Velsignet skal barna være
Alle kristne vil bære barna sine til Jesus. Men er det en velsignelse å døpe dem?
Publisert
Sist oppdatert
Barnedåp eller barnevelsignelse- det er spørsmålet.
Knapt noen sak har utløst så sterke spenninger og så harde meningsutvekslinger mellom protestantiske kristne som synet på dåpen.
Annonse
Søndagens prekentekst er et av bibelstedene det står strid om. Disiplene hindret dem som bar små barn til ham for at han skulle røre ved dem og ville vise dem bort.
Da Jesus så dette, ble han sint og sa: «La de små barna komme til meg, og hindre dem ikke! For Guds rike tilhører slike som dem. Sannelig, jeg sier dere: Den som ikke tar imot Guds rike slik som et lite barn, skal ikke komme inn i det». Så tok han dem inn til seg, la hendene på dem og velsignet dem.
Dannet Mesteren på denne måten et mønster? Var det slik barn skulle tas imot av den kristne menighet? Sammenhengen Jesus står i når han snakker, blir avgjørende for førstelektor Rune Øystese ved NLA Høgskolen i Bergen. Han understreker at uenigheten ikke står om at Jesus velsigner barna, men forståelsen av utsagnet om at «Guds rike tilhører slike som dem».
- Jeg har lurt en del på hvordan de som hørte dette første gang måtte forstå det. Hvis vi gjetter på at det var jødiske barn - hva er det som gjør at de hører Guds rike til? spør Øystese.
Han tror tilhørerne må ha sett dette i sammenheng med tegnet på tilhørigheten til jødefolket: omskjærelsen.
- Åtte dager gamle ble de båret til tempelet og innlemmet i gudsfolket. Hvis du tenker det slik, er dette en tekst som kan kobles på innlemmelsestegnet for Guds folk, altså dåpen, sier Øystese.
Dette mener han det er dekning for i Det nye testamente siden dåpen blir omtalt som Kristi omskjærelse.
Pinsevenner og andre med et baptistisk dåpssyn forstår teksten annerledes.
Annonse
- Dette er hovedteksten som anvendes i forbindelse med den såkalte barnevelsignelsen innenfor flere frikirkelige samfunn, sier Terje Hegertun, pinsevenn og førsteamanuensis ved Menighetsfakultetet.
Barnevelsignelsen markerer at de bringes inn i menighetsfamilien og skal tas imot med omsorg og forbønn.
- Man tar ansvaret for at dette barnet får vokse opp i troens rom både i hjem og menighet. Man ber gjerne også for foreldrene og at de må lykkes med å oppdra barnet på en god måte, sier han.
Noen sterk teologisk betydning har barnevelsignelsen likevel ikke.
- Man tenker seg ikke en konkret endret status i form av en gjenfødelse, slik klassiske lutheranere tenker om dåpen. Men i praksis er man kanskje ikke så langt unna ved at man gjennom denne handlingen i det minste symbolsk ønsker barnet velkommen i menigheten, sier Hegertun.
Terje Hegertun tror ikke det er riktig å si at det er noe i bibelteksten som tilsier at Jesu handling skal være mønstergyldig for hvordan den kristne menighet skal ta imot barna.
- Men det gjelder jo flere ting som ikke er direkte forordnet eller anbefalt, sier MF-læreren.
Han mener imidlertid at den er en viktig inspirasjon og viser hvor høyt Jesus setter barnets verdi.
Annonse
Etter en luthersk forståelse blir altså mennesket født på nytt i dåpen. Samtalen Jesus har med den skriftlærde Nikodemus, der han understreker at en slik fødsel er nødvendig for å se Guds rike, handler følgelig om dåp. Da kan man spørre seg hvorfor det er blitt vanlig å vente så lenge som rundt tre måneder før barn blir døpt.
- Det er en utvikling som er skjedd opp gjennom hundreårene. I middelalderen skulle dåpen gjerne skje dagen etter fødselen, eller maksimalt to dager etter, sier Rune Øystese.
Han underslår ikke at denne praksisen har kostet noen barn livet, for eksempel fordi man tok ut på reise til kirken når det var uvær.
- I luthersk sammenheng sier vi at viljen til dåp gjelder som dåp. Derfor vil en ikke si at barn som dør før de er døpt, går fortapt, sier han.
Samtidig påpeker han at det er en tradisjon for nøddåp, men mener dette har mer med sjelesørgerisk trygghet å gjøre enn teologisk nødvendighet.
De som har et baptistisk dåpssyn handler dåpen ikke om å bli født på nytt, men er heller en bekjennelses- og lydighetshandling etter at man er kommet til bevisst og avgjort tro. Hegertun mener Jesu ord om at Guds rike tilhører slike som barna kan tolkes i flere retninger.
- Men den mest tradisjonelle tolkningen av denne teksten hos dem som praktiserer troende dåp, er at barnet tilhører Gud, sier Hegertun.
Han erkjenner at dette kan stå i spenning med andre bibeltekster, men mener denne teksten tyder på at velsignelsen allerede er gitt og bekreftes i Jesu velsignelseshandling.
Annonse
- Den er blitt lest det som et uttrykk av barnets åndelige status. Jesus har også sagt at vi alle skal være som barn, sier Hegertun.
Han mener barnets tillit i møte med Gud er forbilledlig for voksne troende.
Også Rune Øystese betoner tillitsforholdet som det grunnleggende i gudsrelasjonen. Her aner han en bevegelse bort fra en tradisjonell vektlegging av at troen er å holde noe for sant etter å ha overveid saken tankemessig.
- Jeg har en relasjon til Jesus og Gud, og den er ikke avhengig av intellektuell kraft, sier han.
En forutsetning for det lutherske dåpssynet er den sterke betoningen av menneskets syndeforderv, som gjør en ny fødsel gjennom dåpen nødvendig for å få del i det evige livet.
- Jeg tenker at det står noe om dette i Bibelen, og derfor må det formidles. Men vi har nå mye mer fokus på den andre siden av saken. Det at vi er skapt i Guds bilde, er like sant som at vi er født med ryggen mot Gud, sier han.
Tross åpen uenighet om dåpen erkjenner både Hegertun og Øystese at kristne med forskjellig syn møter hverandre med en annen romslighet på dette feltet nå enn tidligere. Hegertun synes det i så måte er skjedd en interessant økumenisk utvikling de siste ti-femten årene. Øystese understreker at han er overbevist om at barnedåp er det riktige.
- Men jeg tror ikke Gud tar frelsen fra dem som jeg mener har misforstått barnedåpen. På samme måten som jeg håper Gud er nådig overfor det jeg har misforstått, om mulig også dette, tror jeg Gud ser tankene deres om at de ønsker å gjøre det de tror er rett, sier Øystese.
