Vokste opp med åpent forhold til karismatikken
Tidligere Normisjon-generalsekretær Rolf Kjøde mener den moderne karismatikken hadde klangbunn også i bedehusmiljøer. Men han advarer mot en karismatikk som gjør det for lett for skeptikere å distansere seg.
Lørdag skrev Dagen om at det er 40 år siden det såkalte Helligånd-seminaret som markerte begynnelsen på den karismatiske fornyelsen i luthersk kristenhet her i landet.
Rolf Kjøde vokste opp i det som nå heter Indremisjonsforbundet, men er mest kjent for sin tid som generalsekretær i Normisjon (2003-2014).
Normisjon er den av de lutherske bedehusorganisasjonene som i størst grad har åpnet opp for den karismatiske fornyelsen. Kjøde mener denne åpenheten fantes i organisasjonen før han tiltrådte.
– Også Indremisjonsforbundet hadde ulike miljø. Flere sterke kretsledere hadde et åpent forhold til yngre karismatiske ledere. Denne åpenheten hadde jeg med meg da jeg kom til Normisjon. Det ble en sammenheng å være i som rommet dette.
Legitimitet
Kjøde mener Helligånd-seminaret og bevegelsen som vokste frem i seminarets kjølvann fikk stor betydning. Han fremhever også at bevegelsen fikk legitimitet fra tungvektere som biskop Erling Utnem, hovedprest Hans Christian Lier i Oslo Indremisjon og den anerkjente presten Kjell Petter Dahl.
– Dette betydde mye for dem som var unge og dro bevegelsen i gang. De var også et miljø som frembrakte veldig dyktige ledere. Ledere som også var dyktige teologer, som Jan Gossner og Thomas Bjerkholt.
– Hva mener du er denne bevegelsens viktigste bidrag?
– Fokuset på Den hellige ånds person og gjerning. Også fokuset på nådegavene, men nådegavene i en viss bredde. Dette var allerede forberedt av Sigvart Riiser, som var tilknyttet Staffeldts gate. Han skrev bok om nådegavene alt på 1960-tallet. Bevegelsen ble også forberedt av det lille heftet «Åndens fylde» av Ole Hallesby.
Brytninger
Den sterkeste brytningen mener Kjøde kom med Toronto-fornyelsen i 1990-årene.
– Noen vil si at det kom med Wimber, men jeg mener Toronto hadde en mer grunnleggende betydning som noe som satte skille, også mellom oss som ønsket å være karismatisk åpne. Dette har blitt forsterket gjennom impulsene fra Bethel-menigheten i Redding i senere år. Man har hentet inn impulser fra det jeg vil kalle ytterliggående framgangsteologisk hold. Det har vært en utfordring for Oase senere. Her har de balansert i et vanskelig terreng, og ikke alle har vært like glade for alt de har gjort.
Normisjons-folk
– Du underviste jo selv på Oases sommerstevne i 2015. Hvordan ser du på denne bevegelsens betydning i dag?
– Den har hatt stor betydning. Da jeg ledet Normisjon, var Oase vårt største sommerstevne. Det var ingen steder vi traff flere Normisjons-folk enn der. Men også en del av dem reagerte på det jeg mener var dårlige vurderinger fra Oase-ledelsens side.
Finner sammen
Det som kanskje aller mest har kjennetegnet den moderne karismatikken, er lovsangen og vektleggingen av denne. Om man beveger seg mellom kristne ungdomsmiljø i bedehus- og frikirkelige miljøer, vil man i dag kunne registrere mindre forskjeller i stil og uttrykk enn før.
Kjøde mener det er naturlig at unge kristne finner sammen på tvers av konfesjoner, og han gleder seg over at ungdommer synger lovsanger.
– Spørsmålene er knyttet til noe av teologien. Her ligger det en utfordring for en luthersk-karismatisk bevegelse, om lovsangen får en nådemiddel-funksjon. Den sangen som er rettet mot Gud er en kjempeviktig del av den kristne gudstjenesten. Men i den eldre tradisjonen er sangen også en del av formidlingen til menigheten. Den er altså ikke bare en del av tilbedelsen, men også en del av forkynnelsen. Her ligger det en slagside i dag, fordi alt blir kalt for lovsang.
Ikke sunn karismatikk
Kjøde er samtidig urolig for at Oase-bevegelsen henter inn impulser som han mener ikke gir sunn karismatikk. Noen resultater av disse impulsene mener han ligger i forståelsen av at man nærmest kan kommandere eller befale Gud og bekjenne seg fram til et bestemt resultat.
– Da er jeg redd for at de som er skeptiske til karismatikken bruker dette som unnskyldning for ikke å åpne seg for det som er sunn bibelsk karismatikk.
– For vi må huske at lekmannsbevegelsen var en karismatisk bevegelse. Vi hadde ikke hatt misjonsorganisasjoner uten en forkynnelse som frigjorde menneskene, hvor man søkte Guds ledelse. Uten en slik frimodighet i bønn hadde vi aldri hatt bedehus. Fremfor at noen i den tradisjonen skal få anledning til reservere seg mot for mye fordi det er skjeve utslag, skulle jeg ønske man fant hverandre bedre i sunne karismatiske impulser, sier Rolf Kjøde.