– Vil dokker at ongen skal oppdras i den krestne trua?

Det pågår en heftig debatt i Forum for kirke, teologi og liturgi på Facebook. 15. april la den pensjonerte presten Rolv Bruun ut et innlegg der han skriver: «Hørt på radiogudstjenesten i dag, hvor presten sa: «Fred være med dokker!» Vi skjønner jo, men...»

Over 40 personer har kommentert innlegget, og debatten går friskt om det skal være lov å bruke innslag av dialekt i selve liturgien. Selv er Bruun overrasket over at så mange er uenige med ham.

– Det er menighetsmøtet som avgjør hvilken liturgiform man skal bruke, bokmål eller nynorsk. Om presten går ut over dette og lager sin egen liturgi, så går han/hun imot menighetsmøtet, sier han.

Til punkt og prikke

Bruun startet som prest i 1976. Da fikk han klar beskjed om at alterboken skulle følges til punkt og prikke.

Han antar at han var en av de første som brukte sin nordnorske dialekt fra prekestolen, men det var i forkynnelsen. I liturgien brukte han konsekvent bokmål.

– Det har vært en tendens til at det nærmest har vært liturgisk anarki, der hvert menighetsråd skulle lage sin egen høymesseliturgi. Det var til og med noen som prøvde å fjerne «Kyrie». De siste fem årene før jeg ble pensjonist var jeg prostiprest og hadde tjeneste i seks ulike menigheter. Da hadde jeg seks ulike gudstjenesteliturgier å forholde meg til. Menighetene var like forvirret som presten etter hvert, sier han.

Bruun forteller til Dagen at han kommer til å sende en forespørsel til biskopen om det er greit at prester bruker sine egne ord i liturgien.

– Jeg har vært pensjonist i snart to år. Det er artig å sitte her og være gamlefar og kranglelvoren, avslutter han.

Kirkens fellesspråk

En av de som har engasjert seg i debatten, er Olav Rune Ekeland Bastrup, forfatter, journalist og organist. Han tror ikke på argumentet om at dialekt skaper mer nærhet.

– Liturgien har et normert språk, og det er et viktig poeng at man har det. Det er kirkens fellesspråk. Det er jo menigheten, sammen med presten, som trer fram i bønner og tekster. Det er ikke presten som henvender seg til menigheten for å skape kontakt, sier han til Dagen.

Ekeland Bastrup frykter at prestens dialekt kan virke ekskluderende overfor de som ikke har samme dialekt.

– Det er noe helt annet når presten står på prekestolen og henvender seg direkte til menigheten. Da må han gjerne bruke den dialekten som er naturlig for ham.

Nådehilsen

Lisbeth Torsvik Gieselmann er sokneprest i Salten prosti. Hun har stor respekt for at liturgien, som inneholder sitat fra Bibelen, skal fremføres på bokmål eller nynorsk.

– Men når jeg skal formidle nåden, fungerer det godt med dialekt, synes hun.

Hun forteller at det var folk i menigheten som oppfordret henne til å si «nåde være med dokker», i og med at hun bruker dialekten ellers.

– Jeg var usikker på om jeg skulle våge, men siden har jeg stort sett gjort det sånn, sier hun.

I debatten på Facebook skriver Torsvik Gieselmann at når hun først har knotet seg gjennom nådehilsen på lulesamisk, så blir det nærmest urkomsik å skulle si den fram på bokmål rett etterpå.

Innarbeidet tradisjon

Hans Arne Akerø, leder av seksjon for gudstjenesteliv og kultur i Kirkerådet, opplyser til Dagen at det ikke fins et regelverk for bruk av dialekt i Den norske kirke, men at det er en innarbeidet tradisjon at man står friere til å bruke dialekt i preken og i annen muntlig tale. Når det gjelder det liturgiske språket og lesninger fra Bibelen, så gjelder normalisert bokmål og nynorsk.

– Ordene gjentas fra søndag til søndag og bør ha samme form. Det vil virke forstyrrende om enkeltprester benytter sin dialekt i de faste liturgiske ordformene, sier han.

– Så med andre ord er det ikke innenfor å si «fred være med dokker»?

– Jeg vil fraråde det. I alle fall bør det ikke være opp til en enkeltperson å bruke den formen. Det bør eventuelt være forankret i en felles praksis mellom flere menigheter i et større område.