– Vi ble fremstilt som lettlurte og naive

Det myldrer av liv ved Oslofjord Convention Center i Brunstad i Stokke.

Noen barn spiller minigolf, mens andre bare slapper av i en strandstol med en kopp kaffe i hånden.

Det er mindre enn et år siden NRKs dokumentarserie «Guds utvalgte» hevdet at Brunstad Christian Church (BCC) utøvde pengepress på medlemmene.

Det ble dessuten reist spørsmål om ledere i trossamfunnet utnyttet medlemmer til egen vinning.

– Jeg ble veldig lei meg. Dokumentaren sa ikke at lederne i BCC hadde svindlet folk for penger, men det var jo slik det ble tolket av de som så den. Det var veldig frustrerende, sier Torill Færestrand Ellefsen (52).

– Stolt av å gå i skjørt

Hun har vokst opp i bevegelsen som før ble kalt for Smiths Venner.

– Selv kalte vi det bare for menigheten, sier hun.

Hvert eneste år dro hun til Brunstad, fra den tiden man bodde i telt, til i dag, der man bor i hytter, leiligheter og hotellrom.

– Vi har alltid vært glade for å være med i menigheten. Jeg var dessuten stolt av å gå i skjørt da jeg vokste opp, sier hun.

Før Kåre J. Smith overtok lederplassen i bevegelsen i 1993, var det vanlig at kvinnene gikk i skjørt og hadde langt hår i fletter.

– Selv da de gikk på ski hadde de skjørt, forteller Færestrand Ellefsen.

Da faren kjøpte bukser hun kunne bruke til å gå på ski, ønsket hun egentlig heller å gå i skjørt.

– Hvorfor?

– Jeg synes det var fint. Jeg var veldig stolt av det da jeg var ung, sier hun.

Ifølge Færestrand Ellefsen var det Kåre J. Smith som mente kvinnene burde kunne gå i bukser.

– Han mente det var litt kunstig i den tiden vi levde i. Så ble det en naturlig overgang, sier hun.

– Hvis jeg ikke sa noe, var jeg hjernevasket

Da NRK sendte dokumentaren i fjor høst, ble trossamfunnet en snakkis blant folk utenfor. 52-åringen følte at det gikk på ytringsfriheten løs.

– Det var mange ungdommer som ble veldig frustrerte og sendte inn kommentarer til NRK. Da ble det i kommentarfeltene oppfattet som om lederne hadde sendt ut disiplene for å forsvare seg. Men hvis man ikke svarte, ble det tolket som om vi var kneblet. Jeg følte at vi ble fratatt ytringsfriheten vår. Det sa jeg til de på jobben og, forteller Færestrand Ellefsen.

Hun er utdannet sykepleier, men har videreutdannet seg til lærer. I dag jobber hun på Horten videregående skole.

– Jeg er ikke en person som blir fort frustrert, men da ble jeg det.Hvis jeg sa noe, var jeg hjernevasket. Og hvis jeg ikke sa noe, var jeg kneblet. Stemmen min betydde liksom ikke noe. Det var en vanskelig følelse, sier hun.

Hun opplevde at medlemmer som henne selv, ble framstilt på en helt feil måte.

– De fremstilte oss andre som idioter, lettlurte og naive mennesker. Vi er jo normale, oppegående mennesker som jobber i slags yrker.

Hun sier at flere medlemmer hun har snakket med, opplevde akkurat det samme.

– Ytringsfrihet under press

Nå mener Ellefsen at også trosfriheten er under press i Norge.

– Det er rart. For vi kjemper jo for at alle skal få være den de er. Men når det kommer til stykke, så er det bare de som mener det samme som alle andre som får mene noe. Det er vondt. Sånne ting får meg til å føle at trosfriheten er under press, sier Færestrand Ellefsen.

Hun mener dokumentaren bidrar til å bygge opp fordommer i stedet for å rive dem ned.

Les NRKs svar lengre nede i saken.

– Aldri opplevd utenforskap

Selv om 52-åringen har født ti barn og vært medlem av menigheten hele livet, har hun aldri følt seg utenfor i samfunnet.

– Jeg har aldri opplevd utenforskap. Jeg har spilt i orkester hele tiden, folk har var hyggelige, og jeg har blitt inkludert. Kanskje jeg har vært heldig, sier hun.

Hun har aldri blitt fristet til å bytte kirkesamfunn.

– Vi har det fantastisk her. Vi har fått så mye hjelp i menigheten.

– Hvilken hjelp?

– Vi lærer å jobbe med oss selv, sier Færestrand Ellefsen.

Hun forklarer at menigheten legger mye vekt på at troen på Gud gjør at vi kan bli mer lik Jesus.

– Jeg kan være irritert på min mann, eller føle antipati overfor en elev. Da ber jeg til Gud og så er det som om hjertet utvider seg. Man blir gladere og friere til å elske de andre. Det gjør at livet blir lettere, sier hun.

– Ekstremt mye hets

Informasjonsansvarlig i BCC, Berit Hustad Nilsen, mener NRK må ta ansvar for at reaksjonene ble så kraftige mot trossamfunnet.

– Det er ingen tvil om at mange av BCCs medlemmer opplevde det som en krevende tid, med ekstremt mye hets i kommentarfeltene som følge av dokumentaren. Dette er jo også noe av det vi mener NRK må ta ansvar for at ble stående, sier hun.

I mai sendte trossamfunnet inn klage til Pressens Faglige Utvalg for NRK-dokumentaren. Saken skal behandles i høst.

– Hvordan opplever du kårene for ytringsfriheten akkurat nå?

– Personlig opplever jeg stor grad av ytringsfrihet i Norge, men med noen forbehold. De aller fleste vil si at de selvsagt ikke er imot at kristne ytrer seg i offentligheten, men de vil likevel gjerne definere hva som er akseptable eller «riktige» kristne ytringer. Dermed vil den reelle ytringsfriheten forsvinne for mange, og kan videre føre til en begrensing av trosfriheten, sier Hustad Nilsen.

«Har litt vondt for å forstå kritikken»

Dagen har vært i kontakt med Frank Gander, redaktør i dokumentar- og samfunnsavdelingen i NRK. Han hadde ansvar for dokumentaren «Guds utvalde» fra NRK Brennpunkt.

Gander svarer følgende i en e-post:

Jeg har både forståelse for – og sympati med – det at vanlige medlemmer av Smiths Venner/BCC kan oppleve kritisk journalistisk gransking av eget trossamfunn som belastende og frustrerende. Kanskje oppleves det spesielt sårt når det gjelder tro, fordi religiøs tilknytning kan være så fundamentalt for den enkelte.

Han skriver videre:

Det journalistiske fokuset har ikke vært på religionen eller trossamfunnet som sådan. NRK har drevet kritisk journalistikk og avsløringer rundt makt, sosial kontroll, pengefokus og økonomiske disponeringer utført av Smiths Venners / BCCs ledere eller tidligere ledere.

Vi mener journalistikken har vært nyansert blant annet gjennom åpne intervjuer med modige, sterke, kloke og reflekterte medlemmer av trossamfunnet som har vært kritiske til ledelsen, men samtidig understreket hvor viktig religionen og fellesskapet er for dem. Av den grunn har jeg litt vondt for å forstå kritikken om at NRK fremstiller medlemmene som lettlurte eller naive.

Jeg synes det er fint at flere hundre medlemmer og sympatisører har brukt stemmen sin, og tatt kontakt med oss i bakkant av publiseringen – både via e-post, sosiale medier, og telefon. Mange kom med ris, flere av disse var nokså likelydende henvendelser hvor vi så at dette var koordinert. Andre medlemmer kom med ros eller mer nyanserte tilbakemeldinger på det journalistiske prosjektet, og fortalte om egne opplevelser som støttet opp under vår journalistikk og dokumentasjon.

Jeg håper at journalistikken også kan ha bidratt til en større takhøyde for å kunne diskutere ledelse, økonomiske disponeringer og organisasjonskultur innad i BCC.