Veien blant alle veiene
Plutselig, litt ut av det blå, skriver Lukas om Veien i Apostlenes gjeringer. Hvor tar han det fra?
– Det er jo et spørsmål som flere har stilt seg. Omtalen av Veien kommer litt overraskende, for vi har ingen omtale av dette begrepet Veien i bestemt form, i evangeliene. Det virker som om at Lukas forventer at leserne ville være kjent med det, reflekterer Reidar Hvalvik.
Han er professor i Det nye testamente ved Menighetsfakultetet og ekspert på den tidlige kristne kirke fra starten til et godt stykke ut i senantikken. Så hva er det Lukas vil med å skrive om Veien? Eller, kanskje vi skal spørre - hva er det de kristne vil med å omtale seg selv som Veien?
Eksklusivt
Apostlenes gjerninger 9,1-19 er satt inn som alternativ lesetekst kommende søndag. Dermed vil en del menigheter få møte en Saulus som raser mot de kristne, men som i slutten av teksten ender opp med å slutte seg til den samme Veien.
Ifølge Hvalvik kan det være god grunn til å stanse opp med denne særegne omtalen av den tidlige Jesus-bevegelsen som Veien. Det kan nemlig si noe om samtiden som den ble til i, en tid der mange veier kan ha konkurrert om å være den rette.
– Man har funnet en tilsvarende bruk av begrepet Veien i Dødehavsrullene. De som sluttet seg til dette fellesskapet nede ved Dødehavet omtales som de som velger Veien. Det tales også om hvordan den som skal undervise disse, skal undervise om Veien.
Qumran-samfunnet som holdt til noen mil øst for Jerusalem, var en jødisk bevegelse med en nokså eksklusiv selvforståelse. Hvalvik forteller om en annen av tekstene som understreker dette:
– Der tales det om de som er gjenstridige mot Veien og avskyr budet, altså loven. Det er åpenbart en forståelse av at dette samfunnet representerte den rette veien som man skulle følge.
Ble forfulgt
Hvalvik ser ikke bort fra at begrepsbruken i Qumran-samfunnet og den tidlige kristne kirke kan ha med hverandre å gjøre.
– Kanskje har de Jesus-troende kjent til bruken av begrepet Veien i Qumran-samfunnet, og overtatt det derfra. Eller så har det blitt tatt i bruk parallelt i de to gruppene.
Lukas gir ingen introduksjon eller forklaring når han bruker dette begrepet om de kristne. Men det finnes flere hint, forklarer Hvalvik.
– Det er interessant å se de andre stedene i Apostlenes gjerninger der dette brukes. I kapittel 19 brukes begrepet i forbindelse med at noen snakker nedsettende om Veien. I 19,23 var det uroligheter på grunn av Veien. Det virker som om det er et nokså internt begrep, sier han.
Hvalvik legger til at Paulus selv jo forfølger dem som hørte til Veien, i søndagens lesetekst. Var det nettopp dette eksklusivitetskravet som var årsaken?
– Jeg tror nok grunnen til at Paulus forfulgte de Jesustroende var at han mente at de virkelig var mennesker som forførte andre. Denne Jesus fra Nasaret var jo beviselig henrettet og hengt på et kors. Å hevde at en kriminell forbryter skulle være Messias må ha fremstått fullstendig feil. Så blir han jo meget overrasket over at denne Jesus faktisk er i live og taler til ham.
Sekt
Kanskje er det Paulus i kapittel 24 av Apostlenes gjerninger som gir den aller mest interessante innblikket i begrepsbruken. Her blir han forhørt av landshøvdingen Feliks, mens han blir anklaget av øverstepresten Ananias, en gruppe eldste og en advokat ved navn Tertullus. Paulus skapte uro blant jøder i hele verden, sa de, og han var «leder for nasareersekten».
Det var nemlig mange ulike sekter eller grupperinger i Israel på denne tiden, noe som både kommer frem i bibeltekstene og i andre tekster fra samme tid. Kanskje var det flere enn de Jesustroende og Qumran-fellesskapet som kjempet om å representere den rette veien.
Når Paulus skal forsvare seg mot anklagene så tilstår han én ting, nemlig at han «dyrker fedrenes Gud ved å følge Veien, som de kaller en sektlære.» Han svarer altså på anklagene om å være leder for nasareersekten, med å vise til at han følger Veien.
– Han definerer denne nye bevegelsen som de som faktisk dyrker fedrenes Gud på den rette måten, kommenterer Hvalvik.
Herrens vei
Et par andre steder i Apostlenes gjerninger omtales Jesustroen som «Herrens vei» og «Guds vei».
– I det man bruker Herrens vei er det en tekst fra Det gamle testamentet som dukker opp, nemlig Jesaja 40,3 der det står «Rydd Herrens vei i ørkenen». Dette verset kan knyttes til både Johannes døperen og Qumran-samfunnet. Dette med Herrens vei kan være den gammeltestamentlige bakgrunnen for at man identifiserer denne nye bevegelsen som den rette veien, Herrens vei.
– Det virker som om det var mange konkurrerende veier på denne tiden?
– En kan få inntrykk av det ut fra det vi leser i Apostlenes gjerninger, hos den jødiske historikeren Josefus og i Qumran-samfunnets egne skrifter. Jesus-bevegelsen ble nok oppfattet som en av flere slike sekter.
– Brukes begrepet om menigheten i seinere kilder?
– Så vidt jeg vet er dette et av flere bibelske begrep som ikke videreføres.
Jesus omtalte seg selv som Veien. Kan ikke dette være utgangspunktet for begrepet? Hvalvik er ikke avvisende, men peker på at Lukas har skrevet Apostlenes gjerninger lenge før Johannes skrev ned sitt evangelium der Jesus sier dette.
– Men når døperen Johannes taler om å rydde Herrens vei og Jesus omtaler seg selv som veien, da tenker jeg at NT som helhet tegner en klar linje som en kan bruke i en prekensituasjon.