Vekkelsen som ikke forsvant

– Jeg føler ikke at jeg har ofret noe, sier Eva Konradsen (66).

Vi er på Borgen, Ungdom i Oppdrags nordligste senter, for å feire 40-årsjubileum. Samtidig blir også senterets nye hovedhus innviet, med biskop Olav Øygard som en av gjestene.

Siden 1978

Ekteparene Eva og Terje Konradsen og Hanne og Leif Braathen har siden 1978 hatt Borgen som base, både som bosted og arbeidsplass. Her har de tatt imot studenter, her har de hatt besøk av gjester både fra Nordkalotten og fra andre verdenshjørner.

Herfra har de drevet misjon, både i form av bibelsmugling til det gamle Sovjetunionen ved å sende misjonærer til ulike deler av verden. Og her har de sakte, men sikkert blitt del av lokalmiljøer. «Søringer» er et litt ertende, men samtidig ikke spesielt positivt ladet begrep i Nord-Norge, og det tar ofte tid å bygge tillit.

Livstid

De har aldri satt seg ned og bestemt at her skulle de bli for livstid. Men da de bygget hus på eiendommen tidlig på 1980-tallet lå det an til at oppholdet i nord ble mer enn en forbigående affære. Nå er barna for lengst ute av redet, men foreldrene bor der fortsatt.

– Det er jo her vi hører til, sier Hanne Braathen (63).

Hun er inne i sin sjette og siste periode i kommunestyret i Storfjord. Hun var kommunens ordfører fra 2003-2011, og har også vært varaordfører i to perioder. Eva Konradsen er søster til Hannes ektemann Leif. For de to svigerinnene har yrkesbakgrunnen i skole og helsevesen vært en god inngang til å bli kjent med befolkningen, og trolig også til å avmystifisere søringenes nærvær i kommunen.

Da 40-årsjubileet gikk av stabelen sist lørdag, var Storfjords nåværende ordfører Knut Jentoft fra Tverrpolitisk liste blant gjestene. Han roste arbeidet på Borgen, og ba Gud om at stedet skal få være et senter for både tro, liv og lære, og bidra til å knytte bånd mellom både mennesker og nasjoner.

MF-studier

I 2015 kom boken «Jesusvekkelsen: en fortelling fra 70-tallet», forfattet av Peter Svalheim. En rød tråd i boken var spørsmålet om hvordan en vekkelse som virket så omgripende og som engasjerte så mange, tilsynelatende kunne bli mer eller mindre borte i løpet av kort tid.

En av dem som blir omtalt i boken, er Terje T. Konradsen (61) fra Porsgrunn. Han var i gang med prestestudier på MF da han hoppet av studiene for å dra nordover. Leif Braathen (63), som senere ble Konradsens svoger, hoppet også av studiene, men har senere fullført teologiutdannelsen. For disses del ble ikke Jesusvekkelsens begeistring et blaff. Snarere ble den en utskytningsrampe for en misjonstjeneste som de fortsatt står i.

Lakselv

Eva Konradsen var den første av dem som dro nordover, allerede i 1975. Som nyutdannet lærer var det der hun fikk jobb. Samtidig ga opphold i Finnmark muligheter til å forkynne evangeliet der. Konradsen forteller at året i Lakselv var krevende. Delvis fordi alt var nytt, og delvis fordi hun befant seg i spenningen mellom å skulle være lærer og som engasjert kristen også skulle på husbesøk til folk.

Etter hvert fant hun en rytme og balanse som det var lettere å leve med. Da barna kom til, ble det også nødvendig å finne ut av hvordan de skulle kunne fungere i lokalsamfunnet uten å måtte bære foreldrenes kall på sine skuldre. Det skjedde ikke av seg selv, men forutsatte bevisste valg, som at de ikke kunne spise alle måltidene i det store fellesskapet på senteret, og ved at barna måtte ha frihet til å ikke ta del i alle aksjoner og tiltak som foreldrene stod bak.

Skrevet bok

I anledning 40-årsjubileet har Terje Konradsen skrevet boken «Nordkalottens disipler». Der forteller han historien om både dem som dro nordover på 1970-tallet, og om alt som har skjedd på og ut fra Borgen i årene som har gått. Rundt 400 ungdommer har gått på disippeltreningsskole der.

Han legger ikke minst vekt på pionerinnsatsen som ble lagt ned. Det kostet noe å bryte opp, og å ikke velge den forventede karriereveien. Men kanskje hadde de ikke dratt til Troms, og i hvert fall ikke blitt der så lenge, hvis de hadde fulgt det «vanlige» løpet. Ekteparene Braathen og Konradsen var selv tidlig i 20-årene da de dro nordover. Ikke alle som begir seg ut på eventyr i så ung alder, holder ut så lenge som de har gjort. Men de hadde fått del i et kall som viste seg å vare ved. Mer enn 40 år senere er det interessant å lese hvordan Konradsen beskriver forholdet de den gangen hadde til sin egen foreldregenerasjon.

– Den kristendommen som mange foreldre praktiserte, ble av ungdommer oppfattet som død moralisme. Noen av oss mente nok at foreldrene var mer opptatt av å øke levestandarden enn å søke Guds rike, skriver han i boken.

Internasjonal horisont

Til å begynne med bidro nok både det faktum at de kom sørfra, og den kristne profilen de hadde, til at Borgen-miljøet ble betraktet med en viss skepsis fra omgivelsene. Men det har gått seg til. Og gjennom årene har Borgen blant annet bidratt til at det lokale 17. mai-toget har hatt innslag av både koreanske kostymer, skotske kilter og ukrainske folkedrakter. For som UiO-ere har horisonten deres hele tiden vært internasjonal.

Storfjord var i sin tid en av de tre siste kommunene i landet som fikk direkte telefonlinjer. Vel så viktig er det at Storfjord er en av de få kommunene i Norge som grenser til to andre land. Dermed kan opplevelsen av fellesskap med folk i nabolandene oppleves sterkere enn den gjør i andre deler av landet. Det har også inspirert Borgen-folket til innsats blant annet i Russland. En av pastorvennene derfra var blant gjestene under jubileumsfeiringen.

– Vi har ledd og grått sammen, og vi har kjent Guds hjerte for Russland, fortalte Leif Braathen forrige lørdag.

Økumenisk

Den økumeniske dimensjonen har også vært viktig på Borgen. Under jubileet kom det gratulasjoner fra både baptister og metodister, fra Kristent Fellesskap og fra Den norske kirke. Siden Ungdom i Oppdrag er en tverrkirkelig organisasjon, har det vært et poeng for dem å bygge broer til andre kristne.

Ommund Rolfsen, tidligere leder i Naturlig Menighetsutvikling, omtalte i sin hilsen Borgen som et «tilfluktssted, et utfluktssted og et tilbedelsessted.» Han snakket om hvordan Borgen kan knytte sammen både mennesker fra Den norske kirke, fra læstadianske miljøer og fra frikirkelige og katolske miljøer.

Nye ledere

I dag er den daglige driften på Borgen overlatt til et yngre lederteam. Frontfigurene der er Agnete (26) og Erik (27) Haraune Amundsen. Hun er fra Sommarøy vest for Tromsø, han er fra Farsund på Sørlandet. De har holdt til på Borgen i fem år nå.

– Vi drømmer om ungdommer som forelsker seg i landsdelen og vil reise rundt i de forskjellige bygdene, og vi vil fortsatt sende misjonærer til ulike steder i verden, sa Agnete under jubileumsmarkeringen.

Den hellige ånd

Biskop Olav Øygard i Nord-Hålogaland begynte som MF-student i 1974, i samme kull som Leif Braathen. Han hadde kjørt de drøye tre timene fra Kvænangen, hvor han var på visitas, for å ta del i feiringen. Braathen takket biskopen for at han hadde reist så langt.

– Er det langt? spurte biskopen retorisk.

– Det kommer an på om du kommer sørfra eller ikke, svarte Braathen.

Fra sin egen ungdomstid i Vadsø mintes Øygard en tid hvor man kunne få inntrykk av at Den hellige ånd var litt mer til stede hos Ungdom i Oppdrag og pinsevennene enn hos andre.

– Dere ble sikkert møtt med overdreven skepsis noen steder. Men ungdommen har blitt voksen, Leif har lysnet i håret, og til og med konservative læstadianere ser at gudsfolket på Borgen står i en hellig tjeneste, sa biskopen.