Verver unge til misjon blant unådde

De siste to månedene har representanter for lederskapet i Ungdom i Oppdrag vært på misjonsturné i Norge. Bergen var sist ut av åtte byer og mindre steder. Over alt har Andreas Nordli, som leder bevegelsen, blitt overrasket over det gode oppmøtet.

– Nesten 300 har deltatt på arrangementene. Alle disse vil få en invitasjon til å delta på en samling i Kristiansand i oktober. Vi regner selvfølgelig ikke med at alle kommer dit, men vi håper på at vi kan bli mellom 50 og 60, sier han.

Holder døren åpen

Dagen deltok på samlingen i Bergen forrige uke. Rundt 60 unge og godt voksne var samlet for å høre om misjon blant unådde folkeslag. Noen fordi de var genuint interessert i å reise ut som misjonær, andre fordi de ønsket å treffe andre fra UIO og bli oppdatert.

Jeg setter meg ned ved et bord sammen med bare unge jenter. Alle har gått på disippeltreningsskole i regi av UIO. De fleste er studenter og har foreløpig ikke en tydelig overbevisning om at de skal reise ut i misjon. Ved nabobordet sitter Ingrid Petersen, som arbeider som ungdomsprest på Askøy. Hun forteller at hun og ektemannen holder døren på gløtt for at de kanskje skal reise ut som misjonærer om noen år.

Taco og tall

Den første timen går med til å spise og snakke med kjente og ukjente. Det er taco på menyen, og så vidt jeg registrerer er ikke matlysten veldig stor i varmen. Etter en kort avdeling med lovsang tar Andreas Nordli over. Han peker på at antall norske misjonærer har gått dramatisk ned siden 1990, blant annet fordi misjonsrollen har endret seg.

– Men det betyr likevel ikke at vi trenger færre misjonærer, understreker han.

Han viser til at det i dag fins cirka 1.000 folkegrupper rundt i verden som ikke har noen kristne, ingen kirke, ingen bibler og ingen misjonærer.

Nordli bekjenner at han er litt nerdete og glad i tall. Blant annet fins det rundt 7.000 språk i verden. Trolig skal alle verdens språk ha et påbegynt bibeloversettelsesarbeid i løpet av år 2025, og i 2035 kommer vi til å ha en bibeldel oversatt til alle verdens språk, hvis prognosene slår til.

Det er fokus på unådde folkegrupper og lukkede land. En kvinnelig misjonær som Dagen ikke kan oppgi navnet på, forteller at de ser mennesker bli kristne og døpt etter mange år med bønn. Budskapet kulminerer i tre spørsmål: Hva lever jeg for? Hva vil det koste meg å reise ut, og hvorfor skal ikke jeg dra?

– Kanskje skulle du si at «jeg går om du ikke stopper meg, Gud.» Er du villig til å stille det spørsmålet?

Fra gnist til handling

Yngvild Hofstad, misjonsleder i UIO, sitter igjen med et inntrykk av at mange av de som har deltatt på samlingene reiser hjem med en gnist, som forhåpentligvis vil resultere i handling.

– Det får vi vite mer om når vi ser hvor mange som blir med på oppfølgingshelgen i oktober. Det høres ut som mange har lyst til å komme dit, blant annet fordi de trenger å snakke med mer oss.

Nordli understreker at de er tydelige på kallsforkynnelse.

– Vi tror at Gud gir mennesker misjonskall og forkynner det frimodig, sier han.

Hindringer

Hofstad er spesielt oppmuntret over den gode måten de er blitt tatt imot på og hvor åpne folk er.

– En av de tingene vi får flest tilbakemeldinger på er at vi setter ord på hindringene som gjør at mange velger å ikke reise. De kan virke som store fjell, men når man tar tak i dem ser man at de faktisk er overkommelige.

– Hva er de mest alminnelige hindringene?

– Det kan være økonomi, hensyn til familie, studielån, det ukjente og det faktum at mange synes det er skummelt å skulle reise til et annet land som misjonær. Disse hindringene er jo der, men med Gud på laget er det mulig å overkomme dem. Mange gir også tilbakemeldinger på at de får høre om steder og land de ikke trodde det var mulig å reise til. Forhåpentligvis får vi bidra til å gjøre misjon mer tilgjengelig for de som kommer, sier hun.

Geir Edvin Frøen, som arbeider på nasjonalkontoret til UIO, understreker at det fins ulike nivå av kall. Det objektive kallet som ligger i misjonsbefalingen om å gå ut og gjøre mennesker til disipler og det subjektive kallet.

– Selv var jeg 14 år da Gud ga meg et hjerte for nasjonene, sier han, og runder av med si litt om hva som hindrer oss i å reise.

– Det passer egentlig aldri å reise ut, avslutter han.