Viser vei i fremmed kirkelandskap

I den ferske boken «Den ortodokse kirke. Historie - lære - trosliv» gir Serck-Hanssen en bred innføring i verdens nest største kirkesamfunn.

– Jeg har savnet en slik innføring på norsk, forklarer Serck-Hanssen som er kunst- og kulturhistoriker og faglitterær forfatter.

Det finnes en god del litteratur om ortodoks kristendom på norsk. Men forfatteren påpeker at litteraturen delvis er spesialisert, om enkeltemner som ikoner, eller er mer forkynnende og intern.

Den ortodokse kirke her i landet har vokst fra 8.500 medlemmer i 2010 til 28.500 medlemmer i 2020, ifølge Statistisk sentralbyrå. Det er en økning på 235 prosent. Ingen livssynsamfunn har vokst raskere i den samme perioden.

Tanken på barnas framtid trekker Solfrid og Gard mot ortodoks kristendom

Fascinert som tenåring

Allerede som tenåring ble Serck-Hanssen fascinert av ortodoks spiritualitet og interessert i særlig russisk historie. Siden har hun jobbet mye faglig med Øst-Europa. Hun har doktorgrad fra Universitetet i Bergen.

– Hva særpreger ortodoks kristendom?

– Det er en tradisjon som legger veldig vekt på det liturgiske og fellesskapet i gudstjenestefeiringen.

Serck-Hanssen ser en kontrast til både den lutherske vektleggingen av prekenen, og dermed fornuften, og karismatiske strømningers vekt på følelsene.

– Ortodoks kristendom favner hele mennesket, med det emosjonelle og det intellektuelle. Den er preget av en sterk estetisk bevissthet. Ikoner, arkitektur og musikk er ikke bare pynt, men gjenspeiler en åndelig virkelighet, sier hun.

Konservativ og radikal

Den ortodokse kirke omtales gjerne som konservativ, men Serck-Hanssen mener det er like treffende å kalle den radikal. Ordet kommer av det latinske ordet for «rot».

– Den ortodokse tradisjonen er veldig bevisst på røttene som går tilbake til oldkirken, men samtidig har den selvsagt utviklet seg veldig.

Hun sammenlikner med et barn som blir voksen og etter hvert gammel. Det er den samme personen, men vedkommende fremtrer likevel forskjellig.

– Det er ikke noen drastiske brudd i den ortodokse kirkens historie som reformasjonen ble det i vestkirken. Men det betyr ikke at den er uforanderlig. Endringer går bare veldig langsomt.

Eit storverk om Den ortodokse kyrkja

Russisk suverent størst

Boken tar for seg den østlig ortodokse tradisjonen, som enkelt sagt er de ortodokse kirkene med base i Øst-Europa, Hellas og Konstantinopel.

Avhengig av hvem man spør, omfatter dette 14, 15 eller 16 autokefale kirker. At de er autokefale vil si at de har sitt eget overhode, som kan være en patriark, en metropolitt eller en erkebiskop.

Mange brudd

Av historiske grunner har patriarken i Konstantinopel rang som den fremste. Den russisk-ortodokse kirke er den suverent største med flere medlemmer enn alle de andre til sammen.

– I teologi og trosliv er kirkene like. Derfor har jeg behandlet dem under ett. Splittelser ser man som midlertidige. Det har vært mange brudd opp gjennom historien. Det er det normale, forklarer Serck-Hanssen.

Siden 1800-tallet har slike splittelser særlig vært knyttet til at nasjoner er blitt selvstendige og dermed vil ha kirkelig selvstendighet.

Kritisert for statslojalitet

De senere årene er Den russisk-ortodokse kirke blitt anklaget for å stå ukritisk i ledtog med Vladimir Putin. Slike beskyldninger er ikke noe nytt.

– Spesielt i Russland har kirken en lang historie for å være veldig lojal mot myndighetene, sier forfatteren.

Hun ser dette i sammenheng med symfonia-læren som ble utviklet på 500-tallet: De politiske makthaverne og kirken skal tjene Gud og samfunnet på hvert sitt felt, men gjøre det i en gjensidig forståelse.

– Men dette er en komplisert sak, understreker Serck-Hanssen.

Hun viser til sovjettiden da de russiske kommunistene var ateister.

– Særlig de som hadde flyktet fra Russland, så kirken som korrupt og mente at den hadde mistet sin troverdighet.

Kjendispredikanter

Samtidig fremholder hun at det stadig har oppstått åndelig fornyelse innenfor kirken. Det kan komme til konkret uttrykk ved at folk flest går hyppigere til nattverd.

Og selv om ortodoksien først og fremst er kjent for sin liturgiske gudstjeneste, poengterer hun at forkynnelsen har stått sentralt.

– Presten Johannes av Kronsjtadt, fra marinebyen på en øy utenfor St. Petersburg, ble en kjendispredikant. En reportasje om ham sto på trykt i «Illustrert familieblad» i Norge i 1890-årene, sier hun.

Metropolitt Anthony Bloom (1914-2003) i den russiske katedralen i London ble kåret til byens beste forkynner i avisen Evening Standard.

– Idealet i ortodoks sammenheng er at man skal tale ledet av Den hellige ånd, uten manuskript. Det sto folk med opptakere for å ta vare på Blooms prekener. De ble samlet i bøker og distribuert i Russland, forteller hun.

To grunner til kjennskap

– Hvorfor mener du norske lesere bør ha kjennskap til ortodoks kristendom?

– For det første er det kommet mange flere ortodokse innvandrere til Norge. Det er kirkesamfunnet som har hatt størst prosentvis vekst de siste årene.

For det andre viser hun til Norges naboskap med Russland.

– Selv om det prosentvis ikke er så mange flere som går regelmessig til gudstjeneste der enn her, legger de veldig stor vekt på det ortodokse som en del av sin nasjonale identitet.

Mye likt med katolisisme

– Hva er den viktigste forskjellen på katolsk og ortodoks kristendom?

– Det aller meste er felles fordi man har tusen års felles historie, fram til bruddet i 1054, sier Serck-Hanssen.

Synet på pavens rolle er en opplagt forskjell. Hun mener også at Den katolske kirke også er mer «juridisk».

Men de teologiske forskjellene vurderer hun mest som spissfindigheter. Sakramentsforståelsen, klostervesenet, nattverden og embetssynet er områder der hun ser læren som bortimot sammenfallende.

Avstanden til protestantiske kirker vurderer hun som langt større.

– Men jeg mener det også er en kulturell kløft som har økt mellom katolske og ortodokse, sier hun.

Varm spiritualitet

– Tror du ortodoks kristendom har større potensial i Norge?

– De fleste som vil konvertere, velger Den katolske kirke. Å bli ortodoks er et større steg fordi det kulturelt er mer fremmedartet og eksotisk.

For egen del tror hun personlige erfaringer har vært avgjørende.

– Jeg ble kjent med det ortodokse først. Jeg synes denne tradisjonen har et varmere uttrykk enn mye av det katolske, som har en kjøligere estetikk og appellerer mer til hodet. Den ortodokse spiritualiteten appellerer til hjertet, sier hun.

Kulturell avstand

Samtidig legger hun ikke skjul på at nettopp liturgien også kan skape avstand.

– Det er en utfordring for mange å holde barna interessert, sier hun.

Det skyldes blant annet språket. Russiske gudstjenester går på kirkeslavisk og greske på nytestamentlig gresk. Begge deler har betydelig avstand til språket folk flest snakker i dag.

Særlig stor ser hun utfordringen er i ortodokse miljøer utenfor hjemlandet.

– Det blir spennende å se om neste generasjon blir værende i kirkene, sier Serck-Hanssen.