– Vi kan ikke love seerne at alt blir bra, men vi kan gi et håp som holder

Hun var selv ung da det brøt ut borgerkrig i Libanon i 1975. Hun har opplevd å være sulten og redd. Hun har vært på flukt, gjemt seg i bunkere, blitt kidnappet og sett mennesker bli drept.

I dag er Rita El-Mounayer direktør i SAT-7, en TV-stasjon som sender kristne programmer via satelitt til Midtøsten og Nord-Afrika døgnet rundt.

Hun tror erfaringene fra oppveksten kan være til hjelp, når de prøver å sette mot i en generasjon der motløsheten er stor.

Et sannferdig håp

– Det viktigste for meg da jeg var ung, var ikke om vi hadde mat eller fikk nye klær, men at noen gav meg en klem og forsikret meg om at jeg ikke var alene. Å få nytt mot var viktigere enn materiell hjelp.

Hun ønsker at TV-stasjonen skal være denne stemmen som forteller afghanere på flukt og kristne iranere som forfølges for sin tro, at de ikke er alene. Hun vil gi håp til syriske flyktninger, og unge libanesere som ser fremtiden forsvinne i et svart hull.

– Men det må være et sannferdig håp, ikke et falsk, understreker hun.

– Vi kan ikke love seerne våre at alt skal bli bra. Kanskje blir det verre. Men vi kan utruste neste generasjon med håpet vi har i Jesus Kristus. Det er det eneste som holder.

Et kall, mer enn en jobb

I oktober kommer Rita El-Mounayer til misjonskonferansen M28 i Bergen. Dagen møtte henne i København, der SAT-7 nylig arrangerte en konferanse om Midtøsten.

Det er nå to år siden hun overtok stillingen som satelittkanalens øverste leder, etter grunnleggeren Terence Ascott.

Hun har fulgt kanalen fra begynnelsen, siden hun som ung radio-reporter for 25 år siden ble utfordret til å lage TV-programmer for barn i Midtøsten.

– For meg var det et kall, mer enn en jobb. Jeg opplevde at Gud bad meg elske og tjene barna i Midtøsten, forteller hun.

Kallet ble bekreftet da brev og tegninger fra unge seere begynte å strømme inn. I 2007 ble hennes store drøm virkelighet, da en egen kanal for barn, SAT-7 Kids, ble lansert.

Rita El-Mounayer har fortsatt å drømme på vegne av barn i Midtøsten. Som svar på den syriske flyktningkrisen startet de MySchool, et tilbud om skolefjernsyn for barn som mistet skolegangen sin.

– Det var ikke bare barna som har lært å lese og skrive. Vi har også fått tilbakemeldinger fra mødre som forteller at de var analfabeter, men at de har lært å lese gjennom programmene våre, sier hun.

Respons

I dag tar flere kontakt med SAT-7 enn noen gang. I snitt kontakter rundt tusen personer dem daglig. I det siste har mange av meldingene kommet fra afghanere på flukt.

– Det er hjerteskjærende å lese hva de skriver, sier El-Mounayer.

«Alt kollapser», skriver en av dem. «Taliban viser ingen nåde. Be for oss, vi er i stor fare», skriver en annen.

Andre tilbakemeldinger gjør henne varm om hjertet, som når iranske barn sender inn bønnene de ber for barn i Afghanistan.

«Jeg ber for alle barna, og særlig for jentene, at de må få leke slik som oss, og jeg ber for Taliban», sier en i en talemelding.

Overrasket

Rita El-Mounayer blir fortsatt overrasket over at folk faktisk tar seg tid til å kontakte kanalen.

– Det skal mye til. Selv sendte jeg aldri inn reaksjoner til noen tv-kanal da jeg var ung.

Kanalen har som prinsipp at alle som tar kontakt med oss, får svar. Et eget team er satt av til dette. Når det er naturlig, prøver de også å koble seerne med lokale kirker.

El-Mounayer deler en av drømmene for fremtiden: Å opprette et døgnåpent call-senter, der folk kan få samtale og veiledning.

Da vil mennesker i sårbare situasjoner, som mishandlede kvinner og unge som er så fortvilet at de vil ta livet sitt, ha en plass å henvende seg. For ennå er det mye som er tabu å snakke om i Midtøsten.

Forbilde

Fremdeles opplever hun at jobben er et kall. Det gjorde det lettere å takke ja da hun ble tilbudt toppjobben.

– Jeg følte den samme frykten som da jeg for 25 år siden ble bedt om å lage fjernsyn for barn. Men Gud minnet meg på kallet. Det er ham jeg tjener. Vissheten om det gav meg mot. Det er mange sider ved TV-drift jeg ikke kan, men jeg har et dyktig team sammen med meg.

– Hva betyr det at du er kvinne i en slik stilling?

– Det vil glede meg hvis jeg kan være en positiv rollemodell for andre kvinner. Vi vet at mange kvinner ser på SAT-7. Kanskje kan de se på meg og tenke «kan du, så kan jeg».

– Jeg ønsker å oppmuntre unge kvinner i Midtøsten til å leve ut potensialet sitt, men noen ganger kan dette være veldig vanskelig.

Det er nemlig ikke bare religionen og kulturen som holder kvinnene nede, forklarer hun.

– Det triste faktum er at undertrykkelsen ofte kommer fra andre kvinner.

– Det kan være eldre kvinner som krever at yngre søstre, døtre eller svigerdøtre skal leve som dem. Eller det kan bunne i sjalusi og sladder. Vi prøver å adressere dette i programmet «Neadle and Tread», der vi både snakker om undertrykkelse og forteller historier om kvinner som har klart seg.

Føler sinne

I mange år har Rita El-Mounayer bodd på Kypros, der hovedkontoret til SAT-7 ligger. Det siste året har den libanesiske kolonien på Kypros vokst merkbart, fordi folk rømmer fra kriserammede Libanon.

Da Dagen nylig besøkte Libanon, møtte vi unge voksne som fortalte at de ønsket seg vekk. De så ingen fremtid i hjemlandet.

– Hva tenker du når du ser den vanskelige situasjonen til unge i Libanon og andre land i regionen?

– Jeg blir sint. Vi var ikke ment til å leve slik som dette, svarer Rita El-Mounayer.

– Og jeg har forståelse for dem som ønsker å forlate Libanon, særlig de som har barn. De vil at barna skal være trygge og slippe å oppleve det samme som dem.

Hun forteller at hun kjenner sinne når hun hører historiene til barn fra Irak, Syria, Afghanistan, Iran og Algerie der barna ikke er trygge.

– Men jeg prøver alltid å vende det til et positivt sinne og spørre meg selv hva jeg kan gjøre.

Den vakreste historien

Gjennom jobben sin ser hun at håpet hun ønsker å formidle, lever. Hun nevner Iran som et eksempel.

– Iran er den vakreste historien av alle, sier hun og viser til statistikk som sier at undergrunnskirken i Iran er den som vokser raskest i hele verden.

– Gud bruker tegn, under, drømmer – og SAT-7 for å nå Iran.

El-Mounayer forteller om et brev de mottok fra en iransk kvinne. «Jeg er blitt kristen på grunn av dere», skrev kvinnen, som bodde i Teheran.

Hun visste ikke om det fantes kirker i nærheten. «Dere er blitt en kirke i hjemmet mitt», skrev kvinnen.

«Når dere ber på skjermen, ber jeg med dere. Når dere lovsynger på skjermen, lovsynger jeg med dere», fortsatte hun.

Ansvar

– Hva tenker du om at dere fungerer som kirke for kristne i lukkede land?

– Vi vil ikke ta kirkenes plass, men arbeide sammen med dem, og vi oppmuntrer stadig seerne om å ta kontakt med en kirke der de bor, svarer El-Mounayer.

– Samtidig føler vi på et stort ansvar. Siden mennesker i land som Iran og Afghanistan ser på oss som en erstatning for kirken, må vi være svært forsiktige med hva vi viser på skjermen. Det vi sier, vil bli deres form for kristendom. Vi modellerer hva det vil si å være kristen for dem. For å sikre oss, har vi ansatt en pastor som evaluerer alt vi sender til Iran.

– Jeg kunne fortalt deg at det er fantastisk og at det oppleves som en velsignelse, men mest av alt er det et stort ansvar.