Vaktmesteren med Ja til livet-capsen
Hele sitt voksne liv har Finn Indrebø kjempet for det ufødte liv. Å gi mat til sultne tenåringer er også en av jubilantens lidenskaper.
Publisert
Sist oppdatert
Den blå kjeledressen og den hvite capsen er det første vi ser på vei opp trappene på Danielsen videregående skole i Bergen. Finn Indrebø går i skytteltrafikk mellom det vesle kjøkkenet og storstuen i første etasje med tallerkener og bestikk i hendene.
– Fersk middag
Annonse
En halvtime før servering, klokken 15.00, er flere ungdommer allerede på plass. Foran dem på bordene ligger bøker og kladdebøker, penal og pc-er, drikkeflasker og mobiler.
Simon Vindenes Kandal (18) følger med på en serie på datamaskinen. Ved siden av sitter kompisen Heine Tverberg (18). De to guttene anslår at mellom 20 og 30 elever er med på leksehjelp-ordningen på onsdagene. Selv har de deltidsstilling i matbutikk etter skolen og rekker ikke hjemom før oppmøte.
– Det er deilig å få fersk middag før jeg går på jobb. Maten her er utrolig god, sier Simon.
Kompisen Heine Tverberg (18) nikker.
– Særlig pølsegryten, sier han.
– Fikk se alvoret
Indrebø har nylig feiret 70-årsdagen sin med 200 gjester, mange fra Ja til livet-miljøet. I årevis har han planlagt og deltatt i markeringer mot abort i Bergen, Stavanger og Haugesund. Ofte har han stått nesten alene med plakater som krever «Stopp fosterdrap» og «Du skal ikke slå i hjel», men også med litt mildere budskap som «Takk for livets gave» og «Ja til livet».
Det var Arthur Berg, mangeårig redaktør i Dagen, og kona hans, Marie Berg som tente ham for saken.
Annonse
– Jeg fikk se alvoret i hva det vil si å drepe et foster. Det var forspillet til at jeg ble med på gatemøter og andre møter.
Til tross for lavt oppmøte fra kristne flest på gatemøtene mot abort, holder Finn Indrebø liv i sitt eget engasjement ved logisk resonnement.
– Det er for å berge mitt eget liv. Kan de drepe et foster, så kan de også drepe en gammel mann. Er fosteret verdiløst, så er livet verdiløst for oss alle. Derfor er jeg på høgget, sier han.
Synger
Indrebø reiser seg, tar av seg capsen og legger den på pianoet hvor rådgiver og bibliotekar Torstein Sætre har slått de første akkordene.
– Himmelske Fader, herleg utan like. Til alle stader når ditt store rike, synger vaktmesteren solo med klokkeklar, trygg stemme.
Ved de mange bordene har praten stilnet. Elevene lytter, noen i alvor, andre med et lite smil. Alles blikk er vendt mot vaktmesteren i den blå dressen.
Indrebø selv står rett opp og ned med foldede hender og synger vers etter vers.
Annonse
Så tar han på seg capsen igjen.
– Velbekomme, sier han.
Ved matgryten i midten av rommet stiller elevene seg i en lang kø. De forsyner seg godt.
– Nå gleder jeg meg masse, sier en gutt.
– Det er fint, svarer vaktmesteren.
– Urettferdig
Til Dagen sier Indrebø at det er naturlig at han skal lage middag.
– Jeg er utdannet pølsemaker og har mitt svennebrev, sier han.
Annonse
Rettferdighet er imidlertid den dypere årsaken til at han lager en ukentlig middag til elevene på Danielsen Videregående Skole.
– Vi har elever her som har foreldre som er velutdannet og kan hjelpe sine barn hjemme. Så har vi foreldre som ikke kan hjelpe sine barn. Får de ikke hjelp, vil de ligge etter. Det er urettferdig. Derfor lager vi mat til dem når det er lekseundervisning sent på dag og de må yte mer.
Indrebø stilte seg til disposisjon som kokk. Det er også han som rydder opp og tar oppvasken etter middagen er over.
Det klirrer i mynt idet 20-kroninger treffer hermetikkboksen som står ved gryten.
– Du Finn, jeg har glemt penger i dag, sier en jente.
– Da blir det dobbelt neste gang, svarer vaktmesteren kontant.
– Snill og helhjerta
Det er blitt fullt ved alle bord. Emma Rong, Vera Marie Vaksdal og Anne Tori (alle 18) har jobbet hardt med lekser og koser seg med middagen.
Annonse
– Jeg pleier å komme på leksehjelp når vi har mange prøver. Vanligvis vil jeg ikke bli igjen når jeg er sulten, men siden vi får mat kan vi jobbe lenge, sier Rong.
– Vi får ordentlig mat uten å betale mye, legger Vaksdal til. – Han er kjempesnill og helhjerta i arbeidet, og viser at han bryr seg om elevene, sier hun.
– Han bryr seg om alle på skolen og sier hei om han kjenner oss eller ikke, sier Tori.
– Positivt signal
Fruktgrøt står klar på et mindre bord for dem som har lyst på en søt avslutning på måltidet. Finn Indrebø ser over at ingenting mangler.
– Det er jeg som har kjøpt luen sier han, og peker på Ja til livet-capsen. Det er også han som har valgt budskapet og fått det trykket på.
– Det er et positivt signal. Når du er blant unge mennesker, skal du absolutt være optimist, se fremover og glede deg over livet. Det skal en vaktmester formidle med luen og livet og det hele, sier han.
