamle testamente hvor svaret på spørsmålet «Hva krever Herren av deg?» lyder slik: «Bare at du gjør rett, viser trofast kjærlighet og vandrer ydmykt med din Gud.»

Som en del av arbeidet med boken tok han kontakt med Skeivt Kristent Nettverk. Her møtte han folk som i likhet med ham selv også har frikirkelig tilknytning, og som så på seg selv som konservative kristne, men med en annen tilnærming til ekteskap for to av samme kjønn.

– Hos disse ligger det en dyp smerte i det å kanskje måtte trekke seg ut av miljøet eller å velge fortielse.

A- og b-medlemskap

– Hvordan stiller du deg til lhbtqi+-bevegelsen, som jo handler om mye mer enn den mellomposisjonen du ønsker å etablere?

– Det er mange spørsmål rundt kjønnsforståelse som ligger i forlengelsen av denne boken, sier Hegertun. I «Det trofaste samlivet» drøfter han aktuelle bibelsteder knyttet til et kristent ekteskapssyn. Nå håper han både frikirkeligheten og lavkirkeligheten vil møte boken med lave skuldre. Samtidig har han også en advarende analyse av den teologiske og historiske utviklingen:

«Vi ser i dag trolig bare starten på kritikken som vil ramme kirkelige fellesskap», skriver han, med hensivning særlig til manglende sensitivitet. Han skriver om en opplevelse av a- og b-medlemskap i kirkene, som resultat av at ikke alle får adgang til ulike slags tjenester. Blant annet viser han til en som uttrykte ønske om fortsatt å få spille bass i lovsangsteamet uten å måtte legge skjul på at vedkommende hadde en kjæreste av samme kjønn.

Vil bygge bro

Hegertun sier han er veldig glad i frikirkeligheten, og ser på den som «mitt folk». Fordi han mener boken belyser spørsmål som ikke har vært drøftet i tilstrekkelig grad, håper han den blir tatt imot som en gave til nettopp dette folket. Han understreker frikirkenes rett til å ha sitt teologisk forankrede syn, og storsamfunnets ansvar for å respektere dette.

– En del av de pastorene som ikke ønsker å endre syn, og som vet hvor omstridt saken er, vil kanskje tenke at denne boken var det siste de trengte?

– Det kan hende noen tenker sånn, men jeg håper ikke det. Min tanke er å bygge bro mellom noen fronter. Det finnes en berøringsangst, og kanskje også en fryktkultur, i denne debatten. Det år utover dem som er berørt av tematikken. Den har blitt et slags testspørsmål på bibeltroskap, og summen av det gjør at kirken kan miste frimodighet og språk for å skjelne mellom de samlivsformene som det er naturlig å kunne støtte og dem man med fordel vil la være på siden av bibelsk etikk.

Seriøs og ansvarlig

– Du bruker flere ganger ord som «seriøse» og «ansvarlige» om de teologiske vurderingene du presenterer. Er det da underforstått at de som har andre oppfatninger er useriøse eller uansvarlige?

– Definitivt ikke. Det beklager jeg, hvis det er sånn du har forstått det. Jeg mener først og fremst at jeg ønsker å være seriøs i det jeg jobber med, og at vi i høy grad kan snakke om to syn her. Kanskje er det først morgendagens lederskap i kirkene som vil finne at det jeg har skrevet er en god måte å tilnærme seg det jeg har skrevet på. Jeg har et langt tidsperspektiv.

Forgripe seg

– Du går gjennom de bibeltekstene som vanligvis blir trukket frem i debatten om kjønn og samliv, og mener de ikke handler om jevnbyrdige, trofaste relasjoner - som er det du skriver om. Deler av dette er jo historiske, faglige spørsmål som forutsetter kunnskap om hva man visste og ikke visste i antikken. Hvordan har du arbeidet med selve den historiske forståelsen?

– Jeg har lest mye litteratur, og har sett på konteksten tekstene er skrevet i. Det er noe av bakgrunnen for at spør om det er så relevant å sammenligne disse med trofaste homofile forhold som er bygget på trofasthet og kjærlighet. Det er ugreit å sette dette i samme bås som en adferd som tillot en romersk borger å forgripe seg på en mannlig slave.

Åpen debatt

Hegertun har fortsatt sin menighetstilknytning til Filadelfiakirken i Oslo, og tror frikirkeligheten og lavkirkeligheten kan være «noe av det mest framtidsrettede vi har i norsk kristenhet», som han sier det.

– Jeg tror på gode prosesser også om samlivsetikk, og tror vi tåler en utgivelse som dette. Det er ingen grunn til å lese boken inn i et liberalt forfallsskjema. Noen vil nok skyte den ned, stigmatisere og stemple, men jeg kan ikke la den typen hensyn være alt for styrende.

– Du er sikkert forberedt på at noen vil si at «nå har Hegertun blitt liberal». Hvordan venter du at boken blir tatt imot blant dine egne?

– Jeg tror mange vil være takknemlige for den. Flere har sagt at de er enige, men vet ikke om de orker å fronte det. Jeg skriver som fagteolog, ikke som pastor. Leserne har på sin side frihet til å slutte seg til det jeg skriver eller si seg uenig.

– Hvordan ser du på utsiktene for en åpen debatt om disse spørsmålene i frikirkeligheten?

– Jeg vet at det er kostnader ved å stå frem som såkalt konservativ, og det er også kostnader motsatt vei. Vi må øve oss i å våge å være uenige, våge å være politisk ukorrekte, våge å løfte frem det trofaste samlivet midt i en tid hvor det er mye samlivsbrudd, mye smerte ved skilsmisse, hvor mange sliter i sine relasjoner. Der må vi løfte frem de bærekraftige etiske verdiene som Bibelen faktisk gir anvisninger om, og som jeg mener at jeg har brukt mye plass på å gjenspeile. I den forstand mener jeg bestemt at jeg fremstår som en konservativ teolog som ønsker å vareta det beste i den klassiske tradisjonen.

Også lest Espen Ottosen

– De du har snakket med i Skeivt Kristent Nettverk, vil du si at de er interessert i skjelningen mellom trofast samliv og det Pride og Fri blir forbundet med?

– Ja, det er nettopp det de er. I hvert fall dem jeg har snakket med, og det begynner å bli en del.

Hegertun har også lest Espen Ottosens bok «En annerledes vei», som kom i ny utgave i fjor. Han har også snakket med homofile som velger å leve i sølibat, og han fremhevet dette som en moden livsform som fortjener å bli møtt med både støtte og forståelse fra kristne menigheter. Men Hegertun har blitt overrasket over den tydelige viljen hos troende homofile han har møtt til å distansere seg fra det utagerende. Han mener mange av disse befinnet seg i en skvis mellom menigheter der de ikke opplever seg helt inkludert og andre miljøer som gir dem en følelse av å befinne seg mellom barken og veden.