– Vekst har en pris, sier pastor i den raskest voksende menigheten i Oslo

Dagen skrev nylig at rundt 500 var samlet til vekkelsesmøte på Vigeland ikke langt fra Mandal.

Marianne Timenes Norum sier at det å gå fra 15 til 500 har vært overveldende, men hun gleder seg over det som skjer.

Har vokst mest

Men vekst kan også arte seg på annen måte, ved at stadig nye mennesker over en kort periode legges til en menighet. Det har IMI-kirken Kollektivet i Oslo erfart. De er den kirken i Norge som har vokst mest de siste årene, ifølge fjorårets tall fra Sendt Norge.

– Vi pakker kirken full med 450 stoler, men ofte opplever vi at de som kommer sist må stå, sier pastor Lars Christian Gjerlaug til Dagen.

– Trent i å be frelsesbønn

Menigheten skriver på sin hjemmeside at de har en lidenskap for å lede mennesker til Jesus og inn i et liv i fellesskap med ham.

– Forbederne våre er trent i å be for mennesker, sier pastoren.

Han anslår at godt over halvparten av forsamlingen vil kunne lede et annet menneske til frelse og be med dem:

– Dette er ivrige, overgitte folk, forklarer han.

– Ikke så himmelsk

Gjerlaug erfarer en sterk hunger etter mer av Gud både blant lederne i IMI-kirken Kollektivet og blant dem som strømmer til den snart fem år gamle forsamlingen.

For at mange skal komme til tro, må menighetsmedlemmene være villige til å investere tid og inkludere flere mennesker i sin vennekrets, sier han.

– Vekst har en pris. Kanskje må en tillate seg å tenke at det ikke er så idyllisk og himmelsk.

IMI-kirken Kollektivet ble startet høsten 2018 av Gjerlaug og kona, Anita. Det første året vokste forsamlingen til 70 personer. Året etter var de blitt 250. I dag møter 450-500 mennesker opp på gudstjenesten i Templet, storstuen til Frelsesarméen i Oslo.

– Vi vurderer jevnlig å ha to møter. Å finne større lokaler til en god pris, er ikke lett.

Handler om å invitere mennesker inn i relasjon

Tre ganger har menigheten vært nødt til å finne et nytt sted på grunn av den store tilstrømningen til møtene.

Karoline Vander–Elst inviterer med seg folk med jevne mellomrom. Sammen med mannen har hun ansvaret for huskirkearbeidet i IMI-kirken Kollektivet.

– Det er sånn de aller fleste kommer til tro. De blir invitert av en venn eller kollega, sier hun.

Vander-Elst sier at å innby til kirke egentlig handler om å invitere mennesker inn i livet og inn i en nær relasjon.

Hun er opptatt av at det ikke finnes en universal oppskrift for hvordan mennesker skal følges opp.

– Du skal ikke gjøre dette i egen kraft eller med egen kunnskap. Ber du Gud om visdom og kraft, så vil han passe på å møte dem slik de trenger det, sier hun.

– Være villig til å være tett på

– Hva krever det av deg å være en som inviterer?

– Det krever alt. Man må være villig til å åpne seg og være tett på andres liv. Det er også i de relasjonene jeg ser mest av min egen tilkortkommenhet og syndige natur, sier hun.

For henne er det like fullt blitt en naturlig del av livet og hun sier alle kan gå tett med noen i troen.

– Vi må bare stole på Gud, at han er med og gir kraft, styrke, kjærlighet og forståelse.

– Tar alltid initiativ til å komme bort

– I hvilken grad kan du hvile i at menigheten ser de nye som du har invitert?

– Kollektivet har blitt en stor menighet. Det som er fint med huskirkearbeidet, er at alle kan bli sett likevel.

Vander-Elst har ingen forventning om at 500 kirkegjengere skal si hei når hun tar med en venn. Derimot vet hun at vennene i huskirken vil få det med seg.

– De tar alltid initiativ til å komme bort og blir kjent med dem jeg tar med.

Relasjon til folk som sliter

– Gjerlaug sier at vekst har en pris. Hvordan erfarer du det?

– Vekst kan være utfordrende, svarer hun.

Huskirkelederen sier en må spørre seg om en er villig til å åpne liv og hjem og etablere relasjoner - over tid - til folk som sliter, som ikke har hatt mulighet til å være i fellesskap og som en kanskje ikke naturlig kommer overens med.

– Er troen din rotfestet nok til at du kan elske disse menneskene tilbake til Gud, spør hun.

– Har lyst til å ha lyst

Mange kan føle at det er vanskelig å komme inn i kristne sammenhenger fordi de kan fremstå som lukket, tror Vander-Elst. Hun minner om at å elske sin neste er et kall.

– Hvis en bare har lyst til å ha lyst til det, kan det bli utfordrende.

– Du leder huskirkearbeidet. Hva er ditt drømmescenario med tanke på vekst og fellesskap?

– Jeg drømmer om å se hjem i hele Oslo der folk samles rundt Guds ord, deler liv og et måltid, ber og feirer nattverd sammen.

Vander-Elst sier slike huskirker representerer en åndelig kraft i nabolag og kan gi nye mennesker - som ellers ikke vil komme til en kirke - mulighet til å bli kjent med Guds godhet.

Ikke opptatt av vekst

Pastor Lars Christian Gjerlaug presiserer at de ikke har vært opptatt av vekst, men av liv. Han ser at det er det som tiltrekker mennesker.

Bønn har også høy prioritet i IMI-kirken Kollektivet. Mange søker forbønn om søndagene, og menigheten tilbyr undervisningskvelder for bønneteamene.

– Vi har mange hos oss med frimodige trosliv, og vi er velsignet med veldig mange grunnfestede og tjenestevillige ledere.

Lite tid for tunge dokumenter

På grunn av den store veksten har menigheten nærmest måned for måned måttet ta grep i forhold til struktur og organisasjonsutvikling. Det har også vært nødvendig å ha en fleksibel ledelse. Statutter og vedtekter er imidlertid på plass med visjon, verdier og strategier for forsamlingen.

– Men vi har ikke hatt tid til å skrive mange andre tunge dokumenter de siste par årene.

– God huskirkearbeid

Lars Christian Gjerlaug opplever at menigheten også har mer å gå på når det gjelder oppfølging av nyfrelste.

– Vi har har et veldig godt huskirkearbeid, der mennesker lett kobler seg på, sier pastoren.

Han ser en gevinst i å ha huskirker, både med mennesker som har kommet langt i vandringen med Gud, og mennesker som er helt nye i troen, eller i en prosess mot tro.

– Vi skulle gjerne hatt et Alphakurs som gir mer elementær innføring i tro. Det må vi vurdere fremover, sier han.

– Ikke noe å skryte av

Gjerlaug er takknemlig når han ser seg tilbake.

– Det er nåde som gjør at vi får stå i denne tiden. Vi jobber hardt, men ingen av oss er eksepsjonelle, og vi har heller ikke noe å skryte av.