Vil snakke mer om storfamilien, mindre om kjernefamilien
– Har vi en kultur som gjør at vi snakker godt om mulighetene som eksisterer når vi lever alene, eller er det å leve alene og ikke få barn nærmest skambelagt?
Det er Vidar Mæland Bakke som stiller spørsmålet. Han er prest i Bymenigheten i Sandnes, den eneste valgmenigheten i Den norske kirke.
Intervjuet med Bakke inngår i en serie om det å være singel i menigheten.
Antall aleneboere øker i Norge, men temaet blir i liten grad berørt i media og i kristen forkynnelse.
Dagen har snakket med single i ulike aldre om hvordan de lever sine liv privat, i menighet og i samfunnet. Vi har også spurt om hvordan de løser sine savn etter ektefelle og barn.
– Vi er ikke flinke nok til å spørre
I november i fjor kom han over en statistikk fra SSB som viser at Norge ligger på verdenstoppen i antall aleneboere. 974.000 lever alene og 39 prosent av alle norske husholdninger består av én person. I hovedstaden består annenhver husholdning av én person.
«Jeg mistenker at min bransje ikke er i nærheten av å ta denne virkeligheten inn over oss i våre strategier,» skrev han på Facebook med henvisning til Kirke-Norge.
Bymenigheten satser sterkt på trosopplæring og familiearbeid, orienterer Bakke.
– I den sammenheng har jeg ofte sett at det er en del mennesker som ikke er spesielt interessante for oss, sier han, og nevner konkret aldersgruppen 20-30 år.
Bakke viser til statistikken som dokumenterer at aleneboergruppen blir større og større. Han tror unge single fort kan tenke at menighetslivet ikke er for dem.
– Vi er ikke flinke nok til å spørre hva vi skal gjøre for at det skal kunne gå an å leve godt alene.
Presten har engasjert seg i homofilidebatten og mener det er en del fellestrekk mellom å være ufrivillig, heterofil singel og å være homofil.
– Jeg tror de kjenner på at menighetslivet er rigget for at en skal leve sammen med noen og bygge familie.
Bakke forteller om et møte han deltok på med følgende tema: hvordan tenke muligheter slik at når kirken sier nei til noe, så sier de ja til noe annet?
Han husker at en kvinne i salen fortalte at det trigget en tanke hun hadde hatt lenge.
– Hun ønsket en bolig som ikke bare var for henne og familien, men en kollektiv løsning.
Bakke ønsker at menighetslivet skal handle om storfamilien og om å fasilitere for fellesskap der enslige og familier er sammen.
– Det trenger ikke være en motsetning mellom de to gruppene, sier han.
Bakke forteller at en mann reiste seg opp på det samme møtet og takket for måten han var nærmest blitt adoptert inn av en annen familie da han kom ugift til menigheten.
– Det er fantastisk når en menighet kan fungere slik.
Rundt 20 single
ByMenigheten har i overkant av 300 medlemmer hvorav rundt tre fjerdedeler er kirkeaktive. De fleste husgruppene består av ektepar, forteller presten, som også er daglig leder i forsamlingen.
Han orienterer om at en «godt voksen husgruppe» ble startet av personer over 35 år der samtlige lever alene.
– Det kommer og går folk i den gruppen hele tiden.
Bakke regner med at rundt 20 personer er single i forsamlingen, blant dem er både ugifte skilte, enker og enkemenn.
– Har du erfart at single har kommet og sagt at det er krevende å være i menigheten, slik den fungerer nå?
– Ikke direkte, men enkelte kan oppleve at de mister menigheten fordi det er vanskelig å fortsette i den samme sosiale settingen når de er skilt. Andre kan også sette ord på den ensomheten som kommer når de ikke lenger er gift.
Han har opplevd at aleneboerne har uttrykt at det kan bli mye fokus på barn og på at de skal stille opp som barneledere.
– Jeg husker spesielt en som mente at det var et foreldreansvar og litt utidig at også de skulle gå inn i det.
Paulus
Presten i ByMenigheten har tenkt en del på Paulus sine ord i Korinterbrevet om å leve alene.
– Han sier rett ut at han kunne ønske at andre var som ham. En av våre store troshelter løfter frem det å være ugift som noe høyverdig.
Da Bakke snakket med single i menigheten om dette, sa de at de ikke opplevde at singellivet ble anerkjent.
– Har vi en kultur som gjør at vi snakker godt om mulighetene som er i å være alene eller er det å leve alene og ikke få barn nærmest skambelagt?
En av våre store troshelter løfter frem det å være ugift som noe høyverdig.
Vidar Mæland Bakke Prest
Statistikken har gjort at Vidar Mæland Bakke ønsker å snakke mer åpent om hva en familie er.
– Det er sant som de sier i dag at en kan være familie på mange forskjellige måter, og vi kan fremdeles holde frem et ideal om at det er best å ha både en mor og en far, men virkeligheten i menigheten er mangefasettert.
Teologen ønsker at også de konservative kristne, som han regner seg som en del av, skal snakke inkluderende om familie.
– Det er noe med kjernefamilien som blir litt klamt. Det burde være en visjon for menigheter å bli mindre opptatt av kjernefamilien og mer opptatt av storfamilien. Hvis vi gjør det, inkluderer vi både de single og de som er alene om barneomsorgen, sier han.
– Hvordan har storfamilien det?
Bakke presiserer at han ikke vil gi opp tanken på familie, men vil i større grad snakke om storfamilien siden folk lever så vidt forskjellige liv. Han tror ord kan prege.
– Hvordan har storfamilien det, spør vi i menigheten, og håper at de kirkeaktive kjenner at de virkelig er del av en stor familie.
Presten i ByMenigheten ser at en høy del av de single er engasjert i ulike tjenester i forsamlingen.
– Dette er en aktiv gruppe som både møter hverandre men også andre gjennom gudstjenesten, menighetsråd, lovsang, teknikk og mer. De har et bevisst menighetsengasjement.
Bakke sier at ikke alle ønsker å bli definert som single eller å bli assosiert med singelgruppen.
– Noen kan nok oppleve begrepet stigmatiserende.
Han tror like fullt at det kan være viktig å treffe andre i samme livssituasjon.
– Et godt liv uten å være gift
– Enkelte bekymrer seg over at det er så mange single i kristne sammenhenger. Hvordan ser du på det?
– Hvis folk drømmer om å finne en livsledsager, så unner jeg dem det. Jeg opplever det godt å leve i ekteskap. Jeg tror likevel at vi skal snakke om mulighetene som finnes for å ha et godt liv uten å være gift. Her tror jeg vi har en jobb å gjøre, ellers sier vi at mennesker kan være ufullstendige.
– Hvordan skal en legge til rette for at single kan finne hverandre samtidig som en arbeider for at singellivet skal oppleves som en likeverdig livsform?
– Jeg tror gode samtalepartnere og veiledning kan bidra underveis for at mennesker som lever alene skal forsones med livet slik det er og utforske muligheter i begrensningene. Jeg tror relativt mange single har sett for seg at de skulle finne noen. Noen har jobbet seg gjennom dette, mens andre ikke har det. Noen kunne tenke seg barn.
Bakke sier at «det ligger mye energi» i å snu på ting og spørre: hva byr livet meg nå? Hvilke muligheter er det for meg?
– Vi må skape flere mulighetsrom og snakke om det en som er singel vinner av tid og mulighet for samfunnsengasjement eller andre ting.
Presten viser til en ung mann han kjenner som har en viktig rolle som ungdomsarbeider.
– Det er fint, naturlig og godt. Han har definert ungdommene som sin familie, og har hatt tid for dem på en annen måte enn han ville hatt dersom han var familiefar.
– Hva tror du er årsaken til at det er flere single kvinner enn menn i kristne miljøer?
– Det letteste svaret er at flere kvinner går i menighet enn menn, og det blir viktig å finne en ektefelle som deler tro og livssyn.
Bakke viser til et initiativ i menigheten som er utelukkende for menn, Herreavdelingen.
Annenhver måned er mennene på bedriftsbesøk der de treffer kristne ledere.
– Jeg er med, selv om jeg ikke alltid lar meg fascinere like mye av maskiner og utstyr, sier presten og ler.
Felles verdigrunnlag
– Hva sier du til single kvinner som ønsker å gifte seg med en ikke-kristen mann?
– Jeg er ikke så opptatt av å si at en ikke skal gifte seg. Det viktigste er å snakke om felles verdigrunnlag, sier presten.
Han sier samtalen om kristen barneoppdragelse er ett av spørsmålene som må avklares i god tid.
– Det kan bli vanskelig etterpå. Mange håper nok at de skal få ektefellen med seg, men så ender det heller med at det er den aktive som glir bort fra det kristne miljøet, sier han.
Vidar Mæland Bakke tror Den katolske kirke i større grad har klart å beholde noe av statusen ved å være enslig gjennom tilbudet om klosterliv.
– Dette er i praksis bofellesskap. De har en kultur for kollektivtenkning eller kommunitetsliv som er fremmed i luthersk sammenheng. Der snakker en om kjernefamilien og om å være prester for sine barn. Ved å snakke om noe som er bra, kan en komme i skade for å snakke ned noe annet som også kan være bra, sier han.
Bakke heier på slike kollektiver.
– En kan ha bofellesskap med gode rammer. Her kan vi utforske erfaringer fra andre kirkesamfunn der en lever som brødre og søstre uten å leve sammen seksuelt. For noen kan det være et alternativ til ensomhet og isolasjon, tror han.