Valgkamp mellom korsbærere
For første gang i historien stiller tre partier som bærer kristennavnet til valg i Norge. Det er relativt store forskjeller mellom partiene, både når det kommer til innhold og plassering i det politiske landskapet.
En gjennomgang av partiprogrammene viser i hvert fall fire likhetspunkter:
Både Kristelig Folkeparti (KrF), Kristent Samlingsparti (KS) og De Kristne (DK) plasserer seg på ikke-sosialistisk side i norsk politikk.
De har alle tre et sterkt engasjement for Israel og en klar kristen-etisk forankring i spørsmål som handler om livets begynnelse og livets slutt. Dessuten flagger alle tre en sterk støtte til frivilligheten.
Ulik identitet
Om vi ser bort fra størrelse, historie og politisk erfaring, ligger den største forskjellen i hvor programmene plasserer dem innenfor det ikke-sosialistiske segmentet.
Selv om KrF har valgt tydelige side før høstens stortingsvalg, framstår de likefullt som et sentrumsparti.
Det samme kan ikke sies om KS og DK. På flere områder gir programmene deres signaler om tilhørighet lengst ut til høyre på ikke-sosialistisk side.
Bistand og skatt
Holdningene til statlig bistand og skatt er et eksempel på partienes ulike orientering.
Samlingspartiet vil avvikle bistand i offentlig regi og overlate den til frivillige bidrag. De Kristne vil bruke bistanden til investering i næringsutvikling. Kristelig Folkeparti holder fast på en stor, statlig bistand med fokus på demokratibygging og fattigdomsbekjempelse.
Et annet åpenbart skille finner vi i spørsmål om skatter og avgifter.
De kristne vil utrede flat skatt på personinntekt, fjerne skatt på arbeidende kapital og gradvis fjerne formueskatt og arveavgift. KSP vil styrke familiens økonomi ved skattelette, gi lavtlønnede automatisk betydelig skattelette og innføre delt beskatning for ektefeller.
KrF har programfestet å øke andelen grønne skatter og bruke de økte inntektene til å redusere skatten på arbeid. KrF vil også fjerne formuesskatt på arbeidende kapital.
Asyl og samferdsel
Også i spørsmålet om behandling av asylsøkere ligger både DK og KS nærmere Fremskrittspartiet enn KrF.
De Kristne vil redusere antall ankemuligheter for asylsøkere som har fått avslag og krever umiddelbar hjemsending av grunnløse asylsøkere. Samlingspartiet vil at Norge må føre en restriktiv flyktning -, innvandrings - og asylpolitikk. KrF ønsker at ingen som flykter fra forfølgelse i sine hjemland skal sendes hjem. Samtidig er de opptatt av tiltak som hindrer at asylordningene blir undergravet.
På samferdselsområdet framstår skillelinjene på samme måte:
KS krever at privatbilismen og all transport med bil forøvrig, ikke skal være noen "melkeku" for staten og vil krympe avgiftene til et minimum. DK vil blant annet avvikle bompenge-ordningene, vurdere gratis riksvegferger og bruke bilavgiftene til drift og vedlikehold av veiene.
KrF vil erstatte årsavgiften for å eie bil med tilsvarende økte avgifter på drivstoff. De vil samtidig redusere moms og andre avgifter på kjøp av biler med nullutslipp av CO2, og øke engangsavgiften på biler med høye utslipp.
Slektskap
I transport-politikken blir det forøvrig synlig at det kan være et slektskap mellom de to minste partiene.
I programmet til de De Kristne heter det «At riks- og stamveinettet må sikres med krabbefelt og skikkelige forbikjøringsmuligheter.». Programformuleringen til Samlingspartiet lyder: «At riks- og stamveier sikres med krabbefelt og skikkelige forbikjøringsmuligheter.»
Kuriøst er det når DK bruker en stor del av et ganske kortfattet på forsvar av samisk kultur.