Vil avmonsterifisere overgripere
Den største tabben man kan gjøre i møte med overgripere er å tro at de skiller seg ut, mener Anne Marie Østhus som forsker på dette.
Det er helt naturlig at mest oppmerksomhet rettes mot ofrene for overgrep, men resultatet kan fort bli at overgriperne glemmes, sier forskeren.
– Dem jeg har snakket med er mennesker som har en dobbeltfunksjon. Det er ungdomsledere, ansvarlige i menigheten og folk som ofte har betydd mye for ofrene sine. Det er denne tilliten de misbrukte.
Annonse
Tema for årets Olavsfestdager, en kirkelig festival sentrert rundt Olsokfeiringen i Trondheim, hadde i år temaet «Kropp». Dermed var det også naturlig at kirkens forhold til seksualitet og overgrep ble satt under søkelyset.
Monster
En ting henger for Østhus igjen etter å ha snakket med overgriperne. Selv om de har gjort forferdelige ting er de også vanlige mennesker.
– Overgriperen er absolutt ikke et monster. De er troverdige, imøtekommende og hyggelige mennesker, og det er ofte på grunn av at de har slike positive egenskaper at de kommer i en posisjon som muliggjør overgrep i menighetene.
– Dem jeg har snakket er sterkt berørt og angrer på det de har gjort. Alle ønsker dette ugjort, sier hun.
Selv utsatt
Hun forteller at trenden er at de som gjør overgrep også selv har blitt utsatt for dette, men ikke fått bearbeidet det.
– Det var en tid med en veldig tabloidisert seksualmoral. Seksualitet var ikke tema i menigheten eller samfunnet. Det førte til at mange ikke har hatt noen å snakke med om usunn seksuell tiltrekning.
Annonse
Inkludere i menigheten
Et punkt Østhus tror man kan bli bedre på, er måten man behandler overgripere internt i menigheten. Hun tror at man i større grad må ta vare på dem til tross for hva de har gjort.
– Dette er et fryktelig vanskelig farvann. Jeg skjønner at man kan bli krenket og utrygg av å vite at en overgriper finnes i nærmiljøet og er i menigheten, sier hun.
Østhus påpeker at det er langt bedre enn alternativet som ofte har vært å sende dem vekk. Da blir fort resultatet at ingen vet hvem de er, slik at det kan gjenta seg.
– Dessuten er det en risiko for at de i en slik nedbrutt tilstand blir fristet til å begå overgrep igjen, sier hun.
– Jeg tror at svaret er at å ramme inn og romme dem som har gjort overgrep er mye tryggere. Men dette krever mye klokskap fra menigheten.
Kirkelig ressurssenter
Elisabeth Torp er leder for Kirkelig ressurssenter mot vold og overgrep. Hun har ledet senteret helt siden det ble opprettet i 1996. På de 20 årene hun har jobbet der, forteller hun at det har blitt et bedre klima for å snakke om overgrep.
Annonse
– Det er ikke lengre en sensasjon at seksuelle overgrep skjer. Det var nok mer forbauselse og forskrekkelse tidligere, sier Torp.
Mørketall
– Det har alltid vært store mørketall når det gjelder seksuelle overgrep. Det har sammenheng med at det er vanskelig, og for mange helt umulig, å fortelle om det som har skjedd. Likevel har de siste 20 årene bidratt til større åpenheten i kirken og kanskje senket terskelen for snakke om problemene. Allerede har det blitt betydelig kortere avstand i tid fra man blir utsatt for et overgrep til man kan snakke om det. Det handler både om at foreldre har mye mer realistiske forestillinger om risikoen enn tidligere, og at barn og ungdom i større grad betror seg mer til venner og foreldre, sier Torp.
Hun påpeker derimot at seksuelle overgrep aldri vil opphøre.
– Vi får det ikke bort. Det arbeidet som vi har gjort til nå må vi fortsette, og vi skal bli enda bedre på å forebygge seksuelle overgrep, sier Torp.
