Vil tenne lys i avisspaltene
Joel Halldorf er pinsevennen, bokormen og kirkehistorikeren som har maktet å etablere seg som kulturkommentator i et av verdens mest sekulariserte land. Nå inntar han Norge.
– Det var vel en følelse av at man er ikke ferdig, selv om man er en kristen.
Den svenske kirkehistorikeren, forfatteren og kulturskribenten Joel Halldorf forsøker å forklare hva som særpreget oppveksten i «det Halldorfske» hjem.
– Det er en pågående vandring, en brytning. Det er aldri farlig å stille kritiske spørsmål. Det er en del av prosessen.
Selv om Halldorf den yngre er et godt etablert navn i svensk samfunnsdebatt, så har Peter Halldorf en spesiell plass i nordisk kristenhet. Han er pinsevennen som for mange lavkirkelige i Norden åpnet døren til kirkens rike arv gjennom bøker, retreater og forkynnelse.
Åpenheten og den brede lesningen har gitt Joel Halldorf, også han registrert pinsevenn, plattform som kulturkommentor i den svenske tabloidavisen Expressen. Han deltar gjerne i debatter, men er opptatt av å se sine meningsmotstandere som mennesker og ikke bare meninger.
Noe som kanskje kan illustreres av hans gode vennskap med Christer Sturmark, som er blant Sveriges mest pågående kritikere av kristen tro.
Travel tid
Akkurat nå er det to prosjekt som overskygger det meste i Halldorfs liv. For det første er det semesterstart ved Enskilda teologiska høgskolen i Stockholm der han er dosent. Det er alltid den mest intense perioden i året, men det blir ikke mindre intenst av at et koronastengt samfunn skal åpnes opp igjen.
For det andre har han akkurat gitt ut boken «Kveldstidningsteologi» på Libris forlag. Det går ikke upåaktet hen når en pinsevenn forsøker å male med nye nyanser i homofilidebatten, noe Halldorf har forsøkt seg på.
– Det er dette dagene mine går med til akkurat nå. Nå er boken kommet ut, og snart kommer anmeldelsene og folk begynner å lese.
Kulturelt engasjement
I tillegg til å være familiemann har Halldorf fingrene i alt fra kirkehistorie og pinsebevegelse til tverrkirkelighet og kultur. Nå er han også engasjert i deltidsstilling som skribent i den norske tankesmien Skaperkraft.
Hva er egentlig den røde tråden?
Selv tror han det oppsummeres i spørsmålet om kristen tro i det moderne samfunnet.
«Joel er en av Sveriges mest spennende stemmer og kristne tenkere,» svarer Skaperkraft-leder Filip Rygg på spørsmål om hvorfor Halldorf er hentet inn.
«Joel Halldorf vil bidra med viktig innsikt og et utenifra blikk som jeg tror norsk offentlighet trenger.»
– Jeg er opptatt av hvordan man er kristen og hvordan man lever ut den kristne overbevisningen i et samfunn som er moderne, digitalt, pluralistisk, indvidualistisk og sekulært, sier Halldorf selv.
Noe i oppveksten
Som pinsevenn i Sverige er man en minoritet i minoriteten. Det kan Halldorf bekrefte, selv om han aldri har vært særlig redd for å si sin mening.
– Det har vært en selvsagt del av min identitet som jeg ikke har tonet ned. Jeg har vel alltid forsøkt å svare på kritikk og spørsmål. Jeg har tenkt at jeg skal få være den jeg er, uten at jeg trenger å trykke det på andre. En sosialist behøver ikke gjemme bort sitt engasjement, det trenger ikke jeg heller.
Så kanskje var det der i skolegården at grunnlaget ble lagt. Interessen for å svare på de mange spørsmålene som kom, enten de var elegant formulert eller kom i mindre smakfull innpakning. Vissheten om at han hadde en plass i samfunnsdebatten, ikke til tross for sin kristne tro, men på grunn av den.
Manglet stemmer
Et beskjedent smil og dype mørke øyne som titter på leseren gjennom runde briller. Slik ser Joel Halldorf ut for Expressens lesere.
Titlene er ikke så beskjedne.
«Jämför inte Trumps kristna med våra frikyrkor». «Freud hadde rätt - Gud och sex hör samman». «Knutby är förvirrande för oss pingstvänner».
– Det har kanskje ikke vært så typisk for frikirkeligheten med et slikt dypt samfunnengasjement, i hvert fall ikke den siste tiden?
– Jeg har tenkt mye på det der. Jeg tror det gjenspeiler utdanningskulturen i frikirkeligheten. Vi har mange leger og ingeniører, men ikke så mange historikere, filosofer og teologer.
Selvsagt
Samtidige forbilder innen skrivekunsten finner han internasjonalt. New York Times' Ross Douthat skriver om politikk, religion, moral og høyere utdannelse. Elizabeth Bruenig skriver i The Atlantic, om mye av det samme.
– De er kristne og teologiske på en selvsagt måte. Ambisjonen er å ikke nødvendigvis snakke om Jesus, men å vise hvilke praktiske konsekvenser kristendommen har for hvordan man ser på politikken og kulturen. Ofte nevner de ikke en gang kirke, teologi, Jesus eller Gud, men man merker likevel at dette er utgangspunktet de snakker ut fra.
En fastlåst debatt
Og så, i sommer, kom overskriften:
«Räcker inte att frikyrkorna «tolererar» homosexuella».
I artikkelen i Expressen gir Halldorf uttrykk for noenlunde det samme som den norske pinseteologen Terje Hegertun, nemlig at kirken på en eller annen måte må omfavne livslange homofile partnerskap.
Han presiserer at dette ikke er en debatt som Skaperkraft har involvert seg i.
– Hvordan var det å dyppe tåen sin i dette vannet? Du må ha visst at det ville vekke reaksjoner?
– I frikirkene har det blitt sånn at enten er man tro mot Bibelen og klassisk teologi, og da er man mot homofil praksis, eller så er man opptatt av å tilpasse oss til verden, og da er man for. Jeg mener at det ikke er så enkelt.
Mer rom
Han mener debatten må skille mellom det sentrale, som alle kristne må enes om, og det mer perifere.
– Jeg tenker at det sentrale i kristen tro er at Jesus er Gud, at Gud er treenig, at menneskene er skapt i Guds bilde, at han elsker menneskene og at Jesus gir sitt liv til forsoning. Om mennesker i kirken begir seg utenfor i slike spørsmål, da kan vi ha en hard debatt. Men i kirken bør vi kunne romme at mennesker kommer til ulike oppfatninger i andre spørsmål.
Han er ikke alene om å skille mellom det sentrale og det perifere. Men samlivsetikken, og ikke minst ekteskapet, har for mange en mer sentral posisjon. Ikke minst er ekteskapet fortsatt et sakrament i Den katolske kirke, et trossamfunn som har betydd mye for Halldorf personlig.
– Jeg tror at alle kristne tradisjoner må finne ulike måter å håndtere dette på. Det vil se ulikt ut, men jeg vet at det finnes katolske teologer som mener at man kan velsigne slike samliv. Man må kunne diskutere det uten å dele hverandre opp i de som er ok og de som ikke er det. Hvis ikke mener jeg at vi aksepterer en slags sekulær kulturkrig som er helt fiksert i spørsmålet om kjønn, identitet og seksualitet.
– Det trenger ikke være dette som sliter kirken i stykker.
På dypet
Halldorf mener at det er teologien som skal avgjøre hva kirken skal si om homofilt samliv. Ikke samfunnet. Men er det ikke likevel en fare for at kirken ikke makter å bevare gangsynet i møte med det sekulære samfunnets press mot ensretting?
– Jo det er en fare, medgir Halldorf.
– Det store oppdraget for kirken er nok at vi trenger en virkelig fordypet teologi om hva ekteskapet er, hvorfor det er viktig og hva det handler om. Ofte synes det som om vi i kirken er veldig opptatt av hvordan mennesker som ikke tilhører kirken lever sine samliv.
For Halldorf er ikke ekteskapet bare «en skole i hellighet». Det handler også om å vandre sammen i disippelskap, om å grunnlegge et hjem der gjestfriheten rår både i familien, nabolaget og videre utover.
– Disse perspektivene burde vi bli litt mer opptatt av. Vi kan gjerne debattere hvem som er liberal og hvem som er konservativ. Men, det finnes bare så mye mer å hente ved å gå på dypet.
Metodisme og kalvinisme
Det sies at en bokhylle kan si mye om eieren. I Halldorfs tilfelle vil det være vanskelig, siden bredden er så formidabel.
Men ja, kanskje likevel.
– Hva er den beste boken du har lest?
– Jeg er veldig forelsket i den amerikanske Marilynne Robinson. Hennes bok Gilead, er en skjønnlitterær favoritt.
Robinson er noe så sjelden som en kristen, pulitzer-vinnende forfatter som mener at teologen og reformatoren Jean Calvin bør hentes opp igjen og leses på nytt.
– Hun skriver i en skjønnlitterær form om hvordan man som kristne kan se på og oppleve verden. Det er gjennomsyret av Guds nærvær på en måte som gjør at det både blir vakkert, men unngår samtidig å idealisere. Smerten finnes også der.
På teologiens himmel er Stanley Hauerwas stjernen for Halldorf. Hauerwas er metodisten som har blitt kalt «Amerikas beste teolog» av Time magazine og som også har besøkt Oprah Winfrey show for å snakke om sin strenge pasifisme.
Og ja, Hauerwas er som Robinson et eksempel på en kristen med en stemme som rekker langt, langt utenfor kirkens rom.
Forsvare sin plass
Hvordan vil det bli for en svensk, frikirkelig kulturskribent å heve stemmen i den norske tankesmien Skaperkraft?
Han tenker å begynne med lytting. Ellers nevner han at Stortingsvalget har gitt ny innsikt.
Halldorf trakter verken etter et kristent enhetssamfunn eller et strengt sekulært samfunn. Han skriver ut fra oppfatningen av at samfunnet er pluralistisk. Det innebærer at religionene ikke skal holdes private, men tas med som en del av samfunnsdebatten.
Selv om alle fortjener en stemme er det opp til religionenes representanter å vise hvorfor man skal bli lyttet til, og hvilke svar en har på aktuelle spørsmål, mener Halldorf.
– Det er dette som har preget min skrivevirksomhet, at vi ser på den kristne troens relevans, også for dem som ikke er kristne.
Et puslespill
Kanskje er det symptomatisk at Joel Halldorf beskriver sin kirkelige tilhørighet som flere puslebiter.
Han feirer gudstjeneste i det økumeniske fellesskapet Bjärka-Säby på hjemstedet, men også i Svenska Kyrkan i Linköping når det passer slik. Han er medlem i den lokale pinsemenigheten, men han er sterkt påvirket av katolsk teologi og tenkning.
– Har det generelt blitt vanskeligere å plassere seg i kirkelandskapet den siste tiden?
– Jeg tror det. Det pågår en slags økumenisk oppdagelsesferd nedenfra for tiden, der mennesker kan kjenne seg hjemme i flere sammenhenger samtidig.
Skifte skinn
Det siste tiåret har mange kristne gått gjennom det som etter hvert har blitt karakterisert som en dekonstruksjon av troen. For noen bygges troen opp igjen etterpå. Andre lar bitene ligge og går bare videre.
Halldorf ser på det som en naturlig del av kristenlivet. En slags omprøving av troen sett fra av et voksent perspektiv.
– Man vokser ut av noen forestillinger, og så vokser man inn i andre. Det er ikke smertefritt. Men det er nok nødvendig for at det skal bli ens egne perspektiv.
I tillegg mener han kristne må ta et oppgjør med barnslige forestillinger.
Vondt
Nylig publiserte den svenske teologen en lang post på Facebook-siden sin. Der forklarer han sin side av en betent konflikt som har rammet den økumeniske kommuniteten som samles på Nya Slottet i Bjärka-Säby, nær Halldorfs hjemsted.
Kort forklart: Pinsemenigheten som tidligere het Sion Linköping, nå Pingstkyrkan Linköping, eier Nya Slottet i Bjärka-Säby. De har fortalt den økumeniske kommuniteten at de ikke kan feire gudstjenester ved slottet lenger.
Det finurlige er at Joel Halldorfs far, Peter Halldorf, har vært pastor i Sion Linköping, som hans far før det. Men han har også grunnlagt den økumeniske kommuniteten i Bjärka-Säby, som har blitt et ettertraktet fellesskap for retreat og en leverandør av vekkelsesimpulser med tradisjonell valør.
Joel Halldorf er fortsatt medlem i Sion, men også en del av kommuniteten som ikke får feire gudstjeneste der.
Pinsemenigheten Sion har blant annet uttalt til Vårt Land at det kun handler om at pinsemenigheten trenger mer kontroll over det som skjer på slottet.
Den økumeniske kommuniteten møtes i dag i lokaler lånt av Svenska Kyrkan.
– Jeg har ennå ikke forstått hvorfor dette skjer.
– Er Bjärka-Säby et prosjekt som har en fremtid?
– Jeg tror det. Den økumeniske kommuniteten har blitt et slags nettverk for fornyelse, inspirasjon og fordypning. Selv det som skjer nå kan lede til mye bra. Vi har allerede merket at vi får kontakt med kirker og menigheter som gjerne vil være med og samarbeide, gjøre gode ting.
Arven
Å vokse opp med Peter Halldorf som far var trygt, stabilt og kjærlighetsfullt, forteller han.
Men det var også en oppvekst med store vindu.
– Jeg har fått mange impulser med meg, fra økumenikk, historie, ulike skikkelser og bevegelser. Helt plutselig kunne han lese Augustin, så Dag Hammarskjöld og så vekkelseslitteratur. Det var hele tiden mer å oppdage.
– Hva snakker far og sønn Halldorf om når de får litt tid?
– Vi snakker om noe vi har lest, eller kanskje om hans hage. Eller så snakker i vi om sport.
– Hvilken sport?
– Da er det fotball.
– Hva vil du aller helst gi videre til dine barn?
– Det er nok den kombinasjonen av stabilitet og bevegelse som den kristne tro kan gi et menneske. Å kjenne at man er hjemme, men også på reise. I verden er det ofte det ene eller det andre.
– Kristendommen har en evne til å forene det trygge med vissheten om at det er noe spennende å gjøre, at det er mye igjen å oppdage både i verden og i det indre livet.