Vanskelig å slippe taket
3 millioner medlemmer. 7.000 menigheter. 1.200 prester. det er resultatet av 150 år med misjon på madagaskar. Men hvorfor er norske misjonærer fortsatt i landet?
Det er tidlig morgen i Antsirabe. Fuglene er godt i gang med å synge lovsanger til sin skaper, og nå haster den gassisk-lutherske menigheten til katedralen sin, Antsirabe Antampontanana, for å gjøre det samme. To kvinner i hvite kapper er i ferd med å lukke den solide tredøren, men vi veksler smil og får lov til å smette inn i det store gudshuset i sentrum av byen for å finne vår plass. På benkeradene sitter barn, voksne og gamle tett i tett, kledd i sin fineste stas. Her er menn i skjorte og dress, kvinner i side penkjoler og yngre kvinner i trange bukser eller miniskjørt og sko med høye hæler.
Lyden av vakker, flerstemt lovsang fra nærmere 2.000 mennesker fyller kirkerommet. Klokken er 06.00 og gudstjenesten er i gang.
Annonse
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
120 misjonærer
Ved alteret i kirken står prest og stedlig representant for NMS, Arild M. Bakke (52), kledd i hvit kappe og grønn stola. Han er en av ti misjonærer på feltet. Da han selv vokste opp på øya (på 1960- og 70-tallet) talte den norske misjonærflokken på det meste 120 mennesker. Det var ikke et uvanlig syn på den tiden at de norske prestene blant misjonærene forrettet ved gudstjenestene. I dag skjer det heller sjelden.
– I Antsirabe-området satt det misjonærer som ledere på sykehus, spedalskkoloni, bibelskole, blindeskole, jordbruksskole, døveskole og i radio- og kommunikasjonsarbeid, smiler han.
LEDERARTIKKEL: Verdens viktigste arbeid
Pionermisjonærene John Engh og Nils Nilsen satte sine ben på Madagaskar 12. august 1866. I 1950 ble kirken formelt selvstendig og i 1974 år ble en partneravtale underskrevet mellom den gassisk-lutherske kirke, FLM og fire samarbeidspartnere hvorav NMS er den største.
– Avtalen gikk ut på at misjonærene i minst mulig grad skulle ha lederstillinger, og førte til at mange av de tradisjonelle rollene som misjonen hadde hatt ble omdefinert, forteller Anne Karin Kristensen, programleder for lederutvikling og organisasjonsbygging i NMS. Hun har fulgt opp Madagaskar-feltet i en årrekke i litt ulike roller, og har vært i landet mer enn 30 ganger.
Annonse
Symbolhandling
I dagens partnerstatus gir NMS betydelig støtte til FLM.
– Det er et skritt videre i retning «et likeverdig samarbeidsforhold» og partene bidrar med ulike ressurser inn i samarbeidet, forklarer Kristensen.
Formelt ble alle eiendommer som NMS hadde på Madagaskar overdratt til kirken i 1975-1977, men det viste seg å være vanskelig å få det juridiske på plass. Da Arild Bakke overtok som stedlig representant i 2008 fikk han som spesialoppdrag av ledelsen i NMS å overdra to store eiendommer med mye økonomisk og symbolsk verdi i byene Antananarivo og Antsirabe til FLM.
– NMS ville at det skulle gå fort. Jeg visste at det ville være vanskelig for misjonærene, men også for den kirkelige motpart, forteller han.
Bakke fikk to år på seg til å overføre byggene i Antananarivo, der NMS har vært i mer enn 130 år, til kirken. Kirkepresidenten flyttet inn i den gamle representasjonsboligen.
– Det var en symbolhandling, sier Bakke, som klarte å holde fristen.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Annonse
I dag leier kirken ut en del bygg på misjonsstasjonen og driver gjestehus med kafeteria i det ærverdige Lars Dahle-huset som har vært hjem for misjonærer helt siden misjonshøvdingen selv bodde der.
– NMS betaler leie for lokaler som vi har bygget opp selv, det er en interessant utvikling, smiler den stedlige representanten.
Med flytende gassisk på CV-en og ekspertkunnskaper om land og folk var han en naturlig kandidat da norske utenriksmyndigheter lette etter en generalkonsul i landet. Det norske flagget vaier derfor friskt på den tidligere misjonsstasjonen.
Herre i eget hus
Tilbake i Antsirabe-katedralen kneler Arild Bakke og messer ved alteret. Tre gassiske prester i hvite kapper kneler ved alterringen like bak ham. Menigheten synger med på de liturgiske leddene. På en av benkeradene sitter en far med et sovende barn på armen. I hendene holder han en oppslått bibel der flere vers er streket over med rosa markeringstusj.
Arild Bakke har arbeidet mye med partnerrelasjonen og hvordan å synliggjøre «at kirken er herre i eget hus». FLM har nå fått ansvaret for prosjektoppfølging, noe som innebærer at kirken selv skriver søknader til Norad gjennom NMS.
– Vi stiller rådgivere til rådighet. Det er viktig for oss at kirken selv tar føringen, sier han.
Annonse
I 2015 samarbeider Misjonsselskapet og FLM om cirka 100 prosjekter, de største med Norad-støtte. Ett av disse er jordbruksskolen Tombontsoa («God vekst») ikke langt fra Antsirabe. (Se egen sak). «Jordbruksskolenes venner» i Norge har 95 givere og et ivrig styre bestående av fem mekkeglade mannfolk som reiser til Madagaskar på dugnad for å ta seg av praktiske gjøremål og gjennomføre kurs. De er registrert som en prosjektgruppe i NMS og samler inn det de kan av penger. Styreleder Ole Moi har et engasjement som strekker seg utover Madagaskar:
– Jeg har vært medlem i NMS i alle år og pleier å reise på generalforsamlingene, sier han.
Kirketopper på tur
NMS har flere trofaste støttespillere med Madagaskar i hjertet. Av omkring 1.445 foreninger og grupper har 50 et spesielt fokus på solskinnsøya. NMS har rundt 580 misjonsavtaler med menigheter i Den norske kirke, og av disse er 136 knyttet til Madagaskar.
Det er ikke rart derfor at NMS i januar i år inviterte norske kirketopper til å delta på en misjonstur til øya. I katedralen i Antsirabe blir de tilvist en kirkebenk langt fremme. Når klokken nærmer seg 6.30, går generalsekretær Jeffrey Huseby i NMS frem og klatrer opp trappene til talerstolen med Arild Bakke bak seg. Talen hans handler om Sakkeus.
– Han ville så veldig gjerne se Jesus, og Jesus ser de som vil se ham, sier generalsekretæren. Han anmoder menigheten om å overkomme alle hindringer for å se Jesus.
– Han vil forandre hver den som søker ham, oppmuntrer Huseby. Han blir tolket til gassisk av den norske misjonæren.
Etter talen begynner det å bli urolig på korbenken. De unge guttene i Mimosa-koret vifter med liturgiarkene og småprater seg i mellom. Når en av dem finner ut at han skal ta seg en luftetur, gjør flere som ham: De tar av seg kappen og går ut en sidedør. Klokken 7.15 er de imidlertid på plass igjen i benkene, tar på seg kappene og er klare til opptreden fremme i kirken 7.25.
Annonse
En halvtime senere presenterer Arild Bakke de norske gjestene for menigheten. Han introduserer dem etter tur: Biskop og preses i Bispemøtet, Helga Haugland Byfuglien, direktør i Kirkerådet, Jens-Petter Johnsen, leder i Mellomkirkelig råd for Den norske kirke, Berit Hagen Agøy, og NMS-følget: Jeffrey Huseby, landsstyreleder Øyvind Meling, leder for NMS U, Stig Sunde og påtroppende stedlig representant, Lise Tørnby. Menigheten, som har forbud mot klapping under gudstjenesten, vifter med hendene som hilsen.
Den norske biskopen tar ordet:
– Det er en stor glede for oss å feire gudstjeneste i denne flotte katedralen. Den første jeg ble kjent med fra Madagaskar, het Sakkeus, så det var rart at det var det som var teksten i dag.
Menigheten ler, og isen er brutt.
– Det gjør sterkt inntrykk og er en stor glede å høre sangen her. Gud gir gode gaver til oss, men vi kan også gi gaver til hverandre. Med Guds nåde og hjelp kan vi gjøre en forskjell der vi er. Dere har mange venner i Norge, og vi får med oss gode minner fra det vi har opplevd med dere her. Må Gud velsigne dere alle i lovsang og tjeneste, sier Haugland Byfuglien.
Sju kister
Klokken er blitt 08.00, og koret er igjen på bena. Foran den norske delegasjonen har en urolig tigger funnet seg en plass. Han legger penger i en av de sju kistene som er øremerket menighetens arbeid og andre gode formål.
En jevn strøm av mennesker begynner å bevege seg fremover for å gi. En yngre dirigent overtar Mimosakoret og medlemmene gynger frem og tilbake mens de synger en frisk utgave av Hallelujakoret fra Händels Messias.
Annonse
Så er det menighetens tur til å synge. Organisten spiller opp til en gassisk sang med melodien til «I Jesu navn går vi til bords».
Når kollekten har vart i en halvtimes tid begynner det å bli fullt i den midterste pengekisten. En hjelper i hvitt trykker konvoluttene ned mellom bidragene for å hindre pengeoversvømmelse.
– I mange år har NMS oppmuntret kirken til å etablere et finansdepartement, forteller Arild Bakke. Det ble en realitet i 2011 etter lang tids forberedelse. Bakke er glad for at kirkens ledelse i mye mindre grad enn tidligere ber om penger når de er i kontakt med misjonens folk. Partnerne jobber konkret med flere eiendomsprosjekter som vil kunne styrke kirkens økonomi og selvstendighet på sikt.
Kirkepresident Rakoto Endor Modeste ser et stort behov for nettopp det.
– Vi trenger å lære hvordan vi kan generere inntekter til kirken utenom søndagsofferet. Vi må vite hvordan vi kan forløse disse ressursene, sier han, og peker på Lars Dahle-huset:
– Denne bygningen ble gitt til den gassiske kirken, men vi må lære å generere inntekter fra den. Vi trenger ferdigheter.
Modeste viser til at de 7.000 menighetene i FLM klarer seg selv økonomisk. Den største utfordringen han ser for FLM er å formidle til medlemmene at kirken er en organisasjon.
– Vi må utdanne folk så de forstår at kirken ikke bare er bygget der de hører en tale og tar i mot sakramentene, men at den også har et nasjonalt nivå. Lokalt bidrar menighetslemmene mye, men det som er utenfor synsvidde er det vanskelig å finne støtte til. Det nasjonale bidraget går ikke bra, sier han.
Annonse
Det nasjonale nivået som han sikter til omfatter blant annet kirkens hovedkontor, teologisk fakultet, presteseminarer, landbruksskoler, lærerskole, spesialinstitusjoner for syns- og hørselshemmede, Blå Kors og evangeliseringsdepartementet.
– Folk må kjenne at de eier disse prosjektene. Dette har med kirkens evne til å bli selvforsynt å gjøre.
Vil bygge kapasitet
Bakke forteller at NMS har et konstant fokus på lokalt eierskap og bærekraft. Organisasjonen har en bevisst strategi på feltet:
– Vi gir verken driftsstøtte til menigheter, synodekontor eller kirkens hovedkontor sentralt. Alt er prosjekter, avgrenset til prosjektperioder på tre til fem år.
Et søk på NMS sine hjemmesider viser ulike prosjekter som det norske misjonsfolket kan gi til for å hjelpe kirken på Madagaskar på rett vei: «Bygg organisasjonen» med et budsjett på en halv million kroner skal skape sunne organisasjoner gjennom workshops, kurs og tiltak mot korrupsjon. Prosjektet skal også «bygge kapasitet» ved å gi ledertrening, hjelpe den vesle hovedadministrasjonen i FLM å effektivisere arbeidet sitt, og lære medlemmene i den gassisk-lutherske kirken til å bruke talentene sine til gagn for kirke og lokalsamfunn.
Gjennom prosjektet «Gi evangeliet videre» inviteres misjonsvennene i Norge til å støtte evangeliseringsarbeidet til FLM. I pakken ligger blant annet økonomisk bistand til evangeliseringskurs, 18 bibelskoler og ett dialogsenter for kristne/muslimske relasjoner. Gjennom et annet prosjekt har de norske støttespillerne også mulighet til å støtte det teologiske fakultetet og fire presteseminarer på Madagaskar.
I baksetet
Annonse
Samtidig presiserer Bakke at misjonen er i en prosess der den faser ut prosjekter for at kirken selv skal bli ansvarliggjort. Hyrdebevegelsen, en fornyelsesbevegelse i FLM, har over 30.000 aktive medlemmer som støtter kirken i evangeliseringsarbeidet. NMS har likevel tidligere gitt økonomisk støtte til utsendelse av evangelister. Denne ordningen er nå i ferd med å bli avviklet til tross for at den har resultert i rundt 1500 nye menigheter på 40 år.
– Det nye nå er en målrettet satsing på å gjøre alle kirkens menigheter misjonale, sier Bakke.
Våren 2013 reiste en gassisk familie til Chiang Rai i Thailand som de første misjonærene fra FLM i et nytt sør-sør-samarbeid. I januar i år reiste enda et gassisk ektepar til Thailand. NMS har samtidig sagt ja til å bidra til opprettelsen av et eget misjonsdepartement på det teologiske fakultetet i landet.
– Dermed ser man konturene av en misjonal kirke vokse frem, konkluderer Bakke.
En kan imidlertid også konkludere med at NMS er blitt «åndelige besteforeldre». Så hvorfor skulle de ikke trekke seg ut nå, etter 149 år?
Jeffrey Huseby, generalsekretær i NMS erkjenner at organisasjonen sin rolle har endret seg betraktelig i løpet av årene på Madagaskar.
– Bare de siste 20-30 årene har vi gått fra å sitte i førersetet, til å ha en plass i passasjersetet, til å ende i baksetet.
Engasjementet består
Annonse
Når han likevel forsvarer tilstedeværelse på Madagaskar, er det tre grunner som ligger bak.
– Det første er situasjonen som landet befinner seg i med politisk vanstyre og stor fattigdom.
Kirkens voldsomme vekst er det andre som utfordrer NMS-generalen. I dag teller FLM 3 millioner medlemmer av en befolkning på 23 millioner, der litt under halvparten er kristne.
– Dessuten har Madagaskar en så stor plass i nordmenns hjerter at om ikke vi hadde vært der ville de kanalisert ressursene på andre måter. En god del gaver er øremerket prosjekt på Madagaskar og dette er noe som i noen grad styrer prioriteringene som vi må gjøre, sier han.
(function(d, s, id) { var js, fjs = d.getElementsByTagName(s)[0]; if (d.getElementById(id)) return; js = d.createElement(s); js.id = id; js.src = "//connect.facebook.net/en_US/all.js#xfbml=1"; fjs.parentNode.insertBefore(js, fjs);}(document, 'script', 'facebook-jssdk'));
Ola Moi i «Jordbruksskolenes venner» bekrefter at engasjementet vil bestå uavhengig av NMS sin tilstedeværelse i landet.
– Ja, det vil jeg si. Gruppen vil støtte skolene så lenge vi klarer å bestå.
Han presiserer at det forutsetter inntekter og tilsig av nye medlemmer når de gamle faller fra.
Arild Bakke ønsker fortsatt tilstedeværelse på Madagaskar:
– Fordi FLM er en blomstrende kirke som betyr mye for svært mange mennesker, er det et privilegium for NMS å kunne bidra til at denne kirken kan vokse enda mer i dybde og bredde.
Når han til sommeren gir seg som stedlig representant i landet ønsker han å engasjere seg i teologisk undervisning i en periode, og ha fokus på presterollen blant de 1.200 prestene i FLM.
– Det er for mange småkonger i prestestillingene rundt omkring. Jeg ønsker å hjelpe til med å utvikle en pastoridentitet hvor prestene i større grad blir tjenere for folket, sier han.
Bakke ser at å avvikle engasjementet i de eldste misjonslandene kan være «en tilforlatelig måte for NMS å markere handlekraft og fornyelsesevne på» og kvitte seg med «gamlemisjon-stempelet». Han er likevel skeptisk:
– En rask avvikling vil fort kunne åpne en demning av motvilje og frustrasjon hos partner-kirker såvel som givergrupper, sier misjonæren som heller anbefaler å istandsette kirken på Madagaskar til å ta del i misjonsoppdraget.
– Det vil være mye mer formålstjenlig, dynamisk og virkningsfullt.
Trenger misjonærene
Kirkepresident Modeste avviser også at tiden er inne for NMS til å forlate feltet. Han legger ikke skjul på at FLM har behov for økonomisk støtte.
– Vi trenger pengene, for vi strever fremdeles, sier han.
Samtidig har Modeste forståelse for nedtrappingen.
– At de reduserer antallet misjonærer er greit, for vi gjør en del ting nå som vi ikke kunne gjøre før. Likevel trenger vi at misjonærene er på Madagaskar som vitner. Det felles vitnesbyrdet om at vi er ett i Herren er viktig. Geografi og hva som er oppnådd er ikke grunn god nok til å forlate landet.
Modeste er ikke ferdig:
– Dessuten er kirken de helliges samfunn. Misjonærene er del av kirken vår og vi trenger å se dem her.
Dr. Peri Rasolondraibe, pensjonert professor i etikk på Madagaskar, er enig.
– Misjon er ikke en ekspedisjon. Nordmennene kom hit for å starte en kirke, ikke bare forkynne og reise. Du er medlem når du etablerer en kirke. Misjonærene har rett til å være i denne kirken. Det er deres kirke også.
Han smiler.
– En annen ting er at de klarer å gi oss penger og midler, men de kan ikke evangelisering. Vi tar dem med oss og banker på dører og lærer dem opp. Når de reiser tilbake er de våre misjonærer i Norge.
Deler ut bibelvers
I katedralen har gudstjenesten pågått i to og en halv time når Arild Bakke begynner på nattverdliturgien. Den norske delegasjonen blir bedt om å flytte på seg slik at menigheten kan komme gruppevis frem og sette seg på de fremste benkene. For en utenforstående er det ikke lett å knekke koden på hvordan det hele foregår. De hvitkledde hjelperne tar seg av babyene under nattverden og er de siste til å gå frem for å få sakramentene. Da er klokken blitt 9.30.
Ti minutter senere spiller organisten opp til «Vi stemmer i en frydesang om frelsen full og fri». Kirkeklokkene ringer tre ganger tre slag og menigheten reiser seg og forlater katedralen fire timer etter de kom inn.
I solen ved kirkedørene står noen gutter med esker i hendene. De deler ut bibelvers til kirkegjengerne som skal på gudstjenesten som begynner klokken 10.
