Veien til friheten

«Jeg har ingen oppskrift eller pakkeløsning. Men jeg har en fortelling om en Gud som gjør så mye mer enn jeg kan be om og forstå», skriver hun i en e-post til Dagen. Av hensyn til nær familie ber hun om å få være anonym, men hun brenner etter å fortelle.

Som barn opplevde «Beate» grov fysisk mobbing over lang tid. Det etterlot en opplevelse av at «dette er greit», «dette burde du tåle».

I tenårene opplevde hun å bli presset til seksuelle handlinger mot sin vilje.

– En type frivillig tvang. Mange har nok opplevd lignende ting, tror hun.

«Ryddet opp»

Tidlig i 20-årene erfarte hun at Gud møtte henne og «ryddet opp» i de vonde erfaringene. Da lærte hun å ikke tro så mye på erfaringene og på opplevelsen av at «ingen liker meg».

I voksen alder opplevde hun maktmisbruk og andre former for overgrep, som hun nødig vil snakke om.

– Noe av det vanskeligste var opplevelsen av at «dette var noe jeg burde tåle».

Det hun beskriver som «dårlige fundament og dårlige grunnmurer» raste. Den vonde erfaringen gjorde at hun begynte å trekke seg inn i seg selv og isolere seg fra omverdenen. Når mann og barn gikk i menigheten, fant hun på unnskyldninger for å ikke bli med.

– Jeg klagde på små ting og brukte det som en unnskyldning for å ikke gå. Men sannheten var at jeg var redd og følte meg utilpass.

En annen planet

For å beskrive hvordan hun hadde det, bruker «Beate» et bilde.

– Tenk hvordan det er å ha vært i begravelsen til en som står deg nær. Når du kommer ut ser du at verden går videre. Alt oppleves fjernt og uvirkelig, og det er som du ikke hører til i det som skjer rundt deg. Slik var det for meg. Det var en konstant opplevelse av å ikke høre til. Eller leve på en annen planet. Det føltes ensomt å være med i fellesskapet og kjenne seg utenfor. Folk kunne ikke se at jeg hadde det vondt på innsiden. Kanskje hadde jeg for lite tiltro til de rundt meg og skled sakte ut.

– Vurderte du å si til noen hvordan du hadde det?

– Det jeg opplevde føltes så absurd. Erfaringene jeg hadde hatt av at overgrep ble sett på som helt greit gnagde. Jeg ble usikker på hva som egentlig hadde vært rett og galt. Det føltes som jeg hadde en stor, stygg, svart hemmelighet på innsiden som ikke tålte å komme ut. Det er ikke logisk når jeg tenker på det nå, men det var slik verden så ut, forteller hun.

Årene i «landet utenfor» var hun mest hjemme. Hun jobbet 50 prosent og prioriterte å følge opp barna. Men hun gikk aldri på møter og inviterte sjeldent noen hjem.

– Jeg parkerte det sosiale livet og alt jeg brant for. Døde bit for bit på innsiden. Hverdagen var styrt av alt jeg måtte unngå i fare for å bli traumatisert på nytt.

Korset

– Hva var det som gjorde at livet endret seg?

– Jeg ble med på et kristent møte. Der viste Gud meg korset, der vi først og fremst finner nåde. Men det er også der Gud sier hva han mener om vold og maktmisbruk. Der og da fikk jeg en åpenbaring om at Gud hadde sett uretten, og at Jesus hadde gjort opp regnskapet. Jeg kunne gi Jesus «regninga», så fikk han gi meg den rettferdigheten som ingen mennesker kan gi. Det ble en hjørnestein i livet mitt.

En tid senere deltok hun på en kristen konferanse.

– Jeg dro dit som et fobisk vrak og kom tilbake som en person som kunne fungere. Det er nesten vanskelig å snakke om, for det er så sterkt og dypt. Gud skaper noe av ingenting. Han gjør det slik at det nesten kjennes som om ting ikke har skjedd.

Når hun i dag leser notater fra da hun var syk, har hun vanskelig for å forstå at det er hun som har skrevet det.

– Det er så hinsides hva man kan forestille seg, forklarer hun.

En skygge

I tiden som fulgte gikk hun fra å være en skygge av seg selv til å faktisk leve. Hun begynte å gå litt oftere i menigheten uten at hun måtte. Hun tok initiativ til å snakke med pastoren og opplevde at han ga henne den tiden hun trengte.

– Der og da skulle jeg nok ønske at han overtok kontrollen, for jeg hadde så lite vilje igjen. I stedet understreket han at jeg måtte ta avgjørelsene selv og kjenne at jeg ville. En periode kom jeg for sent på møtene. Dels fordi jeg ville slippe å treffe folk før møtet og dels fordi jeg hadde en skikkelig barnslig trang til å bestemme når jeg ville innfinne meg.

Den første tiden ville hun bare gjemme seg bak folk. Ville ikke bli sett og passet på at klærne ikke skilte seg ut verken i farge eller stil. Men så skjedde det at hun tok mer plass og at hun kanskje til og med fikk noen til å le.

– Da fikk jeg panikk, for da ble jeg jo synlig.

– Jeg er sosial

Gradvis gikk hun fra å gjemme seg «i skyggen» til å bli en person som syntes.

– Jeg er en sosial person og liker ikke å være usynlig lenger, slår hun fast.

I dag går hun i menigheten fordi hun kjenner trang til det. Når hun ikke er der, føler hun at hun går glipp av noe viktig.

– Tryggheten er å være del av et fellesskap, konstater hun.

Fortsatt kan hun få irrasjonelle tanker, men da kan hun fortelle det til noen, og få tankene inn på rett spor.

– Hvis folk hadde spurt meg for noen år siden om jeg kom til å engasjere meg i menigheten igjen, så hadde jeg knapt forstått hva de snakket om. Jeg får stadig erfare at når jeg gir Gud rett, gjør han så utrolig mye mer enn jeg kan forestille meg. Det er veldig, veldig, veldig mye nåde hos Gud, understreker hun.

I de vonde årene opplevde hun at ei venninne aldri ga henne opp.

– Gang på gang spurte hun oss: «Kan dere ikke komme hit?» Og gang på gang tok hun initiativ overfor meg. Det var ikke mye jeg ble med på, men hun var der. Det er sterkt å tenke på i dag, sier hun.