Vil tillate urnevegger etter 23 års forbud

I det sørlige Europa og i blant annet Sør-Amerika er det vanlig med såkalte urnevegger der de avdødes aske plasseres i nisjer i en murvegg. Utenpå nisjene står avdødes navn og andre data.

Denne gravskikken, som ikke krever stell fra pårørende, er svært lite utbredt i Norge, men var tillatt fram til 1997 da det ble lagt ned forbud. Flere steder ble urner jordfestet etter avvikling av urneveggene.

Nå har regjeringen ved Barne- og familiedepartementet foreslått å gjeninnføre ordningen. Det må skje gjennom en endring i gravferdsloven.

– Større fleksibilitet

Det er KA Arbeidsgiverorganisasjon for kirkelige virksomheter som melder om regjeringens lovframlegg på sin nettside, og KA er for forslaget.

– Hvorfor er det behov for urnevegger?

– Dette vil åpne for flere alternativer og dermed et tilbud med større fleksibilitet for de etterlatte, så i KA ønsker vi dette velkommen, sier Randi Moskvil Letmolie, direktør i KAs avdeling for kirkebygg og eiendomsforvaltning.

Hun vil ikke gå så langt som å si at KA har vært en pådriver for en lovendring, men sier at de har henvendt seg til myndighetene om saken. Dette har de gjort både på eget initiativ og fordi det er kommet henvendelser fra KAs medlemmer om dette.

– Vi har derfor reist problemstillingen overfor departementet, sier hun til Kristelig Pressekontor.

Departementet skriver at «Hensikten er at gravplasslovgivningen skal legge til rette for flere alternativer i møte med et mer mangfoldig samfunn og i møte med en ventet økning i antall dødsfall de neste tiårene», som det står i forslaget som er sendt ut på høring.

Ønsker flere tilbud

Åse Skrøvset er nasjonal rådgiver for gravplassaker i Den norske kirke. Hun tror ikke de fleste i noen særlig grad etterspør muligheten for å plassere aske i en urnevegg. Initiativet kommer fra gravplassforvaltningen som de fleste steder ligger under det lokale kirkelige fellesrådet.

– Gravplassforvaltningen har nok et ønske om å tilby flere gravformer, sier Skrøvset til KPK.

Ordningen, som har vært forbudt i 23 år, har ikke vært særlig kjent, og hun antar at de færreste gjennom årene har etterspurt et alternativ de knapt har hørt om.

I dag dør det omkring 40.000 mennesker i året i Norge. Med den såkalte eldrebølgen på vei inn, vil det i løpet av noen tiår dø langt flere. Statistisk Sentralbyrås framskrivning tilsier at dødstallene om 30 år kan være på 50-60.000 pr. år.

– Hvis alle disse som vil dø om 30 år skal gravlegges i kiste, vil det kreve mer areal enn om de gravlegges i urne, sier Skrøvset og påpeker at et stigende antall kistegraver vil øke presset på gravlundene. Dette gjelder særlig i byer og tettbygde strøk, men kanskje også på landet hvor man for eksempel må ta jordvernhensyn.

Mindre arealkrevende

Skrøvset viser til at vi allerede har noen løsninger som demper dette presset. Minnelunder har i noen år vært et tilbud flere steder. Ordningen ble lovfestet i 2012, men ble praktisert på dispensasjon fra omkring årtusenskiftet og er siden blitt mer og mer vanlig.

Minnelunder kan ha både urner og kister, men ikke individuelle gravminner. Navnene blir satt på et felles minnesmerke. Det gir plass til flere graver på et gitt areal enn ordinære kiste- og urnegraver. Urnevegger vil på samme måte dempe arealbehovet.

– Er det et arealpress som har ført til at disse nye ordningene kommer?

– Gravplassforvaltningen ønsker flere alternativer for planlegging av gravplasser i fremtiden, og en positiv bieffekt av urnevegger er at det kan redusere behovet for areal til graver, sier Skrøvset.

Byfenomen

Skrøvset påpeker at urnevegger primært har vært et byfenomen, ofte i forbindelse med krematorier. Urneveggen – også kalt kolumbarium – kan ha ligget i kjelleren på krematoriet, men noen steder har urneveggen vært på utsiden av bygningen.

– De fleste steder valgte de å avslutte de avtalene man hadde med den som sto som fester eller ansvarlig for urneplassen. De fikk da urnene gravlagt i jord. Det eneste stedet der jeg vet at urnevegg fortsatt er i aktiv i bruk, er Narvik. Der har de aldri lagt ned dette tilbudet, sier Skrøvset som legger til grunn at loven var formulert slik at det var forbud mot nye urnevegger og at loven ikke hadde tilbakevirkende kraft.

Hun oppfatter at det var lite etterspørsel etter plassering i urnevegg fram til 1997 og at ordningen for lokale gravplassforvaltninger var krevende å håndtere.

– Da handler det om vakthold, besøksrutiner og slike praktiske ting, sier hun.

Bladet Gravplassen som utgis av Norsk forening for gravplasskultur, skriver at en viktig årsak til den lave etterspørselen har vært dårlig tilgjengelighet til urneveggene. På lederplass går bladet inn for oppheving av forbudet og nevner blant annet at urnevegger er bedre kjent blant mange innvandrere.

Mer administrasjon

Skrøvset tror arealmangel kan spille sterkere inn i Sør-Europa enn i Norge.

– Når man bygger i høyden, får man jo plass til mange flere graver på et lite areal.

Hun viser til at Sverige og Danmark har noen urnevegger, men at ordningen heller ikke der har noe stort omfang. Skulle urnevegger bli mer vanlig i Norge, må også disse gravene tas hånd om etter noen år.

– Ved gravlegging i jord brytes kister og urner ned, mens urner i kolumbarier må håndteres en gang til når ingen lenger betaler festeavgiften. Da må asken over i nedbrytbare urner og jordfestes. Gravplassforvaltningen er pliktig til å håndtere disse gravene med verdighet også når festeavtalene løper ut, og urnevegger vil derfor kreve mer praktisk arbeid og administrasjon enn andre graver, sier Skrøvset.