– Vi overser barn i nød

Det var boxing day, andre juledag i Storbritannia. Krish Kandiah og familien var sammen med venner fra kirken i London og spilte fotball ute på en stor plen. Det snødde og var glatt, men den tradisjonsrike kampen ble avholdt likevel.

Det er da pastoren i kirken sklir i det han skal sparke ballen. Han vrir seg i smerte, og ambulansen tilkalles. Idet den drar av gårde med pastoren og konen hans innser alle de tilstedeværende at barna deres står igjen i snøværet.

– Alle hadde planer, ingen butikker var åpne. Hva skulle vi gjøre? Skulle vi etterlate dem der, siden foreldrene var ute av stand til å ta seg av dem, spør Kandiah retorisk.

– Selvsagt ikke. Vi fikset det. Hvorfor? Jo, fordi de var barn som hadde behov.

Barna i snøen

Om du kjenner til Krish Kandiah så forstår du kanskje hva han selv lærte av den situasjonen. Hvis ikke du gjør det så hjelper det kanskje å vite at han de siste tre årene har ledet organiasjonen «Home for Good» (Hjem for godt), som han også har grunnlagt sammen med sin kone Miriam.

Som forfatter og teolog med doktorgrad har han ledet store kristne organisasjoner. Men hans brann for sårbare barn har endret karrieren. Da han så barna stå der så slo det ham:

– Hva er forskjellen på de tre barna ute i snøværet og de tusenvis som i dag er i barnevernets system? I Guds øyne er de akkurat de samme. Forskjellen er at vi nekter å vite noe om dem. Vi nekter å åpne øynene for dem, og dermed forstår vi ikke hvor reelt behovet faktisk er.

Ikke romantisk

Idet fotball-historien dukker opp er vi egentlig midt inne i intervjuet vårt. Vi har allerede snakket litt om de fem årene som har gått siden han og Miriam skrev boken «Home for Good: Making a Difference for Vulnerable Children» (Hjemme for godt: Å utgjøre en forskjell for sårbare barn).

Og om de tre årene siden Home for Good ble en en offisiell stiftelse og begynte sitt arbeid med å påvirke kirken i spørsmål om adopsjon og fosterhjem.

Fotballhistorien kommer idet jeg spør Kandiah om det ikke er en fare for at kristne går til fosterhjem eller adopsjon med et for romantisk bilde av situasjonen. At en kan stå i fare for å hive seg inn i noe som er større og mer krevende enn en egentlig har grunnlag for å forstå, ut fra et positivt ønske om å redde et barn.

Han svarer først med den vonde virkeligheten. Han vil at folk skal vite akkurat hva en får.

– Barn som kommer i barnevernets varetekt har opplevd noe katastrofalt og dramatisk. 75 prosent av dem har vært vitne til eller opplevd fysisk eller seksuell vold. Implikasjonene av det er store og kommer til uttrykk i alt fra oppførsel og lærevansker til problemer med integrering og tilknytning. Adopsjon og fosterhjem er ikke for de lettskremte eller dem som bare er litt interesserte.

Behovet

Men så vil han altså snakke om det mange kristne ikke ser, og som en kanskje ikke ønsker å se. Nemlig barna som i dag er forlatt av sine foreldre og som mangler et hjem.

Ekteparet Miriam og Krish Kandiah har selv tre biologiske barn, men opplevde at de hadde mer kapasitet. De vurderte å bli fosterforeldre og ville vite mer om hvilken retning de kunne ta.

– Det var da vi så behovet. Rundt 9.000 fosterfamilier trengtes og rundt 5.000 ventet på en familie som kunne adoptere dem.

– En kø av folk som ventet

Det er ikke slik at det ikke finnes familier som vil adoptere. Det er bare det at størstedelen av de 5.000 som venter på adopsjon er blitt for store til at noen vil ha dem.

– Det var en kø av folk som ventet, men de ville ikke ha disse barna. Par som kommer på grunn av infertilitet (ikke er fruktbare, journ. anm.) vil ha en baby.

Vi tenkte: Dette er noe Gud bryr seg om. Vi leste i Bibelen hvordan Gud beskriver seg selv om en far for de farløse, en beskytter av enker og de som ikke har foreldre. Dette var åpenbart en mulighet for kirken å demonstrere medfølelse, nåde og rettferdighet for barn som fikk den verst mulige starten.

Optimisme

Så Krish og Miriam skrev bok, startet en bevegelse og senere en organisasjon. Arbeidet med å endre kirken og de kristnes oppfatning av problemstillingen er ikke gjort i en håndvending, men Krish lar seg oppmuntre.

– I det store hele så har arbeidet gjort oss optimistiske. Vi har sett kristne som har tatt steget og bestemt seg for å adoptere og som har tatt på seg søskenadopsjon. Yngre par har bestemt seg for å bli fosterforeldre enten sammen med egne barn eller i stedet for.

Han gleder seg også over å se at kirker tar godt vare på familiene som bestemmer seg for å inkludere barn på denne måten.

– Vi har sett kirker som har gjort store endringer i kultur, språk, ungdomsarbeid og barnearbeid for å være mer inkluderende overfor disse barna. Det har spredt seg ut over ulike strømninger innen kirken.

Langt frem

Men det er fortsatt langt igjen til målet, som er å finne et godt hjem for et hvert barn i Storbritannia.

– Mange kristne ser fortsatt ikke fosteromsorg og adopsjon som en del av Guds oppdrag. Det finnes kirker som ser det som noe andre gjør. Og adopsjon ses på som noe ufruktbare gjør.

– Hvordan arbeider dere for å endre dette?

– Gjennom prekener, å snakke om vår egen adopsjon og Guds hjerte for de sårbare. Vi forsøker å nå gjennom i mediene og lager happeninger rundt spesielle dager i året. På morsdag feirer vi mor, men peker også på behovet for å finne mødre for barn som ikke har en mor.

Det er vanskelig å måle resultatene. Men det går knapt en uke uten at han får tilbakemeldinger fra folk som har valgt å adoptere.

– Vår rolle er å inspirere og å gi kristne en visjon. Vi vil kalle dem tilbake til bibelsk kristendom.

Kulturkurs

I Norge har enkelte kristne familier opplevd kritiske spørsmål fra barnevernet. Det har kommet spørsmål om hvordan en vil stille seg om barnet står frem som homofilt. Problemstillingen er kjent også i Storbritannia.

– Vi holder nå kurs i troskunnskap for sosialarbeidere. Vi har sagt at vi gjerne vil hjelpe myndighetene med å finne gode familier, men at hvis vi skal sende dem kristne familier så vil vi gjerne holde noen kurs i kultur. Så det gjør vi.

– Hvordan blir det mottatt?

– Om jeg har 100 sosialarbeidere i et rom vil kanskje 80 av dem ikke ha noen problem med kristne. Jeg møter jo også mange sosialarbeidere som selv er kristne. Men 10 er kanskje litt nervøse på grunn av alt en hører om mainstream kristendom. Mens de 10 siste gjerne mener at alle kristne er fordomsfulle og homofobiske. Så er hele systemet mot oss, spør Kandiah retorisk og svarer selv:

– Nei. Men det er individer i systemet som er fordomsfulle og denne treningen hjelper for dem. Det er ulovlig å forskjellsbehandle kristne på grunn av troen. Men det er ikke alle kristne som passer til å være fosterforeldre. Noen ganger blir det en vond sirkel når kristne møter sosialarbeidere med en forventning om at de vil bli forskjellsbehandlet. Da blir en gjerne argumenterende og det kan gjøre en sosialarbeider nervøs og tenke at «dette er kanskje ikke et godt hjem».

Endre tankene

I sin seneste bok, «God is a Stranger» (Gud er en fremmed) skriver Kandiah at kirken må begynne å sette barnas behov først.

– Noe av det mest utfordrende er at kristne har de samme tankene som andre. De fleste mener at fosterhjem er en måte for fattige familier å tjene penger på, mens adopsjon er for de ufruktbare. Adopsjon og fosterhjem handler ikke om at vi voksne skal få det vi ønsker, enten det er en baby eller en inntekt fra fosterhjemsvirksomhet. Det handler om å gi barna det de trenger. Min familie og jeg har vært fosterhjem i 11 år og det er noe av det mest utfordrende vi gjør. Vi får ofte møte barn som har opplevd de mest forferdelige ting. Og det er smertefullt når et fosterbarn forlater oss for å bli adoptert eller komme i et permanent fosterhjem. Men som familie er det noe av det beste vi gjør. Det er et privilegium og en glede å få hjelpe barn som er på et så vanskelig sted i livet. I tillegg ser vi at det er noe som bringer oss tettere sammen som familie. Og vi kan relatere til en Gud som er en far for de farløse på en helt ny måte. Jeg anbefaler det av hele mitt hjerte, sier Krish Kandiah.