Vern og ord

Uten at du er mitt vern og skjold Gud, greier jeg ikke vente på ditt ord. Og uten at du er mitt vern og skjold, kan jeg heller ikke høre rett hva du sier til meg, eller ta vare på det.

Ditt ord, Gud, er mitt vern. Det sier sannheten om meg, at jeg trenger din nåde. Så jeg ikke roter meg bort i stolthet, eller går bort fra veiene dine. Og ditt ord er at du er Far, og valgte, ville, sende din Sønn (ef 1). For at jeg skulle få evig liv, og retten til å være barn. Din nåde er mitt skjold.

Jeg venter på ditt ord som står skrevet i Bibelen, Gud. Jeg venter på å få lese og høre, og forstå med hjertet. Jeg venter på ordene du taler ved din Ånd, Gud. Dine personlige ord til mitt indre øre. Om jeg må vente lenge, gjemmer jeg meg i deg.

Dine ord kan såre meg, Gud. Når jeg ikke forstår dem, når de er for høye, eller virker for drøye. Da må jeg flykte inn i ditt vern, og du være mitt skjold. Jeg slipper deg ikke før du velsigner meg. Du sårer meg inn i din nærhet, Gud.

Ditt personlige nærvær Gud, er mitt vern og mitt skjold. Når du taler ord om kjærlighet, må du være hos meg, ellers kan jeg ikke holde på dem. Som Far, gjennom Kristus, ved din Ånd.

Røst

Råte

Heltedåd

Gud – Skaperen

Hvile