Våre nye ikoner

Bjørn Kjos smiler ikke like bredt som han gjorde for noen år siden. Men selv etter en elleve dager lang streik med betydelige konsekvenser, nyter han stor sympati i det norske folk.

68-åringen fra Sokna har gitt oss billige flybilletter og bydd på seg selv i en mediekultur som elsker kjendiser mer enn prinsipper. Mannen og selskapet har for lengst gått opp i en større enhet. Eller som en av hans piloter skriver på Facebook: «Norwegian er Bjørn Kjos - Bjørn Kjos er Norwegian».

Vi lever i et land fattig på oppfinnsomme gründere. Det begynner å bli en stund siden Thor Bjørklund fant opp ostehøvelen. Når Norwegian-høvdingen i tillegg framstod som en smilende landsens godgutt, som i en årrekke gjorde det til en spesialitet å snakke vel om sine ansatte, var alle ingrediensene på plass for å skape en helteskikkelse som det knapt har vært maken til i norsk næringsliv.

Men smilet har stivnet. De ansatte er blitt vanskelige å ha med å gjøre. De krever tariffavtaler og forsikringer om at norske vilkår skal gjelde i Norge. De frykter å bli utkonkurrert av billig utenlandsk arbeidskraft når selskapets 222 nye fly skal opp i lufta.

De siste årene har den tidligere jagerflygeren framstått mer og mer som en durkdreven forretningsmann med fokus på inntjeningsevne og imperiebygging, men med salgsretorikken i behold: Det norske folk skal få reise billig til stadig nye destinasjoner. Og da må selskapet vokse - ikke litt, men veldig mye.

I en gallup etter streiken sier nærmere fem av ti at de har mest sympati for Kjos. Bare en av fire har mest sympati for de streikende pilotene.

Livet kommer snart til å gå som normalt både for dem i kabin og cockpit. Nede på landjorda kan det være på sin plass å reflektere over verdiene som våre nye helter representerer. Bjørn Kjos og hans gigantiske vekstprogram har ikke akkurat gitt en sliten klode noe bidrag til reduksjon i utslippene av klimagasser. I tillegg må vel noe fundamentalt ha skjedd med norske kjerneverdier når en styrtrik motstander av tariffavtaler forsterker sin posisjon som nasjonalt ikon etter en langvarig arbeidskonflikt.

Petter Northug er en rasende flink skiløper, men ikke nødvendigvis så mye sterkere enn sine konkurrenter. Hans spesialitet er det taktiske spillet, den lure måten å disponere kreftene.

Femmila i Falun var et blodslit for alle utøvere, og noen måtte gå foran og brøyte sporet i løssnøen. Det var ikke folkets helt fra Mosvik som gjorde den jobben. Gode nordmenn jubler med taktikeren og humrer når helten uttaler seg i nedsettende ordelag om konkurrentene.

Kanskje er det på sin plass å minne om at det bare er 20 år siden norsk langrenns fremste rival - Vladimir Smirnov fra lutfattige Kazakhstan - fikk trene sammen med våre gutter og nyte godt av deres ressurser.

Det er neppe en overdrivelse å si at vi tilhører en generasjon som strever med å definere sitt verdigrunnlag, men som er sulten på opplevelser. I denne heseblesende jakten er det fort gjort å hoppe bukk over trauste verdier som fellesskap, forvaltning og fair play. Vi får det vi vil ha.