Vil ha radikal bedehusfusjon på Sunnmøre

– Hvis vi ikke griper muligheten i vår tid, har vi til de grader ikke oppfylt oppdraget vårt, sier Johan Halsne, kretsleder i Sunnmøre Indremisjon.

Sammen med forsamlingsleder Andreas Bakke i NLM-forsamlingen Misjonssalen i Ålesund tar han til orde for mer samarbeid på bedehuset. Halsne viser til sin egen yrkesbakgrunn i landbruket, og peker på de store strukturomleggingene som har skjedd der, i tråd med samfunnsutviklingen.

– Bedehuset kan ikke være mer opptatt av tradisjoner enn pavekirken er. Tradisjoner er flott, men vi er for tradisjonsbundne, sier Halsne.

Identitet

I 150 år har bedehuset vært et viktig samlingssted for kristne rundt i landet. Organisasjonene som vokste frem i kjølvannet av den haugianske bevegelsen har hatt en betydelig rolle i både kristenliv og samfunnsliv.

Men med tiden har mange bedehus opplevd både fraflytting og avskalling. Samtidig ligger det mye identitet i de lokale fellesskapene, så tanken på å legge ned virker fremmed for mange. I tillegg har de ulike bedehusorganisasjonene hver sin identitet, slik at det å slå seg sammen heller ikke vil kunne gå helt smertefritt for seg.

Større konsekvenser

Sunnmøre var historisk et pionerområde for bedehusbevegelsen. Nå tar to sentrale bedehusledere på Sunnmøre til orde for et mer omfattende samarbeid mellom to av de sentrale aktørene, nemlig Norsk Luthersk Misjonssamband og Indremisjonsforbundet.

Bakke og Halsne representerer hver sin organisasjon og hver sin generasjon, men tenker i stor grad likt om mulighetene ved mer utstrakt samarbeid.

– Jeg har ment lenge at vi bør slå oss sammen, i hvert fall Sunnmøre Indremisjon og Misjonssambandet her. Jeg ser ikke noen grunn for at vi ikke skulle gjøre det, sier Andreas Bakke.

Han overtok som forsamlingsleder etter å ha kommet hjem fra misjonstjeneste i Peru i 2014.

– Konsekvensene av det kirken har gjort blir større enn vi tror, sier han med henvisning til kirkemøtevedtaket om vigselsliturgi for likekjønnede par.

Forsamlingslederen regner med at det ganske fort vil melde seg flere mennesker som ønsker et tydelig alternativ. Han mener det trossamfunnet NLM har opprettet trenger mer ressurser og kapasitet, blant annet til å håndtere forespørsler om kirkelige handlinger som dåp, vielser og begravelser.

Kirketenkning

– Jeg synes det går litt for sent hos oss når det gjelder kirketenkning, sier Bakke.

Han følger langt på vei linjen til Fjellhaug-stipendiat Kenneth Ellefsen, som i flere debattinnlegg i Dagen tidligere i år har tatt til orde for en tydeligere kirkeordning i NLM.

Bakke viser til en samling for et år siden hvor blant andre tidligere Normisjon-generalsekretær Rolf Kjøde deltok. Her ble det drøftet om både NLM, ImF og Frikirken kunne stå frem som et tydelig alternativ sammen.

– Er det lettere for deg å foreslå sammenslåing fordi NLM vil være den sterkeste parten?

– Jeg er oppvokst på et indremisjonsbedehus, og har foreldre som både går her i Misjonssalen og er engasjert i indremisjonen. Så jeg kjenner begge ganske godt. Forskjellene mellom oss er ikke alltid så store i praksis, sier Bakke.

NLM alene

– Den som har lengst vei å gå er Misjonssambandet. Det er min erfaring fra Rogaland, sier kretsleder Halsne, som i store deler av sitt liv har bodd på Halsnøy i Finnøy kommune.

Han forteller at en del misjonsvenner i Ryfylke for noen år siden ville arbeide etter modell fra den nå nedlagte Sunnmørskirken i Ålesund. De arrangerte bedehuskonferanse sammen med NLM.

– En god del fotfolk snakket slik som Andreas gjør nå. Men da var Misjonssambandet veldig klare på at hvis de skulle gjøre noe slikt, så ville de gjøre det alene.

– Det er også disse signalene jeg har fått til nå fra Misjonssambandets ledelse i Oslo: Hvis de skal gjøre noe utover å drive foreninger, så vil de gjøre det selv.

Andre grenser

Halsne mener det er lettere å tenke samarbeid i indremisjonsmiljøer, i hvert fall lokalt.

– Ti år frem i tid vil vi se helt andre grenser enn nå. Da er det naturlig at både Misjonssambandet, Indremisjonsforbundet, Frikirken, Indre Sjø og Samemisjonen vil falle naturlig inn i dette systemet, mener han.

– På bedehusene er avstanden og motstanden mye mindre enn i de mer sentrale leddene. For ledere er det veldig nyttig å lytte til fotfolket. De som står i det daglige arbeidet, kjenner hvor skoen trykker. På det bedehuset jeg kommer fra på Halsnøy, har vi samarbeidet i alle år og aldri tenkt grenser. Der har vi hatt fokus på både indre- og ytremisjon og stått sammen. Det har fungert kjempegodt, sier han.

Bakke er i hovedsak enig i Halsnes analyse, men legger til at for eksempel noen steder på Sunnmøre er det indremisjonsbedehusene som har lengst vei å gå med tanke på samarbeid.

Foreninger 
og forsamlinger

Tradisjonelt har arbeidet på bedehuset vært organisert i misjonsforeninger som så på ulike måter har vært tilsluttet et lokalt bedehus.

I de senere årene har bedehusfellesskapene mange steder utviklet seg til mer menighetslignende fellesskap, men det er forsamlingsbegrepet man har valgt å bruke.

På de siste generalforsamlingene i både NLM og ImF har det vært tydelig at det ikke foreligger noen sentral satsing på foreninger, mens det er et uttalt ønske å utvikle flere forsamlinger.

Fra små steder

– Der det virkelig skjer noe i Misjonssambandet, er i byforsamlingene. På den annen side skjer det så mye spennende der at folk blir aktive og engasjerte lokalt og dermed ikke engasjert videre i besluttende prosesser, som på en generalforsamling. Til en viss grad ser vi det samme på regionårsmøter, at det er de som kommer fra små steder som er der og har noe de vil ha sagt. Jeg mener vi har tatt for mye hensyn til de små stedene. Skal vi virkelig få til noe, må vi satse på de sentrale stedene, og vi må bygge menigheter, sier Bakke.

Bakke sier at han opplever det frustrerende når sentrale NLM-ere snakker om bedehusets historiske betydning på en slik måte at det kommer i konflikt med å satse på menighetsbygging.

Sentralisere

– Vi må tørre å si at nå ønsker vi menigheter, gjerne menigheter på bedehuset, sier forsamlingslederen. Som en konsekvens av dette beklager han også at mange i NLM-sammenheng etter Bakkes mening er livredde for å ansette pastorer.

– Dette forstår jeg ikke. Når du ansetter noen, får det mye å si for arbeidet. Misjonssalen står for 12 prosent av de samlede inntektene fra hele regionen vår. Og vi har fordoblet givertjenesten i Misjonssalen på noen få år, legger han til.

– Samtidig kan vi ikke sentralisere så mye at folk må reise en time for å komme til forsamlingen sin, legger kretsleder Halsne til. Men han er klar i sin analyse av behovet for endringer:

– På Sunnmøre er det altfor mange bedehus. Noen steder er det fem-seks bedehus innen et kvarters kjøretur. Vi kan saldere bort ni av ti, og sitte igjen med ett, mener kretsleder Halsne.

Strategisk tydelig

I NLMs vedtatte strategi for hjemmearbeidet heter det at man ønsker 100 forsamlinger innen 2020.

– Men det blir ikke gjort nok for å klare dette. Hovedstyret har en bestemmelse som de kunne ha brukt til å tørre å satse mer, mener Bakke.

– Tror du de vil kjenne seg igjen beskrivelsen av at det ikke blir gjort nok?

– Den ledelsen vi har nå, er veldig dyktig på utenlandsarbeidet. Tross motstand har de våget å si hva vi satser på, og de har gjort noe med det. Vi ser en tydelig vridning mot verdens minst nådde folk. Men jeg synes ikke vi tør å være like strategisk tydelig når det gjelder arbeidet i Norge.

Halsne erkjenner samtidig at når man trapper ned satsingen på foreninger og trapper opp satsingen på forsamlinger, må man også understreke forsamlingenes tilhørighet i en større sammenheng.

Erfaringen så langt tyder på at forsamlingene glimrer med sitt fravær på kretsårsmøter og generalforsamlinger. Bakke supplerer med at region Øst i NLM nylig mente at de egentlig ikke trengte noen region, de kunne heller forholde seg til hovedkontoret i Oslo.

– Forsamlingene trenger noen som kan stå over og hjelpe oss, men så langt er det få i overordnede stillinger som har vært forsamlingsledere før, sier Bakke.

Ikke troverdige

– Hvis vi ser fem eller ti år fremover, hvor konkrete endringer ser dere for dere?

– Jeg ser for meg en, to, tre, kanskje fem forsamlinger som er oppe og går på Sunnmøre, og som NLM og ImF er sammen om, sier Halsne.

– Er det full sammenslåing mellom organisasjonene dere faktisk tar til orde for?

– La oss først bevise det går an å samarbeide lokalt før vi slår sammen organisasjonene sentralt. Hvis vi ikke tar grep nå i forhold til kirkesituasjonen i folket vårt, er vi ikke troverdige. Vi kan si at folk bør melde seg ut, men hvilket alternativ har vi? spør Halsne.

Bakke viser til et av de lokale sognene, hvor de har en prest som støtter Kirkemøtets vigselsvedtak. Som en konsekvens har folk derfra kontaktet Misjonssalen for å få døpt barna sine der.

– Vi kan ikke være et sted som skal døpe alle barna til folk fra Ålesund og kommunene rundt, vi må faktisk begrense det. Men vi må sammen klare å ha et alternativ for dem som ønsker det.

Ikke så radikale

NLM har i mange år blitt omtalt som Nord-Europas største misjonsorganisasjon, og er den desidert største av bedehusorganisasjonene her i landet. Men forsamlingslederen i Ålesund etterlyser mer fremtidsrettet lederskap.

– Jeg synes ikke Misjonssambandet har vært så radikale de siste årene. Jeg synes radikaliteten har forsvunnet. Derfor kan vi godt hente den frem igjen. For det er på tide å være litt radikal. Når jeg har vært i utlandet, har jeg sett at det er fullt mulig å være en frikirke som er opptatt av misjon. I Norge er vi livredd for å bli frikirke, for vi tror at da slukner ytremisjonsengasjementet. Det der er en litt skandinavisk greie. En mer radikal løsning ville være å sikte på å bli en misjonerende frikirke, gjerne sammen med andre. En solid luthersk frikirke som er opptatt av ytremisjon, sier Bakke.

Frikirke

Halsne har behov for å nyansere bildet noe:

– Noe av styrken vår har vært det allmenne prestedømme. Jeg er ikke så innstilt på en struktur som nærmer seg en fasttømret frikirke, men jeg er helt for å ansette pastorer og forsamlingsledere rundt omkring. Radikaliteten må også komme til uttrykk i det misjonerende i vårt eget nærområde. Vi må fortsatt ha stort rom for det allmenne prestedømme der.

– Jeg er selv veldig lavkirkelig. Noe av det jeg har sett andre steder enn i Norge er at det går an å ha frikirker som og er lavkirkelige, sier han.

Hvor skoen trykker

Begge er opptatt av å ta vare på de unge familiene som kommer til sammenhengene deres. Bakke sier at hans generasjon ønsker å tilhøre en åndelig familie, og at de dermed ønsker seg et helhetlig tilbud i forsamlingene sine. Halsne spør retorisk om hvem han bør lytte mest til, de som er 70 eller de som er 25.

– Haugianerne var unge folk. Det er de unge som aller mest vet hvor skoen trykker, sier han.

– Før vi reiste til Peru sa jeg til noen venner og medarbeidere i Oslo at når vi kommer hjem igjen, skal vi enten bosette oss et sted der det er en forsamling, eller et sted jeg vet at vi er nok familier til å kunne starte noe. Da var det en eldre mann som sa at det ikke er plass i Misjonssambandet til sånne som meg, forteller Bakke.