– Visst finnes det et glasstak

Generalsekretæren i Mellomkirkelig råd fortalte om sine erfaringer da NORME, Norsk råd for Misjon og Evangelisering, tirsdag inviterte til fagdag om kvinner som endringsagenter i kirke og misjon.

«Finnes det fortsatt et glasstak?» lød ett av spørsmålene som ble debattert. Finnes det usynlig barrierer som gjør at kvinner kan nå et visst punkt, men ikke lenger?

– Ja, svarte Berit Hagen Agøy. – Visst finnes glasstaket.

Hun er takknemlig for at hun kan høste fruktene av kvinner som gikk foran og har selv opplevd å bli heiet frem som kvinne. Og likevel. Noen ganger skjer ting som får henne til å spørre seg selv: Hadde det jeg opplever nå, skjedd hvis jeg var mann?

Skuffet

I kraft av sin stilling møter Berit Hagen Agøy ofte i økumeniske fora internasjonalt. Mer enn én gang har hun opplevd at vertskapet hilser på mennene i det norske følget først, mens hun selv blir behandlet som luft, selv om det er hun som er sjef.

– Jeg er faktisk blitt bedt om å stille meg lenger bak i køen, og jeg må gjerne be om ordet fem ganger før jeg blir hørt, sier hun.

– Det tok seks år fra jeg hilste på den øverste kirkelederen i Jerusalem første gang, til han faktisk snakket til meg, fortsetter hun, for å illustrere en del internasjonale kirkelederes holdning til kvinnelige ledere.

Konservative kirkeledere fra patriarkalske samfunn kan Hagen Agøy likevel bære over med.

– Det som skuffer meg mer, er hvordan våre egne menn opptrer i slike settinger. Det forundrer meg at norske kirkemenn ser ut til å gli rett inn i denne kulturen, og faktisk ser ut til å nyte det. De sitter på fremste benk og stråler – for etterpå å si at «Berit, her ble dere skikkelig dårlig behandlet, altså».

– Heldigvis finnes det unntak, og jeg har opplevd at norske mannlige kirkeledere synliggjør min rolle også når vi er sammen i utlandet.

• I kirkemødrenes tid

Kvinnealibi

Glasstaket kan være hardt å trenge igjennom for kvinner i møte med andre kulturer. Som når beslutninger, selv i kirkelige sammenhenger, tas over en whiskey på hotellrommet.

– Jeg kan jo aldri invitere en kirkeleder opp på hotellrommet mitt og heller ikke bli med noen annen. Det ville sett suspekt ut, sier Hagen Agøy.

Men glasstaket kan også fornemmes i vår egen kirkelige kultur, når kvinner blir bedt om å stille som talere eller paneldeltakere «fordi arrangøren trenger en kvinne», og ikke fordi de verdsetter den aktuelle kvinnens kompetanse.

– Jeg vet ikke hvor mange ganger jeg er blitt bedt om å delta på seminarer «fordi de så gjerne vil ha med noen kvinner». Eller: «Vi har prøvd å få med kvinner og har fått nei fra så mange, kan du stille?»

– Da er det ikke rart at kvinner sier nei, slår Hagen Agøy fast.

Generalsekretæren er opptatt av at kvinner og menn må diskutere kjønnsroller og kultur i fellesskap, for kulturer kan bestå, selv om lederen byttes ut.

– Dette er mer komplekst enn bare å sette en kvinne på topp. Det er mye som sitter i veggene, sa redaktør i Vårt Land, Åshild Mathisen, som deltok i paneldebatt sammen med Hagen Agøy. Dét gjorde også Inger Marie Andersen Oppegård, leder i Lærernes Misjonsforbund.

– Det handler om redsel for å slippe folk frem og miste glansen selv, sa Andersen Oppegård.

• Menn vil ha noen som ligner på dem selv

Arena for innflytelse

Diskusjonen i panelet ble en påminnelse om at det fremdeles er en vei å gå, før kvinner opplever seg verdsatt og respektert på linje med menn. Hovedinntrykket etter fagdagen ble likevel at kirke og misjon på mange måter har vært foregangsarenaer for kvinners engasjement og innflytelse. Dette gjelder både i Norge og på misjonsfeltene.

Bevegelsen «Kvinner for Kristus» i Kamerun er et eksempel på det siste. De ble etablert i 1975, samme år som kirken i Kamerun ble selvstendig. I dag finnes det kvinnegrupper i hver eneste menighet.

I en kultur der kvinner blir sett på som menns eiendom og har små muligheter å uttrykke egne meninger, har de kirkelige kvinnegruppene gitt dem et nytt handlingsrom. Her får de kunnskap, ledertrening og fellesskap. Gruppene driver også et utstrakt diakonalt arbeid.

– Kirken har bidratt til å gi kvinnene verdighet og oppreisning. De har fått en ny identitet i Kristus, sier Therese Bue Kessel, førsteamanuensis ved VID vitenskapelige høgskole. Hun har tatt doktorgrad på «Kvinner for Kristus»og intervjuet i den forbindelse et stort antall kvinner på grasrota.

Virkeligheten hun møtte da hun dro hjem til kvinnene for å snakke med dem, sjokkerte henne dypt. Disse kvinnene som fremsto som myndige og selvstendige gjennom kvinnegruppene, levde samtidig med vold, utroskap og en stadig redsel for å bli smittet av HIV/aids på hjemmebane.

Bue Kessel forteller at kvinnene nå etterlyser en tilsvarende mannsbevegelse innen kirken – for at mennene skal lære det samme som dem.

• Kristne kvinner fortsatt undertrykket

Kvinneforeninger

Allerede i 1904 hadde kvinner fått stemmerett og begrenset valgbarhet i Det Norske Misjonsselskap, ni år før norske kvinner fikk alminnelig stemmerett.

– Til forskjell fra den alminnelige politikk hadde kvinner en gitt funksjon i det religiøse livet, der de som troende hadde sine oppgaver å fylle. Derfor var de fra begynnelsen av inkludert i organisasjonsfellesskapet, sa Norseth.

I tillegg til de alminnelige misjonsforeningene ble det også startet kvinneforeninger.

– Slik skaptes en egen kvinnesfære som mobiliserte kvinner til innsats ut over egen husstand, fortsatte Norseth og viste hvordan disse gruppene ga kvinnene stor påvirkningsmakt. Ikke minst fordi kvinnene ble så viktige økonomisk for misjonen. Ved begynnelsen av 1900-tallet ble NMS støttet av 3500 misjonsforeninger, som sørget for to-tredeler av selskapets inntekter.

• Misjonsselskapet og kvinnene

Pionérer i misjonen

Handlekraft viste også de første kvinnelige pionérmisjonærene. Siden fagdagen også var en 115 årsmarkering av Lærernes Misjonsforbund, hadde Kinamisjonær Marie Monsen fått sin naturlige plass i programmet.

– Det er verd å minnes pionerene. De som har gått i bresjen og kjempet for å oppnå noe, sa Lisbeth Mikaelsson, professor i religionsvitenskap ved Universitetet i Bergen, som har forsket på Marie Monsen.

Hun løftet frem Monsens handlekraft som predikant, vekkelsesleder og initiativtaker til kurs for kinesiske bibelkvinner i en tid der mange mente at «ulærd ydmykhet var det som kledde kvinner best».

– Monsen mente at utdanning var nøkkelen til bedre kår for kvinner. Det var ikke nok at omvendte kvinner hadde et varmt hjerte for menneskers frelse, de burde også ha utdanning for å gjøre jobben skikkelig, sa Mikaelsson.

Mer ukjent, men ikke mindre modig var Anna Jakobsen Cheng, en av de to første single kvinnene som reiste fra Norge som misjonær. Til tross for sterk motsand fra China Inland Mission, giftet hun seg med en kinesisk konvertitt. Senere startet de to en misjonsorganisasjon sammen og drev arbeid blant opiumsmisbrukere.

– Det er ingen tvil om at Anna Jakobsen Cheng tok sine egne valg og at hun utfordret samtidens syn på kjønn, rase og klasse, sa Marte Drønen Lægreid, som har skrevet masteroppgave om Cheng ved Universitetet i Bergen.

• Skryter av likestilling i Kirke-Norge
• Kvinner takker nei til lederverv