Vil ikke gjøre konservative prester til offer

– Ingen skal bli uthengt for sin overbevisning. Men når din overbevisning får konsekvenser for andre mennesker, må man håndtere at det skaper reaksjoner i samfunnet. Vi som kirke må lage rammer og rom som gjør konflikten så liten som mulig. Når liturgien kommer vil vi forhåpentligvis konflikten bli mindre, sier Gard Realf Sandaker-Nielsen til Dagen.

– Men å gjøre disse prestene til offeret i denne saken, er jeg ikke med på.

Forståelse

Sandaker-Nielsen, som nettopp har deltatt på sitt første Kirkemøte, har lest mange av reaksjonene som har kommet i etterkant av vedtaket om likekjønnet vigselsliturgi. Han opplever at debatten igjen, har havnet i en «innenfor og utenfor»-retorikk. Denne ble tydelig under Kirkevalget, og han mener den nå igjen blusser opp.

– Noen er på Guds side. De andre er det ikke, og det er de som ødelegger kirken.

Han nevner Åpen kirkegruppe, Åpen folkekirke og nå alle som stemte for vigselsliturgi for likekjønnede, som eksempler på folk som igjen blir beskyldt for å gjøre kirken til en «ikke-kirke», som han sier.

– Denne oppdelingen er veldig problematisk. Man opplever å bli satt på utsiden. Det settes spørsmålstegn ved vårt ønske om å følge Guds vilje med livene våre, ønske om å leve et godt, kristent liv.

Han stusser over at noen av de som står på klassisk forståelse av ekteskapet ikke ser og anerkjenner at det er gitt dem et rom til fortsatt å være i kirken.

– Selv når vi gir dette rommet, som vi selv ikke fikk av dem, er det ikke nok.

– Er du oppgitt?

Han tenker.

– Ja, kanskje. Mulig jeg heller burde blitt sint. Jeg forventer å bli trodd på at vi vil gi alle rom i kirken. Jeg mener de som står på at ekteskapet er forbeholdt mann og kvinne tar feil. Jeg mener de har gjort feil ved å holde lesbiske, homofile og transpersoner ute. Likevel jobber jeg for at de som er uenige med Åpen folkekirke skal bli ivaretatt på en god måte, sier han og skryter av biskop Halvor Nordhaug, Ivar Braut og Harald Hegstad som alle står på det klassiske synet, men som stemte for likekjønnet vigsel.

– De er med å skape veien fremover.

Til forsvar

Sandaker-Nielsen er også leder av Oslo bispedømmeråd. For ham er det viktig at de som lever i en annen kirkelig virkelighet enn ham selv, forstår at han og hans likesinnede står på sitt standpunkt fordi de ønsker å ta Guds vilje på alvor. Han avviser at det har noe med tidsånden å gjøre

– Hvordan vil du forsvare de prestene som blir satt under press for å stå på klassisk ekteskapsforståelse? Som leder av bispedømmerådet vil du jo være en lederfigur for alle prestene?

– Vi må huske hvem det er som har båret kostnadene ved uenigheten frem til nå. Det er LHBT - lesbiske, homofile, bifile og transpersoner. Det er saken. Nå anerkjennes vi endelig. Frem til nå har prester som har ønsket å vie LHBT vært nødt til å sende fra seg par. Nå skapes det en praksisforskjell. Den må vi leve med og håndtere.

– Men ingen prester skal tvinges til å vie. Det vil jeg stå opp for. Men jeg vil aldri feie under teppet det mange har følt på ved å stå utenfor.

– Men hvordan kan en kirke holde seg med et mindretall som flertallet mener diskriminerer dem og krenker dere menneskeverd? Som kirke - bør dere ikke få dem ut?

– Nei. Jeg mener det er feil å ikke anerkjenne LHBT fullt ut. Men andre mener det ikke er feil. Nå har vi funnet en måte å leve sammen på, å være kirke sammen. Jeg vil ikke si at noe er innefor og noe utenfor.

– Er det plass til alt da?

– Nei, nei. Men her er det gjort et grundig teologisk arbeid over mange år. Så er vi uenige om hva dette betyr for LHBT og likekjønnet ekteskap. Bispemøtet har vist en vei for dette. Der er de veldig uenige, men peker på en retning for kirken.

Sandaker-Nielsen mener vigselssaken ikke er kirkesplittende.

– Jeg vil synes det er trist hvis noen mener at dersom jeg og mitt ekteskap anerkjennes av Den norske kirke, så må de forlate kirken. Jeg synes også det omforente vedtaket vi har fått er vanskelig. Mange i Åpen folkekirke synes det er meget vanskelig, sier han.

Åpen folkekirke ønsket primært én liturgi som kunne brukes av alle.

Demokrati

– Hvor lenge vil dette kompromisset holde? I Morgenbladet i helgen sier de i lederen at «aktivistene i Åpen folkekirke vil, etter alt å dømme, presse mindretallet videre straks de føler at de har demokratisk mandat til det - som om saken var et rent politisk spørsmål og ikke et lærespørsmål». Tar avisen feil?

– I utgangspunktet ville de fleste i Åpen folkekirke ha én liturgi. Men så ble det tydelig at for de som var uenige med oss, var det nødvendig å ha med dagens liturgi for å få rom til å virke i kirken. Det er en anerkjennelse av at de krever det, at Åpen folkekirke gikk for det. Personlig ser jeg ikke behovet for å kvitte oss med dagens liturgien.

– Men dine standpunkter kan bli overkjørt av et vedtak på Åpen folkekirkes årsmøte?

– Ja, det er ikke slik at vi kan si at noe aldri vil skje. Men nå har vi et vedtak som skaper rom for begge sider. Det er uansett slitsomt å diskutere livet på denne måten. Med vedtaket vi nå har, slipper vi det.

Neste kamp

Det var vigselssaken som skapte engasjement for Åpen folkekirke i kirkevalget i fjor.

– Hva skal dere kjempe for nå? Hvordan holde engasjementet oppe?

– Vi tar et helhetlig ansvar i kirken. Vi mener alvor når vi sier vi vil ha rom for uenighet. Vi ønsker ikke kun å ha inn biskoper eller andre som er hundre prosent enige med oss.

– I det nye Kirkerådet er det ingen delegater som ikke stemte for innføringen av ny vigselsliturgi for likekjønnede?

– Det har jo med valgordning å gjøre. Men Kirkerådet er relativt representativt. Vigsel er dessuten ikke det eneste det er uenighet om i Den norske kirke.

Det nye Kirkerådet har tre delegater som står på klassisk forståelse av ekteskap, men som likevel stemte for innføringen av liturgi.