Vi kan ikke skylde på noen andre
I den offentlige samtalen kan det se ut for at den nøysomme, gudfryktige stemmen drukner i larmen fra det som begynner å ligne en kristen populisme.
Det er ingen grunn til å tro at tyskerne var spesielt ondsinnede av natur. Det er heller ingen grunn til å tro at den aktuelle leserbrevskribenten var mindre begavet. Gitt de gale omstendighetene kan de fleste av oss være troende til litt av hvert. Som å sympatisere med politiske ledere vi burde ta sterk avstand fra.
«Jeg er skremt av likhetene mellom tiden vi nå lever i og mellomkrigstiden». Ordene tilhører Frankrikes president Emmanuel Macron. På søndag var det 100 år siden første verdenskrig tok slutt. Denne krigen er fortsatt et fremtredende eksempel på hvor mye grusomhet mennesker er i stand til å påføre hverandre. Og som kjent fikk utfallet av første verdenskrig også konsekvenser for opptakten til andre verdenskrig.
Annonse
Denne avisen var tidlig ute med å advare mot nazismens fare, og det i en tid hvor også en del kristne lot seg fascinere over både den ordenssans og den fremtidstroen som Adolf Hitlers regime formidlet. «Jeg har gledet meg over dette barn, og trodd at han var den av Gud utsendte til å forløse tyskerne. La oss heller be for og med ham i stedet for å bekjempe ham!» stod det videre i det nevnte leserinnlegget.
I dag er det vanskelig å forstå denne fascinasjonen. Sånn var det ikke uten videre i 1930-årene. Hvis vi velger å legge all vekt på noen sider ved en sak, og samtidig overser andre sider, kan virkeligheten fortone seg ganske ulik, avhengig av hvem man snakker med. Slik utvikles populisme.
Men hva er egentlig populisme? Store norske leksikon forklarer ordet som en betegnelse på at noen ønsker å appellere til «folket», som en kontrast til «eliten». Makt korrumperer. I Norge er «elite» nærmest for et skjellsord å regne. Men spenningsforholdet mellom de styrende og de styrte kan like gjerne finnes på en internasjonal arena. Hvis avstanden til makten oppleves uoverstigelig, kan følelsen av avmakt gi næring til misnøye. Hvis denne misnøyen blir sterk nok, og hvis situasjonen kjennes utfordrende nok, kan uroen gi grobunn for konflikt. Hvis det finnes hele grupper i et samfunn som opplever seg som ofre for systematisk urettferdig behandling, kan det sette sterke krefter i sving.
For politiske ledere går det også an å spille bevisst på slike motsetninger. Man kan aktivt velge å legge all sin vekt på noen sider ved virkeligheten, og male disse ut med bred pensel. Så kan man overlate den vanskelige nyanseringen til andre. I mellomtiden kan man bygge seg opp som en tydelig og sterk politiske leder med et klart og forståelig budskap. Hvem vil ikke la seg fascinere av slikt?
Det er viktig å være klar over at når politikere hevder å snakke til «folk flest», så er det slett ikke sikkert at det er det de gjør. De snakker primært til de delene av befolkningen som de liker, eller som de ønsker å nå. Dermed kan begreper som «folk flest», eller «grasroten», eller «oss på gulvet» også fungere som en bås der man kan plassere seg selv på innsiden og andre på utsiden. Hvis man i tillegg kan gi dem på utsiden andre, og mer negativt ladde merkelapper, er grunnlaget for effektiv politisk kommunikasjon lagt. For det bor en populist i oss alle.
Vi er alle mennesker, og vi lever alle i en verden som det er vanskelig å få helt tak på. I møte med det uoversiktlige, kan enhver bli fristet til å høre på den som hevder å sitte på selve svaret. Man må ikke være dum for å la seg rive med av populisme. Det holder å være redd. Eller fortvilet. Eller sint.
Ingen av oss kan alene bære ansvaret for tonen i den offentlige samtalen. Men hvis ikke alle tar ansvar, øker sannsynligheten for at ingen tar ansvar. Det er ikke nødvendig å ha et bevisst ønske om å være en forfører. Det holder å overdrive. Det holder å ty til merkelapper og å karakterisere grupper i samfunnet som man frykter eller ikke liker.
«La oss bygge håp, heller enn å bruke vår frykt mot hverandre», sa president Macron søndag, ifølge Aftenposten. Luftig snakk? Kanskje. «Vi har lært at samarbeid trumfer alenegang», sa statsminister Erna Solberg til samme avis på mandag. Det høres jo fint og klokt ut. Men er denne lærdommen i ferd med å miste fotfeste?
Annonse
Jeg nevnte Dagens advarsler i mellomkrigstiden. I dag er det kanskje grunn til å advare, med et lignende alvor, mot populismens fare. I etterpåklokskapens lys kan det fremstå opplagt hva politiske ledere burde ha valgt i gitte situasjoner. Der og da kan forholdene virke ganske annerledes.
Denne avisen ble grunnlagt av mennesker med tilknytning til den lutherske lavkirkeligheten. Der har «Gudsfrykt med nøysomhet» vært et sentralt ideal. I dag er det vel få av oss som med hånden på hjertet kan si at vi er spesielt nøysomme. Gudsfrykten er det vel også så som så med. Og det er lett å finne særtrekk ved den norske pietismen som man kan kritisere. Men den lavkirkelige kristendommen har vært samfunnsbyggende, i tråd med arven fra Hans Nielsen Hauge. Han var forkynner og næringsutvikler om hverandre. Sporene av dette har vært synlige gjennom generasjoner. Det står stor respekt av denne arven. Men arven lever ikke videre av seg selv.
Et av de viktigste kjennetegnene ved den lavkirkelige kristendomsforståelsen var at den ikke nøyde seg med å registrere formelle medlemskap, akademiske grader eller ytre symboler. Det var hjertets tilslutning som utgjorde selve målestokken på deltakelse. Ingen kunne stille seg på talerstolen på bedehuset og forvente å bli hørt bare i kraft av en prestetittel, for eksempel. Etter mønster fra jødene i Berøa, som vi leser om i Apostlenes gjerninger 17, ville lekfolket selv undersøke i Guds ord om det stemte, det predikanten sa. Det var ikke minst slik betegnelsen «det myndige lekfolket» fikk mening. I dag er det ikke like lett å få øye på denne myndigheten. Lekfolket finnes der, og de er flere enn mange tror. De fleste av dem er ikke så høyrøstede. I den offentlige samtalen kan det se ut for at den nøysomme, gudfryktige stemmen drukner i larmen fra det som begynner å ligne en kristen populisme. I larmen fra symboldyrkelsen. Fra frykten. For også hos oss som kaller oss kristne, er det fare for at frykten for det ukjente blir større enn tilliten til Gud.
I så fall kan også kristne havne på feil side i kampen for sannheten. For sannheten er populismens fremste fiende. Populismen må ha en kime av sannhet i seg for å få troverdighet. Men den tåler ikke å bli gjenstand for kritisk granskning. Derfor gjelder det å få stilnet kritikken. Man kan velge seg ut hvem man liker og hvem man ikke liker, og forsvare dem man liker, nærmest samme hva de sier og gjør. Og man kan velge å overse sympatiske trekk og uttalelser fra dem man ikke sympatiserer med. Slik lager man fiendebilder. Men slik tjener man ikke sannheten. Og slik bygger man ikke et godt samfunn.
Jeg har lurt på om det finnes en slags historisk formel for å vise når et samfunn har krysset den grensen som fører til konflikt. Jeg har ikke funnet noen slik formel. «Historien gjentar seg ikke, det er det bare historikere som gjør», som historikeren Geir Lundestad har sagt det. Det finnes fellestrekk, men ingen identisk utvikling. Derfor må vi være årvåkne. Derfor må vi ikke la dømmekraften bli svekket. Derfor må vi ikke ta lett på å kjempe for sannheten. Også når sannheten utfordrer oss. Ikke minst da. Dét er testen.
