– Vi har ingen lykkegaranti

Snart et år er gått siden Kjersti Bygstad døde etter to og et halvt års kamp mot kreft.

– Det har vært en tøff tid, sier Jan Bygstad da han tar imot Dagen i DELK-kirken i Bergen der han er hovedprest. Snart kommer gruppen med iranske konvertitter som han regelmessig har samlinger og bibelundervisning for i kirken.

Jan Bygstad (66) har vært en profilert formidler, forkynner og debattant. Han begynte prestetjenesten i Den norske kirke og har vært leder for For Bibel og bekjennelse (FBB) og Nord-Europisk Luther-akademi.

Ikke anfektet

Gjennom snart 40 års prestetjeneste, utfordrende tillitsverv og offentlig debatt sto Kjersti sammen med Jan. Da dagene ble preget av mye vondt, viste det seg enda viktigere at de også tenkte likt om forventningene til livet som kristne.

– Mange ba for oss. Det var en styrke for oss hele veien, sier han.

– Mange kan bli anfektet i troen i møte med lidelse. Hvordan opplevde du dette?

– Jeg opplevde aldri Kjerstis sykdom som en anfektelse. Vi sørget sammen, men anfektelse var der ikke. Kjersti sa av og til at hun ble irritert når hun hørte folk spørre hvorfor det vonde skulle ramme dem selv. Hvorfor skulle det ikke kunne ramme dem når det rammer andre? Hun var ganske tøff på den måten. Og slik tok hun sykdommen også.

Ingen lykkegaranti

Jan Bygstad forteller at de ba om at hun skulle bli frisk, men at de ikke fikk svaret de ønsket seg.

– Men nå er hun hjemme hos Gud og er frisk. Dette er jo en ikke uviktig del av det kristne håpet, sier han.

Økt avhengighet

Bibelundervisning har stått sentralt i Bygstads tjeneste helt siden starten.

– Jeg er såpass innvevd i luthersk teologi at herlighetsteologi aldri har vært et alternativ for meg. Jesus måtte bære korset, og det må vi også. Det kan arte seg på ulike måter i ulike menneskers liv, sier Bygstad.

Han mener Guds omsorg viser seg særlig tydelig når livet blir vanskelig.

– Når jeg er svak, da er jeg sterk. Dette er noe av korsteologien i et nøtteskall, sier han.

– I evangeliet lærer vi at vi aldri kan være for hjelpeløse, men vi kan være for selvhjulpne. Vi kan aldri være for små, men vi kan fort bli for store. Og da trekker Herren seg ut.

– Det er i trengsel vi blir virkelig avhengige av Gud. Gud er ikke interessert i å gjøre oss sterke, men å gjøre oss så svake at vi ikke klarer oss uavhengig av Ham.

Tåkelagt evangelium

Som prest har Bygstad sett det som sin viktigste oppgave å formidle evangeliet klart og rent. Dette har den største betydning rent sjelesørgerisk. Der mener han nettopp de grunnleggende poengene i tradisjonen fra reformatoren Martin Luther trengs mer enn noen gang.

– Evangeliet tåkelegges i dag fra flere ulike kanter, sier han.

– Hvordan blir det tåkelagt?

– Å forkynne evangeliet rett lar seg ikke gjøre uten at en forstår dialektikken mellom lov og evangelium. Når det lyder med klarhet, griper det hjertene med frigjørende kraft. Det er avgjørende at forkynneren selv har grepet dette. Men dessverre hører en altfor sjelden disse tonene. Evangeliet tåkelegges når det knyttes vilkår til hva vi skal gjøre og være som kristne, sier han.

– Mange taler om at de forkynner evangeliet, men slår seg selv på munnen når fokus blir mer på hva vi skal være og gjøre - eller bli, enn på hva Jesus er og har gjort i vårt sted. Som prest har jeg møtt altfor mange som har lidd under åndelig strev og press som følge av slik uklar eller skjev forkynnelse.

Luthers betydning

I ungdomsårene var Bygstad en av mange i Bergen som hadde kontakt med den tidligere misjonæren Nils Skjælaaen, som var kjent for sin varme og radikale sjelesorg. Som teologistudent ble Bygstad preget av Øivind Andersen, som i mange år var lærer og rektor på Misjonssambandets høyborg, Fjellhaug, og Carl Fr. Wisløff, som var professor ved Menighetsfakultetet. Disse bidro til en avklaret forståelse av evangeliet og tillit til Bibelens troverdighet. De sto for en utleggelse av Bibelen som han mener gir sunn og sann åndelig veiledning – i samsvar med den lutherske forståelsen av evangeliet.

– Mange vil i dag spørre hvorfor Luther er så viktig. Hva svarer du på det?

– Som person er ikke Luther så viktig. Det dreier seg om hans gjenoppdagelse av evangeliet. Luther var slett ikke perfekt og hadde sine svakheter på en rekke områder, men han nådde fram til en klar forståelse av evangeliet gjennom sitt arbeid med Skriften. Det er denne evangelieforståelsen som ivaretas i luthersk tradisjon.

Vitnesbyrd i motvind

– Hvordan opplever du som prest at det å gi kristen veiledning har endret seg på 40 år?

– På personplanet er det ikke så mye som er endret. Det er de samme synder, anfektelser, ekteskapsproblemer og så videre som mennesker alltid har strevet med, som går igjen. Men på det større kirkelige planet, i den brede offentligheten, er det et ganske annet klima enn for 40 år siden, sier Bygstad.

Denne endringen mener han særlig kommer til uttrykk innenfor alt som angår kjønn, seksualitet og samliv.

– Vi opplever en kulturrevolusjon hvor den gamle kristne kulturen målbevisst forkastes.

– Hvordan mener du dette utfordrer kristne?

– Å avlegge kristent vitnesbyrd vil alltid komme til å være i motvind. Men tidligere kunne man regne med et minimum av saklighet og respekt i den offentlige diskursen, noe en ikke lenger kan forvente i dag, sier han.

Æresdoktor

I vinter ble det kjent at Bygstad blir utnevnt til æresdoktor ved Concordia Theological Seminary i Fort Wayne i delstaten Indiana i USA.

– Jeg kjenner meg nok en smule forlegen i forhold til dette, samtidig som det opplevdes som et håndslag i en tid som på mange måter har vært vanskelig, sier Bygstad.

Seremonien i USA blir på selveste 17. mai.

– Jeg får ta med flagg, smiler Bygstad.

Det amerikanske teologiske seminaret eies av den lutherske Missourisynoden, med rundt to millioner medlemmer, som Bygstad har hatt kontakt med over en del år.

Innkrøkt

– Norsk lutherdom har på mange måter vært innkrøkt i seg selv. Å lære å kjenne internasjonal lutherdom har gitt et utenfra-perspektiv som har vært viktig og lærerikt, sier Bygstad.

Han er ikke minst takknemlig for arbeidet Missourisynoden blant annet driver for å støtte små lutherske kirker i Øst-Europa, der han også selv har gode venner.