Veien til de mange rom

Forskjellen fra 18- og 1900-tallets misjonsrevolusjon er både liten og stor. Liten på den måten at det fortsatt er Jesusord som de i søndagens tekst som driver mennesker til å rykke opp fra sitt hjemland for å gi evangeliet til de unådde. Stor på den måten at strømmen den gang gikk fra Vesten til afrikanske og asiatiske land. Nå har tidevannet på mange måter snudd.

– Misjonærer kommer til Europa fra land som Nigeria, Kenya og Ghana. De bruker samme strategi som vestlig misjon for 150 år siden, og snakker om Europa som «det mørke kontinentet», sier Tomas Sundnes Drønen ved VID vitenskapelige høgskole, tidligere Misjonshøgskolen i Stavanger.

Misjonshistorikeren forsker for tiden på den kraftige kirkeveksten i enkelte afrikanske land, og konsekvensene den får for Europa. Og dimensjonene er så formidable at de nesten høres ut som en karismatisk røverhistorie.

– Jeg ser nå på Redeemed Christian Church of God. Bare i Storbritannia har de nå over 700 menigheter. De er også etablert i Norge, og har en klar strategi for Europa-misjon. Det gjør inntrykk å se hvor offensive de er, sier Drønen. En stipendiat han samarbeidet med var nylig i den etiopiske menigheten Mekane Yesus som har ført opp et kirkebygg på tre ganger tre kilometer. Han anslo at rundt én million andre var til stede i kirkerommet - som riktignok er en relativt enkel konstruksjon som består mest av tak.

Dobbel bunn

Søndag leses Jesu ord om seg selv som veien, sannheten og livet, i mange kirker rundt om i landet. Teksten både åpner opp og begrenser, sier Drønen. For Jesus trøster nesten disiplene med at de ikke skal tenke for smått om «Min Fars hus». Det finnes mange rom der, sier han. Men han er tindrende klar på hvilken vei som leder til disse rommene.

– Teksten har blitt tolket og brukt forskjellig. Den brukes til å snakke om pluralisme og en åpenhet mot andre religiøse tradisjoner. Samtidig er det en tekst som brukes mer eksklusivt til å begrense andre religiøse tradisjoners tilgang til Gud, sier Drønen, som sier teksten er litt kryptisk.

– Det er jo tydelig at disiplene ikke helt skjønner hva han sier. Det er veldig tydelig at Jesus er veien, sannheten og livet. Så utfordrer han kanskje disiplenes tanker. Det går ikke an å komme til Faderen uten gjennom Jesus, men hva betyr det og hvorfor har dette huset mange rom, spør forskeren.

Frimodighet

Han er ikke i tvil om at dette ordet sammen med misjonsbefalingen har vært avgjørende for at kristne har tatt beina fatt for å spre evangeliet. Den kristne tros eksklusivitet gjør det mer påtrengende å nå ut.

– Disse ordene har gitt misjonærer til alle tider den frimodigheten som trengs. De har nok også gjort at de har holdt ut i vanskelige tider. De har hatt en klar overbevisning om at de er bedt om dette, å forkynne denne ene sannheten, sier Drønen.

– Samtidig tror jeg teksten har hjulpet en del misjonærer til å tenke at den veien inn til Faderen ikke alltid er slik vi tror.

Han viser til at misjonærer stadig har måttet la seg utfordre av kulturforskjeller og andre verdensbilder enn det vestlige. Kanskje har de ulike rommene for noen representert ulike måter å leve som kristen.

– Vi som misjonærer har jo med rette blitt anklaget for tidvis å komme med en hel sivilisasjon. Denne teksten kan være et lite korreks. Det tar ikke bort at Jesus er den ene veien, men åpner for flere måter å være kristen på.

Mindre misjon

Kristne forkynnere og ledere langt inn i de evangeliske rekker har slåss med spørsmålet om Jesus som den ene veien. For hva innebærer det for mennesker som aldri får høre om Jesus? Noen har endt opp med en universialisme som sier at på en eller annen måte så vil alle mennesker ende opp i Guds mange rom.

– Tror du universialisme legger en demper på misjonsiver, Drønen?

– Det er jo et empirisk spørsmål egentlig. Og en ser nok at det er en trend at mer pluralistiske miljø blir mindre opptatt av å drive misjon i tradisjonell forstand. Jo sterkere fokus en har på at alle som ikke gjør akkurat dette vil gå fortapt, jo viktigere blir misjon for en.

Han ser en tendens til at en likevel er opptatt av å vise Guds godhet, gjennom gode handlinger.

– At en har mindre fokus på eksklusivitet trenger ikke bety at en blir mindre utadrettet, sier han.

Mer forsiktige

Han tror det er flere grunner til at strømmen av europeiske misjonærer til Afrika og Asia blir stadig roligere. Kristendommens tilbaketog i Europa er én side av saken, sammen med postmodernismens forsiktighet når det gjelder absolutte sannheter som dem Jesus gir uttrykk for i søndagens tekst.

En annen side er at det ikke er det samme å dra til Afrika når en møter et kirkesamfunn på åtte millioner medlemmer som gjerne vinner flere hundre tusen mennesker årlig.

– Da kan en få inntrykk av at én misjonær fra Norge ikke er så viktig lenger. Og misjonen tar andre former.

Vanskelig samarbeid

Redeemed Christian Church of God, som for tiden ligger under Drønens religionsvitenskaplige mikroskop, er en karismatisk menighet med et stort nettverk over hele verden.

– De har et sterkt fokus på å plante menigheter og har hovedkvarter i flere europeiske land.

– Klarer europeiske kirker å samarbeide med dem?

– Mange av disse afrikanske kristne lager sine egne menigheter. Den store utfordringen er å få kirken til å samarbeide mellom nord og sør. Det går litt på kultur og en del på teologi. I sør er kirken generelt mer konservativ og med endringene som skjer i kirkelandskapet hos oss synes mange det rett og slett er vanskelig å samarbeide med oss.

Drønen sier de karismatiske kirkesamfunnene generelt har vært flinkere til å samarbeide, og sier dette utgjør en utfordring for Den norske kirke.

– Vi har vært gode på misjon ut, men ikke så gode på misjon inn, sier Tomas Sundnes Drønen.