Varden om Olav den hellige: – Det er Guds virke over tid vi ærer

Katolske kristne marsjerer syngende mot Stiklestad kirke, der Olav den hellige angivelig ble drept i 1030 i sitt forsøk på å igjen bli konge.

Kort tid etter hans død, ble han kåret til helgen i Den katolske kirke.

Hvert år, i slutten av juli, stimer pilegrimer mot Trondheim og Stiklestad i slutten av juli.

Noen kommer som pilegrimer til fots, andre med fly, buss eller tog.

Høytiden kalles olsok, og 29. juli er selve dagen, den som regnes som helgenkongens dødsdag.

– Etter tradisjonen befinner vi oss nå der slaget på Stiklestad sto. Det er logisk, for man trengte flatmark for å utkjempe et slag. Den samme tradisjonen sier at steinen Olav hvilte ved etter de dødelige slagene, er bygget inn i dette alteret, innledet biskop av Trondheim, Erik Varden, under høymessen på Stiklestad, dagen før dagen.

I den samme messen sa han at Olav «taler vår sak» overfor Gud.

Hvorfor opphøyes et menneske på denne måten?

Olav Haraldsson, en mann som døde for snart 1000 år siden, har fortsatt enorm relevans, mener biskop Erik Varden.

Før messen på Stiklestad tok han seg tid til å møte Dagen for å oppklare det han ser som myter, fordommer og misforståelser omkring Olav og katolsk tro.

«Naturlig utledning»

– Hvorfor henvender katolikker seg til Olav og ber om hans forbønn? Kan man ikke be til Gud selv?

– Det er en naturlig utledning av leddet i trosbekjennelsen som sier at vi «tror på de helliges samfunn», repliserer han før han spør:

– Hvis jeg satt her som alvorlig syk og spurte om du ville be for meg – ville du synes det var rart?

– Nei.

– Og hvis vi tror at de døde ikke forsvinner, men blir værende innenfor Guds virkelighet og evige kjærlighet, så er det vel logisk at de også kan være forbedere? spør han.

Beskyttende nærvær

Biskopen forteller om en samtale med et eldre menneske som ikke kunne få seg til å tro på «helgener og sånt».

Men personen kunne stadig merke nærværet til sin avdøde ektefelle, og beskrev det som «en beskyttende nærhet».

– Det er nettopp det det handler om, oppsummerer Varden.

Vi beveger oss over i en annen innvending mot «helgendyrkelsen».

– Å fokusere så tungt på ett menneske, Hellig-Olav, kan det ta fokuset bort fra Jesus?

– Alt kan bli en avgud. Loven kan bli en avgud, det lovede land kan bli en avgud. Det er derfor Gud sender sitt folk i eksil igjen, sier han med henvisning til 2. Kongebok i Det gamle testamente.

Varden peker på faren ved å gjøre et middel om til et mål.

– Det betyr ikke at middelet ikke har en hensikt. Men det må betraktes realistisk og proporsjonalt og i en klar sammenheng.

– Hvis du ser på de liturgiske bønnene i Olavsliturgien og i hymnene vi synger, er de resolutt kristosentriske, mener han.

Guds virke over tid

Biskopen uttrykker en viss forståelse for at ideene vi så langt har drøftet kan virke litt rotete eller uoverkommelige for ikke-katolikker.

– Men når man kommer «over tua», kan man se de utallige sjatteringene i hvordan livet i Kristus kan bli til virkelighet ut fra de mest forskjelligartede og minst lovende forutsetninger.

Det er dette som er noe av kjernen i olsok for biskopens del. For Olav er ingen glansbildehelgen.

Varden tar en lengre tenkepause før han bestemmer seg for å fortelle om en av fordommene han iblant møter: at en ved å anerkjenne Olav som helgen, idealiserer hele hans liv og person.

– Men det ville være helt perverst, utbryter han.

– Det vi ærer, er nettopp Guds virke i ham over tid, sier han videre.

Her er helgenene nærmest identiske med ikoner.

– Det er det som er å være en helgen: at jeg blir mindre og Gud blir mer, eller, sagt på en annen måte: at man går mot det paulinske idealet om at det ikke lenger er jeg som lever, men Kristus som lever i meg.

Se film fra prosesjon og høymesse på Stiklestad:

Storbondekultur

Så setter Varden opp tempoet og gir et miniforedrag om den mangfoldige livsreisen til «Norges apostel og evige konge».

Om oppveksten på Ringerike, krigingen og vikingtoktene fra tolvårsalderen, oppholdene i Frankrike, Svearike, Bulgaria og Rus, kongsgjerningen – og fallet.

Om hvordan han er bærer av datidens aristokratiske storbondekultur.

– Olav er lidenskapelig, ambisiøs og ærgjerrig. I sin ungdom er han en som gjør forferdelige ting. Men så oppdager han det kristne.

Store deler av ungdomstiden var han utenfor Norge, og Varden mener det var dette som gjorde ham til en europeer.

– Han var en tenker. Det ser vi blant annet på dikt og kvad som tilskrives ham.

Ble døpt

Vinteren 1013/1014 var Olav i Normandie og lot seg døpe.

I en av de tidlige kildene til hendelsen, står det at han «steg opp av dåpen som en forvandlet mann».

– Det var ikke det at han gikk fra å være noe til å bli noe annet, for det tok tid før dåpsnåden fikk trenge inn i alle porer, innleder Varden før han fortsetter:

– Men når vi ser på ham rent historisk, så er det en annen målsetting som driver ham etter dåpen.

At Olav tok initiativ til å lage en ny lov, som i realiteten snudde opp ned på det grunnleggende verdier i det norske samfunnet, mener Varden var vågalt og viser at det var noe annet enn makt som drev helgenkongen.

Loven han foreslo innebar blant annet at de sterkeste fikk mindre makt.

– Hvis Olav kun hadde vært ute etter styrke egen makt og herlighet, ville det vært en dårlig strategi, sier han med henvisning til kristenretten hvis 1000-årsjubileum ble feiret på Moster tidligere i år.

Ikke naive

Varden har enda en høne å plukke med fordomsfulle nordmenn: tanken om at fortidens mennesker var dummere eller mer naive enn nåtidens mennesker.

– Vi, som lever i en verden hvor vi ikke kan vite om det vi ser på skjermen er virkelig eller kunstig generert, har like fullt klokkertro på at vi omgis av objektivt rapporterende kilder. Det er paradoksalt, mener han.

Biskopen tar en pause før han fullfører:

– Middelalderens historieskrivning foregår på andre premisser enn en rapport i Dagsnytt 18; det betyr ikke nødvendigvis at de ikke er forfattet med stringens, ut ifra sannhetskrav. Vi må bare lære oss å lese dem riktig, ansvarlig.

For å forenkle, har vi gode grunner til å stole på de tidlige kildene til Olavs liv, mener Trondheim-biskopen med doktorgrad i kirkehistorie fra Cambridge.

– Jeg synes det er fascinerende at vi så lett antar at folk fra tidligere tider, det vil si før 1970, var uendelig mye mer godtroende enn vi er.

Biskopen skal videre til høymesse på Stiklestad, som er ledd to i opptrappingen til olsok. Den første er åpningsmessen, mens den siste er høymessen i Nidarosdomen 29. juli.

Vi spør hva han håper årets feiring vil føre med seg.

– At vi kan fordypes i vennskapet med Kristus og med hverandre. Og at de kan være to sider av samme sak, avslutter biskop Erik Varden.